Japanske grøss

Ingen asiatisk grøsser klarer å leve opp til forventningene lenger. Etter at ryktet har gått om hvor skumle de er og den amerikanske versjonen av ‘Ringen’ leverte varene har forhåpningene en tendens til å være skrudd et par hakk for høyt.

Problemene med oppfølgeren til Ringen er imidlertid større enn som så. Oslo-kinoene har ikke vist den fordi de syntes filmdistributørene forlangte for mye for den. Etter å ha sett ‘The Ring 2’ er jeg tilbøyelig til å være enig.

Takras er betegnelsen som passer best på filmen. Videokassetten fra først film blir fort lagt på hylla. Deretter pøses det på med skisser til plott og scener som skal skremme i håp om at noe skal feste seg. Dessverre slår haglemetoden feil.

Naomi Watts gjør ingen feil, men ellers er skuespillerinnsatsen begredelig. Gutten i filmen må vel være i nærheten av tidenes dårligste barneskuespiller?

Japanske Hideo Nakata laget originalen og har fått regi-ansvaret. Han konstruerer gode bilder, men blir sviktet av manus og datateknologien. Istedenfor den poetiske scenen fra første film hvor en hest gjør selvmord får vi en gjeng med 3D hjorter som angriper. Idéen er lovende, men effektene gjør at det blir like skremmende som Mario.

Hadde The Grudge en svakhet, så var det også dataeffektene som blir brukt i noen scener. Originalen Ju-On har svært mange av de samme situasjonene som i den amerikanske utgaven. Uten budsjett må regissør Takashi Szimizu satse på skuespillere, sminke og lydeffekter. Resultatet er ofte vel så vellykket og foruroligende.

En annen forskjell er fokuset på amerikanere i Japan i den nye versjonen. Vi følger en gruppe mennesker som er fortapt i en fremmed kultur. Fremmedgjøringen skrus kun til et par hakk med spøkelser.

I Ju-On virker alt utrolig hverdagslig. Huset til den senile damen er rotete som en svinesti, ikke en kunstig kulisse med rike amerikanere.

Likevel er det tydelig at Takashi Szimizu har finpusset håndverket sitt. Kritikerne sier at han har laget samme filmen i et halvt dusin utgaver på 5 år, men The Grudge er en berg-og-dalbane av en grøsser. Så jeg legger jåleriet til siden og sier at opplevelsen er forskjellig, men den amerikanske utgaven er like bra.

I fjor gikk ’1 ubesvart anrop’ flere måneder på Oslo-kinoene. Tydeligvis har skrekkbølgen som fører til at selv de dårligste filmene i genren går bra også nådd Norge.

Uten å ha hørt om filmen utsatte jeg hele tiden å se den. Akkurat i det den ble tatt av plakaten oppdaget jeg at regissøren var Takashi Miike. Utenfor den etablerte japanske filmindustrien lager han flere filmer i året, ofte med fokus på det ubehagelige. Miike er definisjonen på en kult-regissør.

‘1 ubesvart anrop’ er i stor grad et kommersielt produkt han ser ut til å ha laget for å tjene penger. Historien følger genrens konvensjoner. Starten er usedvanlig lavmælt og ordinær (oversatt til norsk: kjedelig), med unntak av at antall lik vokser fortere enn forventet.

Kruttet ser ut til å være spart til siste tredjedel hvor regissørens visuelle klo merkes. Bildene blir mer drømmeaktig, absurde og ubehagelige. Slutten følger også mønsteret fra genren ved å la være å gjenopprette orden gjennom logikk og rasjonalitet. Svært ubehagelig faktisk. Som det skal være.

Ingen av disse filmene når helt opp til det beste i genren. Den amerikanske ‘Ringen’ og den koreanske ‘Tales of two sisters’ troner fremdeles øverst på pallen min.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: