Nasjonalisme i asiatisk populærkultur

Ofte er det mer å lære om sjelen til et land ved å se en dårlig film enn ti tidskriftartikler. Nå er det farlig å tro at man skjønner alt etter å ha sett litt populærkultur (eller lest en bok), men en koreansk film jeg nylig så inspirerte meg til å kaste et skjevt blikk på patriotisme i Asia.

Konflikten mellom nord og sør, samt ønsket om en gjenforening er nok mer markert enn nasjonalisme i koreansk film generelt sett. ‘2009: Lost Memories’ viser likevel at landet har noe felles med Kina: Et anstrengt forhold til Japan.

Fortellingen foregår i en alternativ virkelighet der Japan samarbeidet med USA under andre verdenskrig. Ingen atombombe-traumer og full konsentrasjon om ekspansjon gjør at Japan holder Korea (og sannsynligvis store deler av Asia) i et økonomisk og politisk strupetak. Dette er ingen dystopi, så folkeslagene lever forholdsvis fredlig side om side. Hovedpersonen er en koreansk politimann som jobber sammen med en japaner.

Så var det terroristene da. De kjemper for å gjøre Korea fritt igjen. Med tilskuerens bevissthet om situasjonen i vår virkelighet er det vanskelig å la være å sympatisere. I filmen blir det antydet at normalt ville Korea skjebne i 2009 vært en vellykket gjenforening og internasjonal anseelse på linje med Japan og Kina.

Dermed får vi et ganske interessant perspektiv på terrorisme. Dreier det seg ikke nettopp ofte om å gjenopprette en historie som noen synes har kommet skjevt ut? Mest kjent er islamisten som ser for seg et hellig, rent Saudi-Arabia og muslimene som den dominerende religionen. Isteden oppleves det som om Vesten, gjennom å tvinge i gjennom en alternativ historie, har tilrøvet seg makten i verden.

I denne filmen synes jeg nasjonalfølelsen er vel så mye rettet mot å gjenopprette indre balanse. Den føler ingen behov for å demonisere japanerne mer enn plottet krever, og knapt nok det.

Det slår meg at også andre koreanske filmer ofte har en holdning til vold og viktige etiske problemstillinger som for meg virker amoralsk, men jeg tror heller det er et annet sett med moralske prioriteringer. Og det er nettopp innsikter og fremmedgjøring av denne typen som gjør andre lands populærkultur så fascinerende, men samtidig komplisert å tolke.

‘2009: Lost Memories’ er redigert på en måte som minner om filmet manga. Små korte, klipp med kamerabevegelser som fører blikket i godt planlagte retninger. Det er enkelt å se sammenhengen i action-scenene. Dessverre blir melodramaet og nostalgien ført et par hakk for langt. Det gir seg utslag i mye slow-motion, grimaser og svulstig musikk som en saus over handlingen.

I sum er derfor filmen middels, men kulturelt interessant.Skurken i mange asiatiske fortellinger er Japan. Grunnen er en broket historie som imperialist i området. Tegneserien ‘The first president of Japan’ gir et innblikk i hvordan de ser på seg selv og andre.

Fortellingen handler, som tittelen sier, om en ny politisk leder som bryter med flere politiske tradisjoner ved å ha en sterk utøvende makt. Sakuragi Kenichiro er også frittalende, tør å analysere de bakenforliggende årsakene til problemer og gjøre noe med dem. Altså en klassisk populærkulturell politiker.

Korea er på sidelinjen som en slagmark der japanere er truet. En konfliktlinje er med USA hvor målet er å bli oppfattet som en jevnbyrdig nasjon. Kina blir på den andre siden fremstilt som hoppende gale krigshissere med store interne problemer. Løsningen som skisseres i løpet av fire bøker er allianser basert på personlige forbindelser og brudd med stivbente nasjonale konvensjoner.

Alt er nok satt veldig på spissen. Forfatteren er en politisk analytiker, Hidaka Yoshiki, så litt realitet ligger likevel i bunn. Uansett så kan det kanskje gi en idé om hvordan Japan ser sin rolle i verden.

Tegneserien er bra og underholdende. Den blir litt som en asiatisk ‘Presidenten’ med mer action og større budsjett for spesialeffekter.

Hero’ er en av mine favorittfilmer de siste årene. Heidundrende, ferdsvektende, kung fu. Fantastisk fotografi med historiens klareste farger festet til lerretet av mesterfototgraf Christopher Doyle. Først og fremst så imponerer en usedvanlig ambisiøs fortelling om tiden da Kina som nasjon var i støpeskjeen.

Genren, wuxia, pleier ellers å være enkle, melodramatiske historier om ære og offer. I ‘Hero’ får vi stadig nye vinklinger på hva som skjer rundt en gjeng med leiemordere som prøver å myrde mannen som blir Kinas første keiser.

I alt oppstyret er det lett å glemme at historien først og fremst dreier seg om hvordan individet ofrer seg for en større mening, i dette tilfellet myten om nasjonen Kina. Enheten mange synes å se utenfra i dagens Kina er fremdeles i stor grad en illusjon. Det er store regionale forskjeller og særtrekk som sliter på samholdet både keisere og kommunister har forsøkt å skape gjennom et par tusen år.

Flere amerikanske kritikere avviste filmen tvert på grunn av en slik tolkning. Jeg liker imidlertid filmen alt for godt til å la meg stoppe av eventuell sjåvinisme. Er ikke tema både mer allmenngyldig og ambivalent i filmen enn en slik tolkning gir rom for?

I de tre tilfellene nevnt i artikkelen er mye av fokuset rettet mot indre forhold. Om dette er representativt vet jeg ikke. I Kina har vi sett at demonstrasjoner mot Japan nettopp har vendt fokus fra indre forhold mot en ytre fiende.

Utviklingen i Asia vil nok bli bedre med samarbeid mellom sterke og egenartede nasjoner. Uenighet om faste plasser i Sikkerhetsrådet skaper vanskeligheter for helt nødvendig reformer. Så får vi følge med i avisen og tidsskrifter om særlig Japan og Kina klarer å leve side om side og jobbe mot felles mål for Øst-Asia.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: