Geronotkratene kommer

Et første skritt mot en sikrere pensjon er tatt med forliket som ble oppnådd mellom regjeringspartiene, Senterpartiet og Arbeiderpartiet denne uken. Resultatet er langt bedre enn man kunne frykte dersom SVs og Fremskrittspartiets populisme hadde fått dominere.

Norge er langt fra i mål. Omtalene har fokusert på suksessen, men det er fremdeles store usikkerhetsmomenter i forhold til praktisk gjennomføring.

Håpet er at en pensjonsalder som reguleres i takt med økt levealder skal hindre at minkende innbetaling til stadig flere pensjonister skal sparke beina under folketrygden. Hva som skjer med avtalefestet pensjon fra 62 år og uføretrygd er imidlertid uavklart. Så lenge pensjonspoeng fortsatt blir opptjent til man når vanlig pensjonsalder uavhengig av tidligpensjon og uføretrygd, vil dette kunne undergrave innstramningen i praksis.

Avisomtalene har i stor grad fulgt mønsteret fra forbrukerjournalismen: Hvordan påvirker endringene DEG? I månedene og årene fremover blir det viktig å heve blikket til de langsiktige virkningene i fordelingen mellom generasjonene i fremtiden.

I mai-nummeret av The Atlantic beskriver Charles C. Mann mulige konsekvenser av det han kaller ‘The Coming Death Shortage’ utover virkningen på pensjonsordningene. Med en liten norsk vri kan hans bekymring oppsummeres slik:

  • Et økende press mot stadig dyrere medisiner og terapier for å forlenge livet vil føre til omprioriteringer innen helsevesenet. I norsk helsevesen er det grunn til å tro at det vil være et krav om at selv nye og dyre behandlingsmetoder skal bli betalt av det offentlig. Man er svært mistenksomme ovenfor alt som lukter av egenandeler. Ressursene vil derfor i økende grad bli brukt for å forlenge livet for eldre.
  • Pensjonister vil i fremtiden bruke mer på både egen helse og forbruk. Kombinert med økt levealder betyr det at fordelingen til yngre gjennom arv blir mindre. I det minste vil hoveddelen av arv havne hos barn som allerede er pensjonister selv.
  • I fremtiden vil en stadig økende del av både velgere og politikere være John Alvheimere som er konstant indignert over de eldres situasjon. Vi må få svært idealistiske politikere i fremtiden for at dette ikke skal påvirke prioriteringer i samfunnet. Det er nesten så jeg skulle ønske at forslaget fra Anders Smith om flere stemmer til de som har barn hadde blitt tatt litt mer alvorlig.

I 1996 skrev science fiction-forfatteren Bruce Sterling ‘Holy Fire’ om en fremtid der alle disse utviklingstrekkene har fått utfolde seg til sin ytterste konsekvens. Han er smart nok til å unngå dystopier med pensjonister som holder barn som slaver. Desto mer foruroligende er beskrivelsen av et samfunn hvor velmenende gerontokrater (en herskerklasse av eldre) gjennom økonomisk og politisk makt har tvunget yngre ut i et liv uten mening.

For å bruke litt konsulentspråk: At folk blir friskere og lever lenger er en utfordring, ikke et problem. Men for en langsiktig politikk blir det viktig å unngå å isolere eldrepolitikk fra resten av samfunnsutviklingen. Vi må også frigjøre oss fra forestillingen om at dette kun dreier seg om å krisemaksimere om hjemmehjelp og eldrehjem.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: