En ujevn og en bra Peer

Mens jeg gikk på barneskole i Skien var det Ibsen-jubileum. Det ble feiret med at elevene satte opp Peer Gynt. I Dovregubbens hall spilte jeg helten, mens broren min forførte ’den grønnkledde’ i scenen før. Klart den slags setter sine spor i et sårbart barnesinn.

Med to utgaver av Peer Gynt i Oslo nå kjørte jeg et hardt todagerprogram tidligere i uken.

Regissør Robert Wilson er Det Norske Teatrets store stjerne. Han er scenens svar på Tom Cruise, ettertraktet og etterspurt verden rundt. Grepet han tar er ofte storslagent visuelt. Bakgrunnen til Wilson er arkitektur. Også i Peer Gynt maler han fantastiske bilder med scenografi, skuespillere og musikk.

Etter de første minuttene satt jeg og gispet. Endelig en perfekt teateropplevelse! Dessverre skulle kvelden vise seg å bli temmelig ujevn med en nedadgående kurve.

I de beste øyeblikkene bader øynene i vakre og nøye planlagte bilder. Skuespillerne beveger seg på scenen som talende stumfilmstjerner. Men dette fungerer best i massescene og i dialogene. Så snart monologene blir for lange, synker intensiteten.

Etter hvert slipper Wilson opp for idéer og skuespilleren som spiller den gamle Peer er stiv som en stokk. Velvillig innstilt kan jeg si at drømmeverdenen i første del synker stadig lenger ned i realisme.

Kjedelig blir det uansett.

Til en bekjent som skulle på forestillingen i dag ga jeg følgende råd: Ta på joggebukse, ta med termos og koffeinpiller, og avslutt med en dusj.

I de beste øyeblikkene er forestillingen så bra at den nesten er verdt pengene likevel, men vurder å gå etter pause.

Kunne Wilson bare kuttet bort daustoffet, sånn som Stein Winge og gutta på Torshovteatret har gjort. (Joda, jeg vet at tre jenter er med også, men ærlig talt fungerer de mest som scenografi for det trehodete trollet Peer. Likevel må det nevnes at Rikke Schillinger gjør en stor danseinnsats.)

Temaet for den kunstneriske ledertrioen ser ut til å være mannsrollen. Limbo 3:8 beveget seg i samme temakrets som Peer Gynt: Hvordan forholder unge menn seg til verden, hverandre og kvinner.

Tilnærmingen passer stoffet utrolig godt. Alle skuespillerne har gjort seg kjent med teksten, så har de sannsynligvis improvisert seg frem til scener som er spennende og interessante. Til slutt har det hele blitt skrudd sammen til en forestilling uten tanke for kronologien i stykket. Energien er intens hele veien.

Regissør Stein Winge kunne med fordel ha utfordret et par av skuespillerne litt mer. Mads Ousdal trykker ut lange tekstbiter som en prest som holder preken. Jon Øigarden brenner etter å provosere med bokstavelige tolkninger og spill mot teksten. Jeg har en følelse av at skuespillernes vaner og svakheter har fått utfolde seg litt for fritt.

Trond Espen Seim kommer best fra den frie tolkningen av teksten ved at hans personlighet trekker seg litt tilbake. Teksten og skuespillerarbeidet får dominere, uten at han hele tiden forlanger å få dominere hva som skjer.

Torshovteatrets forestilling er passe lang (80 minutter), holder høy kvalitet hele veien og er langt billigere enn Wilsons lysbildeshow. Ingen tvil om hva som blir den beste kvelden i selskap med Peer Gynt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: