Alternativer til kvalitetsreformen

Musikkprofessor Jon-Roar Bjørkvold har sagt opp i protest mot kvalitetsreformen og utviklingen på universitetene etter at den ble innført.

En politisk motivert oppsigelse fra en professor er en ærlig sak og et godt utgangspunkt for å diskutere høyere utdanning. Kristin Clemet er unnvikende når hun omtaler det hele som en personalsak.

Kanskje hadde Alfred Oftedal Telhaug rett tidligere i år når han sa at utdanningsministerens største svakhet er en manglende vilje til å melde idéene bak reformforslag. Å late som om alt er pragmatikk og ønske om resultater stopper ingen fra å kritisere, men det gjør tilhengerne av Clemets politikk mindre motivert for å forsvare den helhjertet.

Sider ved kvalitetsreformen har opplagt vært en forbedring. Etter tre år med fag og eksamener servert i passe store porsjoner på BI var det et sjokk å se hvordan et grunnfag på universitet ble gjennomført (jeg luktet på psykologi, idé-historie og filosofi på 90-tallet). Det nye systemet med tettere oppfølging må være en klar forbedring.

Jon-Roar Bjørkvold og andre opprøreres bekymring er blant annet hvordan pengene blir fordelt til fag og kurs:

“Flere har kritisert reformen for å overføre markedslovene på universitetene. Som kjent innebærer reformen at institusjonene får ’bare’ 60 prosent av sin finansiering helt uavhengig av hva de presterer, mens 25 prosent betinger at studentene gjennomfører og 15 prosent er avhengig av at forskerne gjør det godt. I tillegg følger pengene studentmassene. Det er sterkt hemmende for kvaliteten at økonomiske insentiver er innført på alle nivåer i systemet.”

Greit nok, men nå har jeg fulgt debatten i flere norske aviser over flere måneder uten å se ett konkret forslag til hvordan man alternativt skal bestemme hvordan pengene skal fordeles. Noen andre kriterier må det vel være mulig å hoste opp for folk som er uenig.

Ofte klages det over at studentene har for stor innflytelse (både i forhold til hva de velger og representantasjon i styret), samt at folk utenfra universitetssystemet trekkes inn. På meg virker det demokratisk at samfunnet som betaler gildet er godt representert i organene som fordeler pengene innen høyere utdanning. Flere enn de ansatte professorerene må få en hånd på rattet.

Her kan jeg selvsagt ta feil, men det er lite å ta tak i i kritikken som fremsettes av Bjørkvold og andre motstandere av kvalitetsreformen uten noen mer håndfaste alternativer. jeg forlanger mindre sutring og mer konkrete forslag fra professorstanden.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: