Husmann i kultur-Norge

Får vi en kulturdebatt om den nye Stortingsmeldingen om kultur og næring, så går den vel i det gamle sporet om hvor farlig det er å blande sammen disse to. Min påstand er at det offentlige er en vel så farlig sponsor som en bedrift.

Uansett hvem som betaler for et kulturprosjekt, så vil det ligge føringer i bunn. Det er slett ikke sikkert stat og kommune er mer uskyldsrene bidragsytere enn næringslivet. La meg nevne noen eksempler fra teateret, det området jeg kjenner best selv (har jobbet noe med det og kjenner mange som jobber der):

  • I Sverige truet Länsstyrelsens jamställdsdirektør med å trekke tilbake midler til et likestillingsprosjekt Norrbottensteatern hadde jobbet med over en toårsperiode. Grunnen var at en bidragsyter til en bok de ga ut skrev at det var biologiske forskjeller mellom menn og kvinner.
  • I siste utgave av medlemsbladet til Norsk Skuespillerforbund Stikkordet forteller den frie teatergruppen Fabula Rasa hvordan det offentlige Teater Ibsen som produsent prøvde å sette dem på en husmannskontrakt med dårligere vilkår enn egne medarbeidere.
  • ‘Den kulturelle skolesekken’ brødfør temmelig mange frie teatergrupper. Lager alle disse barneteater fordi de brenner for det eller fordi det er den eneste måten å få penger fra det offentlige på? Er virkelig alle som lagde revy om trafikkdød for noen år siden opptatt av temaet?
  • Alle som har skrevet en søknad til Kulturrådet, et av de få stedene det er mulig å få penger til spennende teateroppsetninger, vet at strategisk prosjektbeskrivelse lønner seg. Hva er konsulenter og rådsmedlemmer opptatt av i år? Hvordan teater vil slå best an for de som tar avgjørelsen?

De to første eksemplene griper mer direkte og skadelig inn i arbeidet til kulturarbeidere enn de fleste private sponsorer ville gjøre. De to siste er kanskje nødvendig for å styre pengebruken.

Likevel stiller jeg spørsmålstegn ved hvordan midler fra det offentlige blir brukt. Kunstige fordelingskriterier respekterer hverken rettighetene til publikum eller kulturarbeidere.

Skal det bli noe greie på kulturlivet er det viktig å heve blikket til hvordan pengene påvirker utøverne generelt. La oss slippe den gamle klisjéen om hvor farlig næringslivet er uten et tilsvarende kritisk blikk på det offentlige.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: