Archive for april, 2005

Alternativer til kvalitetsreformen

Musikkprofessor Jon-Roar Bjørkvold har sagt opp i protest mot kvalitetsreformen og utviklingen på universitetene etter at den ble innført.

En politisk motivert oppsigelse fra en professor er en ærlig sak og et godt utgangspunkt for å diskutere høyere utdanning. Kristin Clemet er unnvikende når hun omtaler det hele som en personalsak.

Kanskje hadde Alfred Oftedal Telhaug rett tidligere i år når han sa at utdanningsministerens største svakhet er en manglende vilje til å melde idéene bak reformforslag. Å late som om alt er pragmatikk og ønske om resultater stopper ingen fra å kritisere, men det gjør tilhengerne av Clemets politikk mindre motivert for å forsvare den helhjertet.

Sider ved kvalitetsreformen har opplagt vært en forbedring. Etter tre år med fag og eksamener servert i passe store porsjoner på BI var det et sjokk å se hvordan et grunnfag på universitet ble gjennomført (jeg luktet på psykologi, idé-historie og filosofi på 90-tallet). Det nye systemet med tettere oppfølging må være en klar forbedring.

Jon-Roar Bjørkvold og andre opprøreres bekymring er blant annet hvordan pengene blir fordelt til fag og kurs:

“Flere har kritisert reformen for å overføre markedslovene på universitetene. Som kjent innebærer reformen at institusjonene får ’bare’ 60 prosent av sin finansiering helt uavhengig av hva de presterer, mens 25 prosent betinger at studentene gjennomfører og 15 prosent er avhengig av at forskerne gjør det godt. I tillegg følger pengene studentmassene. Det er sterkt hemmende for kvaliteten at økonomiske insentiver er innført på alle nivåer i systemet.”

Greit nok, men nå har jeg fulgt debatten i flere norske aviser over flere måneder uten å se ett konkret forslag til hvordan man alternativt skal bestemme hvordan pengene skal fordeles. Noen andre kriterier må det vel være mulig å hoste opp for folk som er uenig.

Ofte klages det over at studentene har for stor innflytelse (både i forhold til hva de velger og representantasjon i styret), samt at folk utenfra universitetssystemet trekkes inn. På meg virker det demokratisk at samfunnet som betaler gildet er godt representert i organene som fordeler pengene innen høyere utdanning. Flere enn de ansatte professorerene må få en hånd på rattet.

Her kan jeg selvsagt ta feil, men det er lite å ta tak i i kritikken som fremsettes av Bjørkvold og andre motstandere av kvalitetsreformen uten noen mer håndfaste alternativer. jeg forlanger mindre sutring og mer konkrete forslag fra professorstanden.

Legg igjen en kommentar

Orlando Bloom tar plastisk operasjon

Hvorfor har Orlando Bloom valgt å ta en plastisk operasjon for å ligne Russel Crowe?

Spørsmålet har plaget meg siden Oslo har blitt tapetsert med reklame for korsfarerfilmen ‘Kingdom of heaven‘. Kanskje det er et forsøk på å gjenskape suksessen til regissør Ridley Scott fra ‘Gladiatoren’.

Legg igjen en kommentar

På’n igjen i Irak

Noen uker etter valget i Irak så angrep fra opprørere ut til å legge seg, men nå er det på’n igjen. Angrepene ser ut til å bli bedre organisert etter en liten pause. Christian Science Monitor gir en oversikt over artikler fra amerikanske aviser som rapporterer om de siste ukenes negative utvikling.

Terroristangrepene verden over ser også ut til å bli flere, selv om USAs regjering plutselig synes det er litt vanskelig å telle dem. Noen alternativ måte å bestemme om krigen mot terror er vunnet er ikke foreslått. Gå utenom, sa Bøygen.

Jeg bare nevner det, siden en artikkel på bloggen i slutten av mars rapporterte en positiv utvikling.

Legg igjen en kommentar

Hvilken borgerlig regjering?

Øyvind Larsen på Noe Annet er kanskje litt tidlig ute med å utpeke Høyre og Kristelig Folkeparti til valgets store tapere, men litt velmente råd kunne kanskje være på tide fra en borgerlig sympatisør.

Bondevik og regjeringspartiene ser ut til å være overrasket over at gode økonomiske resultater og 4 år med temmelig stabilt styre gir liten uttelling på gallupene. Etter min mening vil arbeidet i denne Stortingsperioden kun gi positivt utslag på meningsmålingene hvis regjeringspartiene går mer samlet inn i valgkampen.

Allerede er Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre i ‘feriestemning’. Landsmøter og valg ser ut til å bety at de kan synge med den stemmen de har. Med noen måneders pause foran seg og utpreget utspillskåthet havner oppnådde resultater fra regjeringen på sidelinjen.

Selv med et samlet ansikt utad holder ikke gode resultater som velgermagnet. De borgerlige politikerne må ha noe nytt å komme med som regjering, ikke bare som partier som beveger seg i hver sin retning. En regjering uten visjoner for neste valgperiode er lite verd for velgerne.

For all del, partiene skal gjøre hver sin valgkamp, men regjeringen har ikke hatt noe seriøst å melde om hva vi kan forvente av dem etter en eventuell seier.

De rødgrønne er også splittet i inngangen til valgkampen, men de har fordelen av å være opposisjon og å ha foråpninger om å få et flertall bak seg. Derfor er de nesten mer troverdige enn en borgerlig regjering uten en samlet front.

Legg igjen en kommentar

Av veien, Star Wars!

Det skal bli en lettelse å få den siste Star Wars-filmen overstått. Rydd veien for det som tegner til å bli en av årets beste filmer, ‘Serenity‘. Buffy-sjefen Joss Whedon har skrudd sammen en trailer som får magen til å krible av forventning.

Legg igjen en kommentar

Japanske grøss

Ingen asiatisk grøsser klarer å leve opp til forventningene lenger. Etter at ryktet har gått om hvor skumle de er og den amerikanske versjonen av ‘Ringen’ leverte varene har forhåpningene en tendens til å være skrudd et par hakk for høyt.

Problemene med oppfølgeren til Ringen er imidlertid større enn som så. Oslo-kinoene har ikke vist den fordi de syntes filmdistributørene forlangte for mye for den. Etter å ha sett ‘The Ring 2’ er jeg tilbøyelig til å være enig.

Takras er betegnelsen som passer best på filmen. Videokassetten fra først film blir fort lagt på hylla. Deretter pøses det på med skisser til plott og scener som skal skremme i håp om at noe skal feste seg. Dessverre slår haglemetoden feil.

Naomi Watts gjør ingen feil, men ellers er skuespillerinnsatsen begredelig. Gutten i filmen må vel være i nærheten av tidenes dårligste barneskuespiller?

Japanske Hideo Nakata laget originalen og har fått regi-ansvaret. Han konstruerer gode bilder, men blir sviktet av manus og datateknologien. Istedenfor den poetiske scenen fra første film hvor en hest gjør selvmord får vi en gjeng med 3D hjorter som angriper. Idéen er lovende, men effektene gjør at det blir like skremmende som Mario.

Hadde The Grudge en svakhet, så var det også dataeffektene som blir brukt i noen scener. Originalen Ju-On har svært mange av de samme situasjonene som i den amerikanske utgaven. Uten budsjett må regissør Takashi Szimizu satse på skuespillere, sminke og lydeffekter. Resultatet er ofte vel så vellykket og foruroligende.

En annen forskjell er fokuset på amerikanere i Japan i den nye versjonen. Vi følger en gruppe mennesker som er fortapt i en fremmed kultur. Fremmedgjøringen skrus kun til et par hakk med spøkelser.

I Ju-On virker alt utrolig hverdagslig. Huset til den senile damen er rotete som en svinesti, ikke en kunstig kulisse med rike amerikanere.

Likevel er det tydelig at Takashi Szimizu har finpusset håndverket sitt. Kritikerne sier at han har laget samme filmen i et halvt dusin utgaver på 5 år, men The Grudge er en berg-og-dalbane av en grøsser. Så jeg legger jåleriet til siden og sier at opplevelsen er forskjellig, men den amerikanske utgaven er like bra.

I fjor gikk ’1 ubesvart anrop’ flere måneder på Oslo-kinoene. Tydeligvis har skrekkbølgen som fører til at selv de dårligste filmene i genren går bra også nådd Norge.

Uten å ha hørt om filmen utsatte jeg hele tiden å se den. Akkurat i det den ble tatt av plakaten oppdaget jeg at regissøren var Takashi Miike. Utenfor den etablerte japanske filmindustrien lager han flere filmer i året, ofte med fokus på det ubehagelige. Miike er definisjonen på en kult-regissør.

‘1 ubesvart anrop’ er i stor grad et kommersielt produkt han ser ut til å ha laget for å tjene penger. Historien følger genrens konvensjoner. Starten er usedvanlig lavmælt og ordinær (oversatt til norsk: kjedelig), med unntak av at antall lik vokser fortere enn forventet.

Kruttet ser ut til å være spart til siste tredjedel hvor regissørens visuelle klo merkes. Bildene blir mer drømmeaktig, absurde og ubehagelige. Slutten følger også mønsteret fra genren ved å la være å gjenopprette orden gjennom logikk og rasjonalitet. Svært ubehagelig faktisk. Som det skal være.

Ingen av disse filmene når helt opp til det beste i genren. Den amerikanske ‘Ringen’ og den koreanske ‘Tales of two sisters’ troner fremdeles øverst på pallen min.

Legg igjen en kommentar

Smartere med TV

Steven Johnson forklarer i New York Times hvordan TV og spill gjør oss smartere. Populærkultur bruker så intrikate fortellerteknikker og sofistikerte virkemidler at det trener hjernen vår til å bli bedre:

«Instead of a show’s violent or tawdry content, instead of wardrobe malfunctions or the F-word, the true test should be whether a given show engages or sedates the mind… If [children] want to play a violent game, encourage Grand Theft Auto over Quake…

«The kids are forced to think like grown-ups: analyzing complex social networks, managing resources, tracking subtle narrative intertwinings, recognizing long-term patterns. The grown-ups, in turn, get to learn from the kids: decoding each new technological wave, parsing the interfaces and discovering the intellectual rewards of play. Parents should see this as an opportunity, not a crisis.»

Som alle lesere av Typisk Tor Andre kan se er jeg en stor fan av amerikansk TV-drama. På sitt beste er populærkultur vel så interessant og dyptpløyende som en film eller bok.

Legg igjen en kommentar

Bondeviks abortseier

Kristelig Folkeparti har tapt alle sine hjertesaker, sier aviskommentatorer i Aftenposten og Dagens Næringsliv (ikke tilgjengelig på nettet). Men de har nå innkassert en kortsiktig seier på en front. Ingen partier vil fronte en utvidelse av grensen for fri abort fra 12 til 16 uker.

Sosialistisk Venstreparti sa ja til en utvidelse i sitt arbeidsprogram, mens Arbeiderpartiet på landsmøtet sa nei til forslaget fra kvinneorganisasjonen om fri abort opptil 16 uker. Det er liten grunn til å tro at SV vil bruke saken for å skape splid blant de rødgrønne.

Å heve grensen for selvbestemt abort til 16 uker vil utfra erfaringen i andre land holde aborttallene på samme nivå som i dag. Det er sløsing med tid og ressurser å ha et nemndsystem som ikke bidrar til å redusere antall aborter. I følge medisinske fagfolk er det først etter denne grensen at deres ekspertise er nødvendig for å ta en avgjørelse.

Å late som om tidspunktene som blir diskutert er tilfeldig valgt er et triks for å unndra seg en viktig diskusjon om hva vi bør utsette kvinner i en vanskelig situasjon for.

Tonje på Spaltet har fått en hissig debatt på bloggen sin etter et innlegg om abort. Men som Drusilla på Dagens Onde Kvinner sier, kampen mot fri abort er en sak som er tapt for alltid i Norge. Morbus Norvegicus krumspring om et ikke-sanksjonerte forbud hjelper ikke.

Tilhengere av en utvidet grense for selvbestemt abort bytter neppe parti på grunn av denne saken. Resultatet av unnvikenheten og de taktiske hensyn er likevel at en del velgere klør seg i hodet og lurer på hva partier de trodde de kjente egentlig mener.

Legg igjen en kommentar

Prisen vi betaler for høye restaurantregninger

Diskusjonen om Bruce Bawers artikkel der han sammenligner norsk privat fattigdom med andre land har vært en av den norske bloggosfærens største slagere i år. Hva amerikanerne som leste artikkelen i New York Times måtte sitte igjen med vet jeg ikke, men diskusjonen lærte meg ganske mye om Norge.

Nærmest ved en tilfeldighet sa jeg i kommentarfeltet etter Elises artikkel om temaet at Norge måtte være et av de få landene i verden hvor det var en luksus å gå ut for å spise. Det var ikke min mening å lure Elise ut på glattisen, men svaret hennes om at det vel gjaldt de fleste steder i verden ble raskt trukket tilbake.

I 2001/02 jobbet jeg litt over et år i USA. Hver dag gikk de fleste ut for å spise til lunsj. Klart det var mulig å kjøpe usunn mat, men lot du være å spise de monstrøse porsjonene (salat kunne komme i spann) og kuttet chipsen var det real og næringsrik kost. Å ta en middag på kvelden var en naturlig sosial aktivitet. Dette var ikke fattige amerikanere, men arbeidere på startlønn.

Noen måneders rundtur i Italia og et besøk i Roma et par år senere gjorde at jeg fikk et lite innblikk i matkultur rundt Middelhavet. På ferieturer hvor man enten bor i et turistområde eller haster gjennom en by er det lett å havne i turistfeller. Ved å loffe rundt, være lenge på et sted og bevege seg litt utenfor allfarvei oppdaget jeg at maten ikke bare var billig. Den var en viktig del av det sosiale livet.

En oppgave i sosialantropologi jeg nylig leste tok blant annet utgangspunkt i miljøet rundt restauranter i fattige immigrantmiljøer i Kina. Betydningen av mat var viktig for å forstå utviklingen i området.

Nok med eksempler på hvor dårlig spisekultur vi har i Norge. Jeg er så inngrodd i norsk tenkemåte selv at jeg kun føler et lite stikk av savn når jeg snakker om det.

Spiller det noen rolle, da?

Økonomen Richard Florida har tatt en titt på hvilke amerikanske byer som gjør det bra. De beste indikatorene på utvikling kunne oppsummeres i ordene talent, teknologi og toleranse. Kreative mennesker som ble tiltrukket av disse verdiene brakte med seg økonomisk utvikling.
Mer konkret viste dette seg i områder med mange homofile, rikt kulturliv og innvandrere fra mange kulturer. Stikk den, Carl I. Hagen!

Poenget er ikke at dette i seg selv skaper nye arbeidsplasser. Akkurat som veier, kontorer og flyplasser er grunnlag for næringsliv, skaper toleranse og kultur en infrastruktur for å tiltrekke seg talenter og driftige mennesker.

I sin nye bok, ‘Flight of the creative klasses’, er Florida bekymret for at kreative mennesker vil foretrekke andre land enn USA. De beste talentene er ressurssterke og kan lett flytte til et annet land (skandianavia blir nevnt) hvis de føler for det.

Hvis jeg skal ta utgangspunkt i min erfaring fra Funcom går flyttestrømmen av kreative mennesker i Norge en vei. Med få unntak har utlendinger problemer med å tilpasse seg deler av norsk kultur og væremåte. Det hjelper selvsagt ikke at mitt første møte med UDI var at en australsk fyr jeg ville ha på teamet mitt ikke fikk arbeidstillatelse (selv etter mye arbeid og dokumentasjon) fordi de ikke var sikker på at hans kompetanse var helt nødvendig for Funcom.

De fleste norske selskapene som jobber med teknologi er helt avhengig av å tiltrekke seg spesialister fra utlandet. På mange områder har vi det som skal til for å gjøre kreative mennesker interessert i å komme. Likevel viser tall at de målene myndighetene har satt for å få høyt utdannet arbeidskraft fra utlandet ikke oppfylles.

Nordmenn er vant til at det koster skjorta å gå ut. Når folk utenfra kommer til Norge så er det mer enn pengene som skremmer dem. Det pirker borti identiteten til folk. Spisekulturen i Norge etterlater et gapende hull i den sosiale infrastrukturen til mange som kommer fra andre kulturer. Nordmenn skjønner knapt nok hva som er problemet. Å gå ut å spise er da en luksus?

Legg igjen en kommentar

Serenity-trailer på tirsdag

En nyhet for at en trailer kommer om noen dager! Er ikke det litt slapt? Typisk Tor Andre gjør alltid et unntak for Joss Whedon og filmen Serenity.

Her er meldingen sjefen selv la ut på forumet til Serenitys websider:

«Hey guys.

I’m here on the official site, so that can only mean one thing: somebody finally told me my password! (Again.) It probably also means that I have some big-ass announcement or other. Well tops on the announcement list is this: after months of intensive yoga, i can finally touch my toes! (They feel round and bunion-y.)

But there’s more! I’m talkin’ movie news, peeps, so no more drumroll: Trailer. Serenity. Tuesday.

Yeah, kids, the haps is hap’nin’, and it runs thus: EXCLUSIVELY on Apple movie trailers (and linked through this site as well of course) will be a small, medium, large or FULLSCREEN trailer for Serenity the major motion movie. Yeah, THE trailer. And the following Friday said trailer hits theaters. Which theaters? Until I get confirmation you’ll have to guess, but I’m betting you can.

Now, here’s a word of warning: this trailer ain’t shy. If you’re looking to live totally spoiler-free, know that there’s plenty of key dialogue and images running through this bad boy. It’s pretty tasty, though, and it doesn’t give everything away. But close scrutiny will definitely learn you much of what’s to come. (Anakin TOTALLY goes evil.) It’s a nice piece to while away the time till September, and hopefully should intrigue th’ peeps that don’t have coats of brown.

The only thing more exciting than y’all finally seeing this was showing it to Nathan. Like a schoolboy giggled he.

Bye-ee!

Joss «You can’t take my toes from me» Whedon.»

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: