Archive for mars 20, 2005

Følelser og abort

Selvbestemt abort er et faktum. Prinsippet er likt for alle frem til 12. uke. Etter dette tidspunktet må kvinnen legge frem saken sin for en nemnd. Hun må overtale fremmede mennesker om at hun vet hva hun gjør og vil. Akkurat sånn var det for alle før abortloven ble vedtatt.

Nå sier leger og Ap-kvinnene at kvinnen bør bestemme selv frem til 16. uke. Tidligere var det farlig å ta aborter senere enn 12. uke, men den medisinske utviklingen har endret dette.

Cathrine Sandnes i Dagsavisen prøver under overskriften ‘Velg et tall’ å få det til å høres ut som om det ene kan være like godt som det andre.

Praktisk spiller det ingen rolle, innrømmer hun. Nemndene sier ja til det meste, med unntak av noen mer konservative steder i bibelbeltet. Erfaringen fra andre land tilsier at like mange tar abort uansett.

Videre er saken interessant som prinsipp og som følelse, sier hun.

Jeg skjønner ikke det prinsipielle i å endre grensen for selvbestemt abort dersom antall aborter blir det samme. I følge en lege som uttalte seg på Holmgang var det først etter 16. uke det ble noen særlige saker som dreide seg om fostre hvor sykdom var påvist.

Uansett er det vel like mye eller lite moralsk å ta abort fordi fosteret har en alvorlig sykdom som at det passer dårlig å få barn nå.

Da sitter vi igjen med ubehaget Cathrine Sandnes og andre føler. Det kan ikke være viktigere enn den belastningen det er å fremme saken sin for en nemnd. Å bruke tid og penger på å videreutvikle et slikt system høres ut som en kostbar blindvei. Så lenge det er påvist at antall aborter blir omtrent det samme og det ikke er noen medisinske grunner til denne grensen, må grensen for selvbestemmelse endres til 16 uker.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Undergrunnsfilm

Familien min bosatte seg i Skien når jeg var 5 år gammel. Så snart jeg fylte 18 kalte hjembygda, Oslo. Jevnlig brukte jeg surt opptjente penger fra avislevering til å reise til hovedstaden for å gå på teater, kino, shoppe bøker og andre ting det var vanskelig å få i Skien. Nesten merkelig at jeg flyttet til Oslo først i slutten av tyveårene.

T-banen var veldig fascinerende. Jeg så for meg filmer om løping i tunneler, action på plattformene og liv levd under bakken. Filmen ‘Kontroll‘ tyder på at regissør Nimród Antal må ha hatt noen av de samme fantasiene.

Alt foregår i undergrunnen blant slitne billettkontrollører. Hovedpersonen Bulscu er lederen for en gruppe menn som gjør sitt beste i en upopulær jobb. De konkurrer med andre arbeidslag, prøver å få tatt en legendarisk sniker og er vitne til en serie-dytter som kaster mennesker på perrongen ut foran tog. Bulscu treffer også en Amélie-søt jente som svinser rundt på t-banen.

Gulasjen er en spennende blanding som tyder på godt kjennskap til effektive filmgrep. Regissøren utnytter de visuelle mulighetene undergrunnen gir til fulle. Musikk og bilder skaper en stemning som får kjente elementer til å fremstå som en mørk, eksotisk verden.

Lappeteppet av humor, thriller, romantisk komedie og sosialrealisme gjør ‘Kontroll’ umulig å plassere genremessig. Folk som ønsker at en film skal leve opp til forventingene vil nok frustreres.

Karakterene er typer, men med enkle midler fremstår de som interessante og realistiske. Derfor blir det som lett kunne blitt en overflatisk lek med artige virkemidler en historie som griper.

Sånn sett minner ‘Kontroll’ nesten om ‘Donnie Darko‘. Det er et høythengende kompliment fra meg.

Jeg liker filmen intenst, men føler at Antal i noen scener blir hengende for lenge i en idé. Kontrollørenes problemer i arbeidet er morsomme, men disse scenene blir for lange eller kunne bli spredd mer rundt i filmen. Tror også jeg kunne tenke meg litt mer avklaring rundt seriedytteren, selvom mangelen på en altomfattende forklaring er en befrielse.

‘Kontroll’ på 10 ord:
‘Budbringeren’ møter ‘Amelie’ som fortalt av regissøren til Donnie Darko.

Tillegg 08.05.2005:

Mildrid anbefalte ‘Subway‘ av Luc Besson. Takker så mye. Så den i går og regissøren av ‘Kontroll’ må da ha sett denne!

Filmen foregår også nesten hele tiden på undergrunnen blant et skrudd persongalleri. Denne gangen er hovedpersonene folk som operer på utsiden av loven, mens t-banepolitiet (sammen med noen generiske skurker) er motstanderne. Genrekonvensjonene kommer på rekke og rad, men de er skrudd sammen på en ganske original måte.

Kostymer og frisører så nok tøffere ut på midten av 80-tallet, men siden stemningen allerede er ganske outret likder ikke filmen for mye under fluffy håroppsatser og skulderputer.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: