Hørespill og performancestunts

Gamle Nationalgalleteriet lykkes bare delvis med sin nytenking rundt den faste utstillingen. Min hovedkritikk var at nymonteringen manglet et samlende grep. På samme måte er utstillingen på gamle Samtidsmuseet forholdsvis interessante ett rom av gangen, men som en helhet er den lite interessant. Men den er bedre enn den totale slakten i avisene tyder på.

Populisme’ derimot som har fått ovasjoner er utrolig kjedelig. Jeg klarer ikke å forholde meg til halvannen time lange sketsjer og dårlige dokumentarer. Er det et krav om dårlig redigering for å bli kalt videoinstallasjon?

Ett unntak er Safe Society, en interessant idé godt utført. Videoen er en slags reklame eller trailer for Safe Society. Alle bilder er tatt fra mer eller mindre kjente spill. Filmen er under to minutter, passe lengde for en utstilling.

Skal man først gjøre et performancestunt så bør det gjøres skikkelig. The Yes Men laget en parodi-webside som til forveksling lignet på den offisielle siden til WTO. Dette resulterte i flere invitasjoner til konferanser over hele verden. Bakmennene benyttet muligheten til å spille rollen som utsendte fra WTO. De mest avsindige foredrag ble avholdt med stort alvor.

Noen av deres største stunts er nå dokumentert i en film.

Jeg husker å ha lest om noen av folkene bak The Yes Men på Wired News for flere år siden. En av dem jobbet på en helikoptersimulator fra spillselskapet Maxis. Han hadde lagt inn litt geriljaprogrammering i spillet. På et gitt tidspunkt begynte flere muskuløse menn å gi hverandre mer enn vennskapelig klemmer. En annen fyr byttet om stemmebokser på G.I. Joe og Barbie. Plutselig satt poden der med en supersoldat som foreslo litt shopping, mens Barbie utrykte ønske om en real slåsskamp.

Min holdning til WTO er langt fra så kritisk som The Yes Men. Likevel satt jeg stor pris på arbeidet deres. Det handler ofte om å riste folk ut av sine vante oppfatninger. De går inn i stuntene sine med stor risiko og innsatsvilje. Ofte blir denne typen opptredener en måte å markere sin overlegenhet på ovenfor noen som lar seg lure. The Yes Men går inn i hvert møte som vitenskapsmenn. De ser hva som skjer. Om ingen reagerer eller de blir skjelt ut er like interessant og fascinerende for dem.

Dessverre stikker Michael Moore skjegget sitt frem. Han uttaler seg med stor tyngde om WTO for å gi filmen litt seriøsitet, liksom. Jeg er ekstremt lei av storslegga hans. Tilnærmingen til The Yes Men er langt mer interessant og givende.

Filmen om The Yes Men er morsom, men ikke noe mesterverk. Bedre klipping, filming og oppbygging hadde den tjent på. Den beste balansen av stunt og godt håndverk jeg har sett så langt er ‘Supersize me’.

Kan samme teaterforestilling være bra og slitsom på en gang?

Melancholia’ bygger på boken til Jon Fosse og en hørespillutgave av fortellingen. Teksten leses opp av en skuespiller. På scenen er det tre teknikere som gjennom lys, lyd og video skaper en performance som bygger effektivt opp under opplesingen. Som kunstopplevelse er det langt mer fascinerende enn det som blir vist på Nasjonalmuseet.

Resultatet er vakkert og rytmisk, men krever også en del arbeid av meg. En kritiker i Morgenbladet for noen år siden sa at han ble så trøtt av å lese yndlingsbøkene sine. Hjernen min jobbet på samme måte hardt under denne forestillingen.

I motsetning til Peer Gynt-forestillingen på Det Norske Teateret er det ikke en forestilling på tomgang som flyter på noen visuelle bilder. Der ble jeg sliten fordi oppmerksomheten begynte å vandre. Melancholia er nemlig svært konsekvens i sine løsninger og utnytter materialet godt. Det er hardt tankearbeid som gjør at jeg kommer lykkelig og sliten ut i den andre enden.

Problemet med fremførelsen av Jon Fosse-tekster er ofte et for stort ønske om å dramatisere og psykologisere fra skuespillerne. Men hans litteratur må først og fremst styres av rytmen i ordene.

I overgangen mellom fantasi og virkelighet burde Øystein Røger holdt igjen på overraskelsen i stemmen. Slutten ble også for brå og litt feil. I boken utgjør den fremførte teksten kun første del. Teksten burde vært justert noe for å ta hensyn til dette.

Rundt 100 minutter med utfordrende hørespill og scenografiperformance er til å holde ut når det er så godt turnert som i ‘Melancholia’.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: