Irak og palestinerne i Midt-Østen

Palestina er en viktig symbolsak i Midt-Østen, men på siden i forhold til kjernen i konfliktene i regionen. Michael Scott Doran hevdet før Irak-krigen at kritikerne av Bush tok feil. Irak var et riktig sted å begynne for å gå løs på problemene i Midt-Østen.

Han argumenterer godt i en artikkel i Foreign Affairs for at palestinernes situasjon blir brukt for å skjule konflikter mellom arabiske ledere i et politisk spill som mangler substans. Ønsker USA å bidra med noe må man gå inn i de bakenforliggende problemene i hvert enkelt land.

To år etter Irak-krigen kan fremgangen i flere land tyde på at resultatene av konflikten har vært positive. Stadig flere land lukter på muligheten for demokratisering. Michael Scott Doran ser ut til å antyde det samme i en oppsummering av artikkelen han skrev for to år siden sett i lys av den nye situasjonen.

Min innvending er at invasjonen i Irak kun en symbolsak for resten av Midt-Østen, på samme måte som palestinernes sak. En to år gammel krig kan neppe ha større symbolverdi enn en 50 år gammel konflikt. Selvsagt er begge sakene høyst reel for de involverte palestinerne og irakerne, men i de arabiske nabostatene er det lokale forhold som teller. Det forklarer også eventuelle fremskritt.

Juan Cole tar også utgangspunkt i at de lokale forholdene er viktigst for utviklingen i Midt-Østen, men han trekker en helt annen konklusjon enn Michael Scott Doran:

”The modern history of the Middle East does not suggest that politics travels very much from one country to another.[..] Few regimes have had an effect on neighbors by setting an example.[..] The Bush administration could genuinely push for the peaceful democratization of the region by simply showing some gumption and stepping in to resolve the Israeli-Palestinian dispute.”

Dersom samme premisser leder til to helt forskjellige konklusjoner må en av to ting være tilfelle: 1) Utgangspunktet er galt, 2) Konklusjonen har ingenting eller lite med premissene å gjøre.

At de arabiske statene har høyst ulike forutsetninger i politikk og utvikling er uomtvistelig. I så fall har kampen om et selvstendig Palestina og krigen i Irak langt mindre betydning for utviklingen i regionen enn retorikken kan tyde på.

Arbeidet med å skape fred og demokrati i regionen blir langt mer komplisert. Retorikken med utgangspunkt i symbolsakene vil nok fortsette, men innsikten som fører til utvikling må konsentrere seg om lokale forhold i hvert enkelt land.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: