Trippeldose Bollywood light

Verdens største filmindustri… bla, bla, bla.

Med jevne mellomrom de siste årene har det dukket opp pliktskyldige artikler om hvordan India skulle ta over verden.

Paradeeksempelet har som regel vært ‘Moulin Rouge’. Sterke følelse og et indisk-inspirert dansenummer har vært rullet frem som bevis. Jeg vet ikke om det holder helt. Det er neppe tilfeldig at regissør Baz Luhrman rundt samme tid syslet med en spektakulær oppsetting av ‘La Boheme’. Han har nok hentet mer inspirasjon fra vestlig opera enn Bollywood.

Importvarer som ‘Lagaan’ og ‘Devdas’ har gjort India mer tilgjengelig i videosjappa på hjørnet og TV, men ingen av dem kan sies å være braksuksesser.

‘Lagaan’ kan trygt anbefales som en første tur i Indias filmverden. ’Devdas’ har bra musikalnumre og kontinentets største stjerner, men er likevel ganske kjedelig. Greit med sterke følelser, men uten i hvert fall litt humør (ikke nødvendigvis humor) blir det hele ganske uspiselig.

Først når Bollywood påvirker resten av verden kan vi si at den har fått et gjennombrudd. Med utgangspunkt i tre ganske nye filmer inspirert av India tenkte jeg å se i hvilken grad inspirasjonen fra India har vært positive.

Tittelen ‘Bombay dreams’ har allerede vært brukt på en passe suksessfylt scene-musikal som hadde premiere i 2002. Den brukte indisk kultur og dans, men musikken og historien var mer preget av produsent Andrew Lloyd-Webber enn inspirasjonskilden. Resultatet var temmelig tamt.

På kino dreier det seg om en svensk film med tenåringsjenter som målgruppe. Adopterte Ebba drømmer om å få vite om sitt opphav i India. Samtidig som hun sliter med gutter og sånn i en forstad i Stockholm, gjør hun alt for å finne sin virkelige mor.

Filmen er laget av Lena Koppel. Uten å være fordomsfull tyder navnet på et perifert forhold til indisk kultur. Det viktigste innslaget av Bollywood er små avbrekk med hindi-dans. I starten av filmen virker det som om man prøver å lage fantasisekvenser i Ally McBeal-stil, men forsøket er halvhjertet.

Dessverre virker det hele stivt, krøkkete og lite gjennomtenkt. Idéen og skuespillerne er bra, men manus, regi og klipp ligger bestandig et halvt skritt etter. Verken humor eller følelser sitter helt som de skal.

Konklusjon: Under middels film og Bollywood-elementene er dårlig integrert.

Mira Nair står bak ‘Monsoon Wedding’ som gikk sin seiersgang over kvalitetskinoer over hele verden for et par år siden. For meg er dette den ultimate jazztante-filmen. Etter kinobesøket kan venninnegjengen kakle om den utrolig eksotiske opplevelsen de har hatt. Mitt inntrykk var at regissøren var litt pinlig berørt over den tradisjonelle Bollywood-genren.

Nå prøver Nair seg på det klassiske engelske kostymedramaet i ‘Vanity Fair’. Hun har tilpasset seg klassisk Hollywood-dramaturgi i enda større grad. Hadde filmen enda hatt litt mer ironisk snert som når en gammel tante skjeller ut alt og alle, men det er hovedsakelig et tradisjonelt melodrama som dominerer.

I den mørke og vellykkete ‘Election’ spiller Reese Witherspoon en overambisiøs kandidat til vervet som elevrådsleder. Jeg går ut i fra at dette og rollene i ‘Legally Blonde’ gjorde at hun føltes naturlig som Becky. Forskjellen er at ingen av disse karakterene er like dype og ambivalente som hovedrollen i ‘Vanity Fair’.

Kun på et punkt hever filmen seg over middelmådigheten. Kostymer og scenografi er overdådig som i en indisk film. Realistisk er det neppe, men svært vakkert.

Konklusjon: Passer best for en velvillig innstilt og bakfull jentegjeng, men det er få spor av Bollywood her.

Dermed er vi fremme ved det som etter min mening er den hellige gral i jakten på Bollywood i vestlig kultur. Nå fikk ‘Bride & Prejudice’ temmelig blandet kritikk, men etter min mening er den utrolig vellykket. Bra er kanskje litt vel sterkt, men den markerer seg høyt på listen i kategorien gode genrefilmer.

Regissør Gurinder Chadha markerte seg med den solide ‘Bend it like Beckham’. Hun viste god nese for hva som var underholdende, uten å snakke ned til publikum. ‘Fucking Åmål’ og denne filmen er hva ‘Bombay Dreams’ måtte leve opp til for å lykkes.

Som tittelen antyder er ‘Bride & Prejudice’ en oppdatering av Jane Austin-klassikeren. Med indisk setting blir en del av de sosiale barrierene på forhold fremdeles aktuelle. Kulturkollisjoner mellom India, utflyttere og en amerikansk Darcy turneres på ypperlig vis.

Historien skreller av kynisme og ironi som alle vestlige filmer insisterer på. Det fremmede ved denne innfallsvinkelen blir letter å godta med en amerikansk helt som står litt utenfor det hele.

Å se denne eller andre Bollywood-filmer for å få seg en god latter er etter min erfaring ganske vanskelig. Du må godta premisset. Det var kanskje derfor jeg så Kjetil Rollnes, kitsch-wannabe, gå i pausen på ‘Dilwale Dulhania Le Jayenge’ for noen år siden.

Chadha har full kontroll over både de indiske og vestlige genre-konvensjonene. Blandingen blir derfor svært vellykket. Eneste minuset er at filmen er litt for kort. Gjennomsnittlig varighet i Bollywood er rundt 3 timer. Det gir faktisk mer dybde og flere lag i historien. Her er vi nede i de vanlige halvannen timene.

Konklusjon: Løp og kjøp (eller lei). Ekstramaterialet er faktisk også bra og utfyllende på den engelske utgaven jeg har sett.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: