Archive for juni, 2005

Nostalgisk på Cinemateket

80-tallet har formet mitt forhold til film i ganske stor grad. I sitt nye program feirer Cinemateket tiåret som ga oss skulderputer og høysåtehår med en kavalkade av høydepunktene fra yappenes storhetstid.

Foruten de store Hollywood-filmene vises to filmer som tente meg på asiatisk film.

A Chinese Ghost Story er en heseblesende Hong Kong-actionfilm med grimme magikere, tvekjønnede demoner med merkelig fysogonomi, vaier-fekting og kjærlighet. De klarer til og med å få inn et sangnummer.

Alt var svært imponerende for en filmklubbnerd i en norsk småby. Et banneuttrykk har satt varige spor: «Din forbannede taoist». Man må sikkert være oppvokst i Kina for å forstå alvoret i en slik besvergelse.

Asiatisk humor treffer ikke alltid et vestlig publikum, men Tampopo er virkelig morsom. Rammehistorien handler om en enke som får hjelp av en lastebilsjåfør til å lage verdens best nudler. På veien tar filmen flere avstikkere i sketsjelignende opptrinn.

Blandingen av mat og erotikk har Tampopo felles med et annet høydepunkt som vises, nemlig den estetiske og amoralske Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker. Kannibalismen er kanskje litt mye å svelge for en del, men det er en vakker film.

Ellers er det et usedvanlig rikholdig program for de to neste månedene med mange andre klassikere, men særlig de asiatiske filmene er noe jeg ønsker et gjensyn med på et stort lerret.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fragmentert 9/11-roman

Dårlig kritikker har ingen effekt så lenge jeg allerede har lest en bra bok av en forfatter. Den forrige romanen fra Jonathan Safran Foer, ‘Everything Is Illuminated’, var en godt skrevet historie om en amerikansk forfatter som oppsøker sin families forhistorie i det gamle Øst-Europa. Fortellerstemmen skifter mellom en tolk med hjelpeløs engelsk og magisk realisme fra en jødisk landsby i Chagall-farger. Masse påfunn, men boken henger godt sammen og krumspringene blir ikke for krampeaktig.

I struktur ligner ‘Extremly Loud & Indredibly Close’ ganske mye på forgjengeren. Den følsomme og intelligente 9-åringen Oskar Schell misforstår språk og sosiale konvensjoner på subtile måter. Hans historie om en masse aktiviteter for å håndtere farens død i Twin Towers 9. September 2001 settes opp mot besteforeldrenes forsøk på å leve med å komme fra bombingen i Dresden under andre verdenskrig i live.

Innholdet spriker ganske mye. Jeg skjønner at begge historiene handler om hvordan mennesker prøver å finne ut av ufattelige tap, men det hele virker mer som en utklippsbok enn en roman. I teksten er det store mengder fotografier, samt typografiske påfunn i form av farger, håndskrift og annen tilfeldig køling. Denne gangen blir det krampeaktig.

Forfatteren forklarte selv strategien på et møte på Tanum. En elev oppsøkte Foer etter en opplesning og lurte på om han hadde noen tips om hvordan skrivingen hans kunne utvikle seg fra dagbok til en roman. “Og hvorfor skulle en roman være bedre enn en dagbok?”, spør forfatteren retorisk. Med mindre noe er lagt ut som en blogg, må jeg nok innrømme å foretrekke at stoffet er gitt mer form før det selges over disk.

Til bokens forsvar skal det sies at den er morsom og følsom. Selv med en barnslig fortellerstemme ligger historien langt unna norsk, ironisk naivisme. Teksten er åpen og rett frem med unntak av de typografiske virkemidlene. Noen av påfunnene til hovedpersonene kan minne om noe skrevet av Tor Åge Bringsværd på 70-tallet, men fortellingen er langt mer realistisk.

Rett etter terrorangrepene i 2001 tilbrakte jeg noe over et år i USA. Jeg kunne med selvsyn se hvordan redselen gjennomsyret det amerikanske samfunnet. Realiteten av dette var vanskelig å fatte for mange nordmenn. Sammen med katastrofen forfatteren selv opplevde i en ulykke som barn får tekstbrokkene i ‘Extremly Loud & Incredibly Close’ en følelsemessig tyngde som nesten klarer å binde brokkene sammen.

Ingen helhjertet anbefaling fra meg følger boken. Svært gode kritikker må til for å få meg til å gå løs på forfatterens neste bok.

Legg igjen en kommentar

Privat helvete

Å vrenge ut privatlivet sitt for å skape kunst har blitt et billig triks. Enten det er i kunst, bøker, dokumentar eller film blir det ofte hovedsakelig en pinlig sjokkeffekt. I dagens intimitetstyranni blir dette nesten dagligdags.

En av de første artiklene jeg leste på internett for 10 år siden lenket til to eksempler på hjemmesider (hadde vel omtrent samme nyhetsinteresse som en blogg i dag). Den ene var forseggjort og uinteressant, den andre svært enkel. En tyrkisk gutt skrev på gebrokkent og ubehjelpelig engelsk hvor trist han ble over å måtte flytte fra byen han bodde etter videregående skole.

De få linjene med tekst traff meg følelsesmessig som et lass med murstein fordi de var så nakne. Sannsynligvis er det denne effekten kunstnere er ute etter, men som regel blir iscenesettelsen av seg selv for manipulerende. Da virker strategien mot sin hensikt. Det springende punktet er hvor oppkonstruert og lukket kunstnerens tolkning av seg selv er.

I ‘Tarnation’ har Jonathan Caoutte samlet sammen biter av livet sitt på bilder, lydbånd, super 8 og video. Og det er litt av et liv. En mor innlagt for psykiatrisk behandling gjentatte ganger gjennom barndommen, far forsvant før han ble født, diverse fosterhjem, adoptert av besteforeldre, levd som homofil i en liten by i Texas og, naturlig nok, en god del problemer med å finne seg til rette. Utrolig at han har overlevd for å lage film om det hele.

31 år gammel satt han seg ned og klippet sammen en film om livshistorien sin. Ved hjelp av en Mac laget han alt på egenhånd for den nette sum av $ 218.32. Resultatet har blitt vist med stor suksess på festivaler over hele verden. Resultatet ligner ikke det han drømte om i barndommen, å lage en musikal av sitt eget liv med diverse kjendiser i hovedrollene, men må likevel sies å være en uventet suksess.

Begynnelsen og slutten av ‘Tarnation’ ligger nærmest redigeringen i tid. Disse delen blir også mest manipulerende. I resten av filmen har Caoutte en fascinerende avstand til sin egen tragedie. Materialet er rykket ut av sammenhengen det ble laget i og kun kommentert av tekst på skjermen. En fantastisk redigering har formet dette til en historie med en klar vinkling, men likevel åpen nok til at jeg kan gjøre meg mine egne tanker.

Dermed overvinnes min skepsis. Fyren har en historie å fortelle, den blir gjort interessant for flere og prøver ikke å manipulere tilskuerne (for mye). Interessen min ble holdt oppe gjennom halvannen time, men listen over årets ti beste filmer havner den ikke på.

‘Tarnation’ viser potensialet i videoblogging. Enkel og billig teknologi gjør at alle kan lage filmer og fortelle sitt eget liv. Alt blir nok ikke like fascinerende som dette, men et større tilfang av talenter som får prøve seg betyr større sjanse for å få se noe virkelig originalt og kreativt.

Legg igjen en kommentar

Graff: Satire eller grisetegning?

Fremskrittspartiet er aktuelle som regjeringspartner en gang i fremtiden, sa Lars Sponheim i VG i forrige uke. I Dagbladet kommenterer Halvor Elvik saken. En illustrasjon til kommentaren av Finn Graff viser Venstrelederen som hjelper galten Carl I. Hagen med å ta purken Erna Solberg bakfra.

Nå går diskusjonen høyt om dette er over streken. Drusilla og diverse venstrekvinner mener det er kvinnediskriminerende.

Cathrine Sandnes i Dagsavisen forsvarer Graff med en retorikk som hadde fortjent en bedre sak. Som vanlig fra henne får vi svært mediakonvensjonelle synspunkter i et litt spenstig språk:

“Men selv kvinner må finne seg i å bli latterliggjort når de gjør dumme ting. Selv kvinnelige politikere må tåle å bli kritisert. Og er man blant landets desidert mektigste kvinner, så kan man ikke komme og grine når noen tegner deg som en gris og ikke som en prinsesse.”

Altså, går du i miniskjørt må du finne deg i å bli voldtatt.

Problemet med argumentasjonen er at Erna Solberg ikke var involvert i saken som ble illustrert. Det var Sponheim som mente at Fremskrittspartiet kunne være regjeringspartner i fremtiden. Men en kvinnelig politiker må kanskje regne med å bli latterliggjort når en person fra et annet parti hun sitter i regjering med sier noe dumt…?

Kommentarene ser ut til å ha glemt hva saken dreier seg om. Media er inne i en blodtåke av pressefrihet og kvinnediskriminering hvor det viktigste er glemt.

Tegningen er irrelevant for saken den illustrer. Den gjorde at folk blar over en artikkel de ellers ville ha lest. Den gir ingen ny innsikt i forholdet mellom Hagen, Solberg og Sponheim. Mislykket, mislykket og mislykket. Da står vi igjen med en grisetegning.

Istedenfor å rope opp om kvinneundertrykking og trykkefrihet burde man spørre seg om tegningen er bra.

Finn Graff er rett og slett en dau satiriker. Parodien på han fra første episode av Uti Vår Hage er langt morsommere enn tegningene hans. Det er et dårlig tegn for samfunnskritisk humor.

Legg igjen en kommentar

Dansker på hjernen

Enkel melodilinje med en elektronisk rytme avsluttes med noen lekne synth-korder. Litt 80-talls new wave. Refrenget drar seg over mot en rockeballade med innslag av falsettsang. Forvrengte datastemmer som mellomspill. Jeg har fått ‘Human’ med Carpark North på hjernen.

Videoen er ganske spenstig. Sjekk den ut på hjemmesiden til det danske bandet. Skoleunger blir filmet i lettere surrealistiske situasjoner ved hjelp av diskret filmtriks. Idéene blir nesten litt for mange, men det visuelle uttrykket er en fryd. Med et spenstig manus kan regissør Martin de Thurah bryte med flommen av danske melodramaer i dogmestil.

Resten av platen ‘All things to all people’ blir for svulstig i powerballadsstil. Noen av låtene er uimotståelig melodiøse, men ingen klarer å komme opp mot ‘Human’ (kort, konsis og gir meg lyst til å høre akkurat litt til). Alle de andre sangene strekker tålmodigheten for langt og egner seg nok best spilt av et symfoniorkester på en nostalgisk gjenforeningskonsert om 25 år.

CDene til gruppen var umulig å oppdrive i Oslo (Platekompaniet og Free Record Shop) så her var det bare å vende seg mot nettet. CDON selger nedlastbar musikk kun i Windowsformat, så der måtte jeg snu i døren. Husk å lese grundig hvilket filene kommer i, det er ikke alltid like opplagt. Skal jeg først kjøpe noe beskyttet musikk må det i det minste kunne spilles direkte på IPoden min.

Legg igjen en kommentar

Civita deler tankene sine gratis

For noen uker siden klaget jeg på at Civita var for gjerrig med rapportene sine. En elektronisk utgave av Jan Arild Snoens ‘Pensjonsreform for neste generasjon’ var ikke tilgjengelig på nettsidene deres.

Nå er flere av rapportene tilgjengelig i PDF-format, så det er bare å forsyne seg med nye tanker om aktuelle temaer i samfunnsdebatten. Jeg håper folk som blogger benytter dette spennende materialet flittig.

Legg igjen en kommentar

Spilldill om borgerlig papirtiger

I alle kanaler blir vi overøst med kommentarer om det strategiske spillet og de utspekulerte planene bak utspillet til Carl I. Hagen om å ikke støtte Bondevik som statsminister.

La oss gjøre en radikal antakelse. Når Hagen mener lederen for regjeringen er uegnet til å gjøre jobben etter valget, så mener han akkurat det.

La oss stille et like radikalt spørsmål. Har Hagen rett?

Jeg støtter i store trekk regjeringens politikk og liker mange statsråder, selv de andre misliker. Økonomien er i et godt spor. Selv om grunnene er sammensatte så vil en påstand om at regjeringens arbeid ikke spiller noen rolle være det samme som å si at det er liten vits i å stemme ved valget.

Likevel kribler det ikke i kroppen etter å putte stemmeseddelen til disse partiene i boksen til høsten. I motsetningen til den borgerlige regjeringen i Danmark foran forrige valg mangler den en klar plan for neste skritt. En mer enhetlig strategi frem mot valget hadde vært en fordel.

Videre har mangelen på en fastere avtale med Fremskrittspartiet vært et stort hull i regjeringens støtte. Hagen har ikke vist at keiseren mangler klær, men at baken er bar og har vært det lenge.

Disse to svakhetene må lederen av regjeringen ta det fulle og hele ansvar for.

Etter å ha kjørt chicken race mot Hagen gjentatte ganger, nekter Hagen (foreløpig) å bøye av. Den borgerlige regjeringen har overlevd på dette spillet gjennom flere år. Når Hagen skjønner at han har lite å tape og bløffer like effektivt, har Bondevik tapt.

For all del, hold Fremsrkittspartiet langt unna regjeringskontorene. SV er det eneste partiet jeg er mer uenig med. At en fortsatt borgerlige regjeringen tegner til å bli en papirtiger er en direkte konsekvens av en uklar front fra regjeringen inn mot valgkampen.

Dagbladet i dag (ikke tilgjengelig på nettet) går sterkt ut på førstesiden med påstanden om at personlig hat ligger i bunn for denne politiske utviklingen. Redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse påpeker at det er liten dekning for overskriften i artikkelen.

Merkelig nok finner to kilder i Kristelig Folkeparti grunn til å være anonyme med sine ganske konvensjonelle påstander om Hagens stil. Enda merkeligere er det at journalist Kirsten Karlsen bruker uttalelsene. Jeg ser ingen grunn til at påstandene er brennbare eller viktig nok til at de ikke skal kunne knyttes opp mot et navn. Denne kildebruken svekker troverdigheten til en artikkel som allerede er et sammensurium av intervju og kommentar.

Famlingen etter en original vinkling i media kompliserer situasjonen unødig. Noen ganger er det enkleste det beste. Men hvor mange kommentarer hadde det blitt hvis Hagen ganske enkelt ønsker en borgerlig regjering uten Bondevik og derfor sier nettopp det?

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: