Archive for mai, 2005

Karl Marx nye, norske manifest

Den konservative spaltisten David Brooks har fått besøk av Karl Marxs spøkelse. Den gamle filosofen har en oppdatert versjon av det kommunistiske manifest myntet på vår moderne tid:

“I informasjonsalderen, hvor kunnskap er makt og penger, blir klassekampen utkjempet mellom den utdannede elite og de underutdannede massene.”

Utgaven av manifestet i New York Times er mest relevant for USA. På en bortgjemt webside fant jeg imidlertid noen avsnitt som tyder på at dokumentet også kan være aktuelt for Norge:

“Fra de tidligste årene holder borgerskapet andre klasser nede. Gjennom et komplisert system av pengeoverføringer til seg selv gir den et skinn av å hjelpe andre.

Barnepass for den øvre middelklassen blir enklere og billigere, mens de med dårligst råd må betale mer. Støtteordninger for fattige og innvandrere blir møtt med hvisking om urettferdighet.

I skolesystemet snakkes det varmt om mindre karakterer og kvalitetssjekking, samt mer prosjektarbeid og elevstyrt undervisning. Barn i den utdannede eliten vil trives som fisken i vannet. Underutdannede klasser blir forvist til praktiske fag, spesialundervisning og relativisme som vil holde dem på sin plass i generasjoner.

I pensjonssystemet kjemper middelklassen gjennom fagforeninger for tjenestepensjoner for de med trygge jobber og regler som bedre støtter opp om lang utdanning, mens byrden blir lesset over på unge uten utsikt til å eie egen bolig og få arv før de har nådd pensjonsalder.”

Akkurat som David Brooks tror jeg ikke på klassekampen, men det kan jo hende Karl Marx har noen poenger likevel.

Legg igjen en kommentar

‘The life and death of Peter Sellers’ på 25 ord

Litt for postmoderne. Ender opp som hovedpersonen: Masse kaving skjuler en manglende kjerne og personlighet. Geoffrey Rush spiller utrolig bra. Interessant biografisk innfallsvinkel, tross alt.

Legg igjen en kommentar

Journalister kan ikke matte

Problemene med journalisters manglende mattekunnskaper ble diskutert i bloggen til Business Week tidligere i uken. Stephen Baker nevner hvordan gründere lurte ukritiske pressefolk trill rundt i internettboomen.

På spørsmål til Netscape-grunnlegger Jim Clark om hans nye bedrift var solid, ga han svaret: «You do the math.» Det var det få som gjorde.

Nå kan lemfeldig omgang med spørreundersøkelser og vitenskap tyde på at Norge har lignende problemer, men jeg lot saken ligge.

I Aftenposten i dag gjør kulturjournalist Erik Gulbrandsen det helt nødvendig å følge opp saken. I en ‘Mellom oss’-artikkel skriver han om en gutt som fikk null i matte-eksamen. Det hele avsluttes på denne måten:

«Til alle dere som føler det har gått elendig på eksamen – ikke fortvil. Man kan jo alltids få jobb i Aftenposten.»

Jeg forstår at dette er et heltemodig forsøk på selvirioni, men vi har lagt merke til at matematikkkunnskapene mangler langt utenfor kulturavdelingen.

Legg igjen en kommentar

Trippeldose Bollywood light

Verdens største filmindustri… bla, bla, bla.

Med jevne mellomrom de siste årene har det dukket opp pliktskyldige artikler om hvordan India skulle ta over verden.

Paradeeksempelet har som regel vært ‘Moulin Rouge’. Sterke følelse og et indisk-inspirert dansenummer har vært rullet frem som bevis. Jeg vet ikke om det holder helt. Det er neppe tilfeldig at regissør Baz Luhrman rundt samme tid syslet med en spektakulær oppsetting av ‘La Boheme’. Han har nok hentet mer inspirasjon fra vestlig opera enn Bollywood.

Importvarer som ‘Lagaan’ og ‘Devdas’ har gjort India mer tilgjengelig i videosjappa på hjørnet og TV, men ingen av dem kan sies å være braksuksesser.

‘Lagaan’ kan trygt anbefales som en første tur i Indias filmverden. ’Devdas’ har bra musikalnumre og kontinentets største stjerner, men er likevel ganske kjedelig. Greit med sterke følelser, men uten i hvert fall litt humør (ikke nødvendigvis humor) blir det hele ganske uspiselig.

Først når Bollywood påvirker resten av verden kan vi si at den har fått et gjennombrudd. Med utgangspunkt i tre ganske nye filmer inspirert av India tenkte jeg å se i hvilken grad inspirasjonen fra India har vært positive.

Tittelen ‘Bombay dreams’ har allerede vært brukt på en passe suksessfylt scene-musikal som hadde premiere i 2002. Den brukte indisk kultur og dans, men musikken og historien var mer preget av produsent Andrew Lloyd-Webber enn inspirasjonskilden. Resultatet var temmelig tamt.

På kino dreier det seg om en svensk film med tenåringsjenter som målgruppe. Adopterte Ebba drømmer om å få vite om sitt opphav i India. Samtidig som hun sliter med gutter og sånn i en forstad i Stockholm, gjør hun alt for å finne sin virkelige mor.

Filmen er laget av Lena Koppel. Uten å være fordomsfull tyder navnet på et perifert forhold til indisk kultur. Det viktigste innslaget av Bollywood er små avbrekk med hindi-dans. I starten av filmen virker det som om man prøver å lage fantasisekvenser i Ally McBeal-stil, men forsøket er halvhjertet.

Dessverre virker det hele stivt, krøkkete og lite gjennomtenkt. Idéen og skuespillerne er bra, men manus, regi og klipp ligger bestandig et halvt skritt etter. Verken humor eller følelser sitter helt som de skal.

Konklusjon: Under middels film og Bollywood-elementene er dårlig integrert.

Mira Nair står bak ‘Monsoon Wedding’ som gikk sin seiersgang over kvalitetskinoer over hele verden for et par år siden. For meg er dette den ultimate jazztante-filmen. Etter kinobesøket kan venninnegjengen kakle om den utrolig eksotiske opplevelsen de har hatt. Mitt inntrykk var at regissøren var litt pinlig berørt over den tradisjonelle Bollywood-genren.

Nå prøver Nair seg på det klassiske engelske kostymedramaet i ‘Vanity Fair’. Hun har tilpasset seg klassisk Hollywood-dramaturgi i enda større grad. Hadde filmen enda hatt litt mer ironisk snert som når en gammel tante skjeller ut alt og alle, men det er hovedsakelig et tradisjonelt melodrama som dominerer.

I den mørke og vellykkete ‘Election’ spiller Reese Witherspoon en overambisiøs kandidat til vervet som elevrådsleder. Jeg går ut i fra at dette og rollene i ‘Legally Blonde’ gjorde at hun føltes naturlig som Becky. Forskjellen er at ingen av disse karakterene er like dype og ambivalente som hovedrollen i ‘Vanity Fair’.

Kun på et punkt hever filmen seg over middelmådigheten. Kostymer og scenografi er overdådig som i en indisk film. Realistisk er det neppe, men svært vakkert.

Konklusjon: Passer best for en velvillig innstilt og bakfull jentegjeng, men det er få spor av Bollywood her.

Dermed er vi fremme ved det som etter min mening er den hellige gral i jakten på Bollywood i vestlig kultur. Nå fikk ‘Bride & Prejudice’ temmelig blandet kritikk, men etter min mening er den utrolig vellykket. Bra er kanskje litt vel sterkt, men den markerer seg høyt på listen i kategorien gode genrefilmer.

Regissør Gurinder Chadha markerte seg med den solide ‘Bend it like Beckham’. Hun viste god nese for hva som var underholdende, uten å snakke ned til publikum. ‘Fucking Åmål’ og denne filmen er hva ‘Bombay Dreams’ måtte leve opp til for å lykkes.

Som tittelen antyder er ‘Bride & Prejudice’ en oppdatering av Jane Austin-klassikeren. Med indisk setting blir en del av de sosiale barrierene på forhold fremdeles aktuelle. Kulturkollisjoner mellom India, utflyttere og en amerikansk Darcy turneres på ypperlig vis.

Historien skreller av kynisme og ironi som alle vestlige filmer insisterer på. Det fremmede ved denne innfallsvinkelen blir letter å godta med en amerikansk helt som står litt utenfor det hele.

Å se denne eller andre Bollywood-filmer for å få seg en god latter er etter min erfaring ganske vanskelig. Du må godta premisset. Det var kanskje derfor jeg så Kjetil Rollnes, kitsch-wannabe, gå i pausen på ‘Dilwale Dulhania Le Jayenge’ for noen år siden.

Chadha har full kontroll over både de indiske og vestlige genre-konvensjonene. Blandingen blir derfor svært vellykket. Eneste minuset er at filmen er litt for kort. Gjennomsnittlig varighet i Bollywood er rundt 3 timer. Det gir faktisk mer dybde og flere lag i historien. Her er vi nede i de vanlige halvannen timene.

Konklusjon: Løp og kjøp (eller lei). Ekstramaterialet er faktisk også bra og utfyllende på den engelske utgaven jeg har sett.

Legg igjen en kommentar

Meta: Bonde i politikken

Tor Andre kommenterer kommentatorene og kritiserer kritikerne.

Noen er kanskje fornøyd med nok en konvensjonell analyse som ender med samme konklusjon som alle andre kommentarer og ledere. Det er ikke greit å vite hva man skal mene om nyhetene, så fortell hva jeg skal sitte tenke om dem sakte på babyspråket en gang til sånn at jeg også kan bli en av flokken.

Nå setter riktignok Stortinget og media dagsorden. En kommentator må forholde seg til det folk er opptatt av, men det hjelper at de snakker til oss som voksne mennesker og tør å vise at de er smarte. Hvorfor skal jeg gidde å betale for å lese meningene til noen som sier det samme som familie, venner og kolleger rundt lunsjbordet?

For å sette dagsorden er det også nødvendig å ta opp andre saker enn dem alle andre allerede har tenkt ferdig.

Aslak Bonde ser ut til å markere en viss avstand til maktens korridorer og kommersielle presseorganisasjoner. Han har tidligere jobbet i NRK og Aftenposten, men beskriver seg selv nå som frittstående analytiker. Websiden Politiskanalyse.no og faste artikler i Morgenbladet er basen hans.

Posisjonen betaler seg i en dypere analyse av det politiske spillet og et bedre øye for kjernen i de politiske realitetene. Selv i saker som alle andre har skrevet om klarer Aslak Bonde å finne en ny og bedre vinkling. Språket er ujålete og rett fram, uten at det snakker ned til leseren.

I motsetning til min andre store favorittkommentator i norsk presse, Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv, er Aslak Bonde aldri utpreget morsom. Gleden ved å lese han er mer å tenke: “Nettopp! Sånn er det selvsagt.”

Synd at Morgenbladet aldri legger ut stoffet hans, som de faste analysene og serien med partilederintervjuer han gjør nå i vår. Websiden til Aslak Bonde inneholder heldigvis mye interessant stoff.

Kanskje det går an å overtale Aslak Bonde til å bli blogger med mulighet for kommentarer fra leserne? I det minste burde artiklene på websiden legges ut i en feed.

I så fall tror jeg han raskt ville øke antall besøkende på sidene sine med noen hundre unike lesere hver dag. Han skriver og tenker allerede i dag på mange måter som en blogger.

Legg igjen en kommentar

Vakkert, vitenskapelig sirkus

Alt sirkus er ikke for barn. Det var ganske gøy å se rødmende foreldre som hadde tatt med poden på Cirkus Cirkörs ‘99 % unkown’. Mens folkene på scenen snakket om sædceller, eggceller og hvordan de møtes på engelsk, lurte barna på hva den morsomme mannen sa.

Første gang man ser ny-sirkus er det lett å få bakoversveis. Noen kjente elementer er det: Sjonglering, akrobatikk og klovner kan skimtes innimellom all galskapen. Andre disipliner, som tauklatring og turning i tøystykker, er mer ukjente. Viktigst er likevel innpakningen.

En ny-sirkus forestilling legger vekt på å være en helhetlig estetisk opplevelse. I tillegg til de mer eller mindre tradisjonelle kunstene bruker gruppen elementer fra dans og teater.

Mange av anmeldelsene har vært preget av åpen munn og haken i gulvet. Dette var min fjerde forestilling med gruppen og jeg er fremdeles imponert.

Tema for ‘99 % unknown’ er kroppen. Det begynner med unnfangelsen og slutter med en slags død. Programmet forteller at gruppen har jobbet sammen på workshop med leger i forberedelsene. Tema binder alt sammen på en bra måte. Vitenskap er et alt for sjeldent tema for kunst.

Musikken er spesialkomponert, framføres live og gir forestillingen en ekstra trøkk. Kostymene er fargesterke, men der barndommens sirkus var glorete blir Cirkör elegant.

Alle deltagerne har karakterer som de spiller fra publikum kommer inn i salen til teppet går ned. Underveis jobber gruppen utrolig bra sammen. Lite av det som skjer er tradisjonelle og forutsigbare numre. Alt glir organisk i hverandre, som om det var improvisert frem. Det er viktigere å gjøre noe vakkert enn noe vanskelig.

Forestillingen klarer hele tiden å overraske. Jeg lo lykkelig hver gang artistene gjorde noe totalt uventet på scenen. Og det skjedde hele tiden.

Vanligvis finner jeg et eller annet å sette fingeren på, men her var jeg så glad gjennom hele forestillingen at jeg står over.

Legg igjen en kommentar

Lettkjøpte meninger

I gamle dager holdt gjerne et hoff seg med diktere som kunne lage hyldningssanger. I noen land ansatte man gråtekoner for å sette en spiss på begravelser. I dag har man konsulenter og forskere til leie.

I Dagsavisen og Klassekampen fortelles det at privatisering blir veldig dyrt. Asplan Analyse har blitt betalt av Fagforbundet for å komme frem til en mer objektiv sannhet om konkurranseutsetting. Tro det eller ei, men konklusjonen gjør oppdragsgiveren veldig fornøyd!

Asplan Analyse har jobbet mye med tema tidligere for flere oppdragsgivere. I rapportene til Kommunal- og Regionaldepartementet, Kommunenes Sentralforbund og diverse kommuner er de langt mer åpne til privatisering.

Et arbeid konsulentselskapet har gjort om utviklingen av markedet for konkurranseutsetting beskriver hvordan dårlig forberedte prosesser ofte er grunnen til at man mislykkes. Kommunen stiller langt høyere krav til private leverandører enn de gjør til seg selv. I arbeidet fokuserer det offentlige kun på å spare penger, ikke på brukerne og kvalitet.

Hovedproblemet i Asplan Analyses nye mening er at det er liten sammenheng mellom hypotesen og konklusjonen. Utgangspunktet for arbeidet formuleres slik: Det er ikke virkemiddelet, men gjennomføringsprosessen som er avgjørende for resultatet.

Da blir motsetningen mellom konkurranseutsetting og medarbeiderinitiert omstilling helt kunstig. Med bedre samarbeid er det fullt mulig å få til medarbeiderinitierte omstillinger med private løsninger. På samme måte vil mange endringer i kommunal sektor være initiert fra ledelsen.

Grunnen til at man har havnet på viddene i rapporten er sannsynligvis følgende:

  • For sterk styring fra oppdragsgiver. Til tross for at konsulentene insisterer på at de står for resultatet, har tydeligvis Fagforbundet vært tungt inne i arbeidet. Innledningen nevner en lang liste med navngitt og ikke-navngitte personer som ‘har bistått med tilrettelegging’.
  • Rapporten bygger kun på 3 eksempler og av disse en konkurranseutsetting. Materialet er altså syltynt.
  • Det ene eksempelet på konkurranseutsetting er fra et umodent norsk marked. Det hadde vært mer interessant å sammenligne med andre land som har kommet lenger, og i hvert fall et bredere utvalg av eksempler.
  • Ingen private tjenesteleverandører er representert i referansegruppen.
  • Modellen, indikatorne og dataene som er brukt inneholder ikke bare store, men enorme, svakheter.

På bakgrunn av 1 tilfelle er det umulig å trekke konklusjoner om kostnaden ved konkurranseutsetting.

Som diskusjonsgrunnlag er den første rapporten for Kommunaldepartementet jeg lenket til langt mer interessant. Den beskriver positive og negative sider ved konkurranseutsetting. Rapporten bestilt av Fagforbundet er metodemessig langt mer tvilsom.

Det er all grunn til å være på vakt ovenfor interesseorganisasjoner som i månedene frem mot valget legger frem undersøkelser og rapporter for å underbygge egne politiske standpunkter. De kan inneholde interessant og riktig informasjon, men må aldri slukes rått.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: