Tolerant korsfarer

Muligheten for at islam og kristendom kan leve side ved side har blitt demonstrert i historien. I en tid med ulmende og aktive konflikter er det viktig å se mulighetene av noe annet. Kunst og populærkultur må ha plass til idealisme.

For over to hundre år siden skrev den tyske forfatteren Gotthold Lessing skuespillet ‘Nathan den vise’ om Jerusalem rett etter begivenhetene i den nye storfilmen ‘Kingdom of heaven’. Her finner jøder, kristne og muslimer en måte å leve sammen på under sultan Saladin. Stykket er et kampskrift for religiøs toleranse.

Ridley Scott ser ut til å ha samme siktemål med filmen sin. Noen ren popcorn-film er det ikke. Løsningen til ‘Kingdom of haven’ ligger i en sterk, individuell dygdsetikk. Akkurat som det stoiske livssynet til Maximus i regissørens ‘Gladiator, er det Balians ridderetikk som gjør at han blir et eksempel i konfliktene han er en del av.

Problemet er at karakteren slutter å utvikle seg et kvarter inn i filmen. Bailin er bare edel og gjør det han mener er rett i resten av filmen, uten noen indre konflikter. Sånt blir det bra moral av, men en dårlig historie.

Selv om masse greier skjer – politiske intriger, slag – så får jeg aldri følelsen av tid og utvikling. I det ene øyeblikket finner helten vann på den uttørkede gården sin, i det neste er den en Edens hage. Tidsfølelse og motstand er vesentlig for å bli episk.

Kunne man ikke i det minste hatt en klassisk montasje-scene, som på 80-tallet? ‘Eye of the tiger’ på soundtracket. Bailin kløner i kamper med treneren sin. En gammel, vis mann rister beundrende og oppgitt på hodet. Uortodokse treningsmetoder i slow motion. Til slutt får han inn et slag på treneren sin.

Kanskje ikke, men et eller annet som viser at tiden går og en utvikling hadde gitt filmen mer mening.

Ridley Scott er en visuell mester på film. Det er mye pent og spennende å se på i ‘Kingdom of heaven’. I ‘Black Hawk Down’ klarte han å kombinere oversikt over hva som skjedde og militært kaos på en fantastisk måte. I korsfarerfilmen blir alt bare rot og nærbilder tatt i kampens hete, med noen innslag av fantasifulle strategier som hadde passet bedre i en billigutgave av Ringenes herre.

Orlando Bloom ser verken ut som smed eller ridder, men jeg synes faktisk han har utviklet seg veldig bra som skuespiller. Har møtt litt motstand på den vurderingen allerede, men den står jeg for. Uansett, de andre skuespillerne vil det nok være mer enighet om at gjør en god jobb, selv med slemme korsfarere som blir for mye matiné-skurker.

Likevel gikk jeg ganske fornøyd ut av filmen. Det skjedde noe litt underholdende hele tiden underveis.

Og la meg innrømme det. Toleranse og en idealistisk hovedperson tegnet med litt dybde gjør meg sentimental. Noen jenter klarer ikke å la være bli rørt over en dårlig romantisk komedie. En moralsk helt er min svakhet.

Vil jeg betale for å se filmen en gang til på kino eller kjøpe den på DVD? Svaret på begge deler er nei. En film det ikke er verdt å se to ganger er det heller ikke verdt å se en gang.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: