Privat helvete

Å vrenge ut privatlivet sitt for å skape kunst har blitt et billig triks. Enten det er i kunst, bøker, dokumentar eller film blir det ofte hovedsakelig en pinlig sjokkeffekt. I dagens intimitetstyranni blir dette nesten dagligdags.

En av de første artiklene jeg leste på internett for 10 år siden lenket til to eksempler på hjemmesider (hadde vel omtrent samme nyhetsinteresse som en blogg i dag). Den ene var forseggjort og uinteressant, den andre svært enkel. En tyrkisk gutt skrev på gebrokkent og ubehjelpelig engelsk hvor trist han ble over å måtte flytte fra byen han bodde etter videregående skole.

De få linjene med tekst traff meg følelsesmessig som et lass med murstein fordi de var så nakne. Sannsynligvis er det denne effekten kunstnere er ute etter, men som regel blir iscenesettelsen av seg selv for manipulerende. Da virker strategien mot sin hensikt. Det springende punktet er hvor oppkonstruert og lukket kunstnerens tolkning av seg selv er.

I ‘Tarnation’ har Jonathan Caoutte samlet sammen biter av livet sitt på bilder, lydbånd, super 8 og video. Og det er litt av et liv. En mor innlagt for psykiatrisk behandling gjentatte ganger gjennom barndommen, far forsvant før han ble født, diverse fosterhjem, adoptert av besteforeldre, levd som homofil i en liten by i Texas og, naturlig nok, en god del problemer med å finne seg til rette. Utrolig at han har overlevd for å lage film om det hele.

31 år gammel satt han seg ned og klippet sammen en film om livshistorien sin. Ved hjelp av en Mac laget han alt på egenhånd for den nette sum av $ 218.32. Resultatet har blitt vist med stor suksess på festivaler over hele verden. Resultatet ligner ikke det han drømte om i barndommen, å lage en musikal av sitt eget liv med diverse kjendiser i hovedrollene, men må likevel sies å være en uventet suksess.

Begynnelsen og slutten av ‘Tarnation’ ligger nærmest redigeringen i tid. Disse delen blir også mest manipulerende. I resten av filmen har Caoutte en fascinerende avstand til sin egen tragedie. Materialet er rykket ut av sammenhengen det ble laget i og kun kommentert av tekst på skjermen. En fantastisk redigering har formet dette til en historie med en klar vinkling, men likevel åpen nok til at jeg kan gjøre meg mine egne tanker.

Dermed overvinnes min skepsis. Fyren har en historie å fortelle, den blir gjort interessant for flere og prøver ikke å manipulere tilskuerne (for mye). Interessen min ble holdt oppe gjennom halvannen time, men listen over årets ti beste filmer havner den ikke på.

‘Tarnation’ viser potensialet i videoblogging. Enkel og billig teknologi gjør at alle kan lage filmer og fortelle sitt eget liv. Alt blir nok ikke like fascinerende som dette, men et større tilfang av talenter som får prøve seg betyr større sjanse for å få se noe virkelig originalt og kreativt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: