Archive for juli, 2005

Ungdommens bystyre med SV

SV mener at kommunens innbyggere bør være med på å bestemme hvordan deler av kommunebudsjettet skal fordeles. Klassekampen har rett i at Erna Solbergs beskrivelse av forslaget som 70-tallradikalisme er for enkel.

Problemet er at SV, sammen med Fremskrittspartiet, er det partiet på Stortinget som mest systematisk sentraliserer beslutninger til Stortinget. Flyttingen av makt skjer gjennom nye lovpålagte oppgaver med for lite penger og øremerkede tilskudd. Hadde SV fått alle sine forslag i gjennom hadde det blitt langt mer av dette. Med stadig større del av budsjettet bundet opp får kommunen liten handlingsfrihet.

Å trekke flere med i beslutninger er å begynne i feil ende. Først må lokaldemokratiet få mer innflytelse på egen drift. Makt må omstendelig flyttes fra stortingsrepresentant Audun Lysebakken til partiets lokalpolitikere. For å være konkret, et forslag om skolemat må komme som et krav fra skolene og kommunene, og ikke som et benkeforslag på slutten av vårsesjonen foran et valg i Stortinget.

Rikspolitikere må klare å holde kjeft hvis en kommune gjør en prioritering Oslo-representantene er uenig i, for eksempel legge ned biblioteker og kulturtilbud for å opprettholde sykehjemsplasser.

Resultatet er ellers at masse folk trekkes med i diskusjoner om ingenting. Jeg kjenner det igjen fra ungdommens bystyre i mange kommuner. Elever blir invitert til å diskutere piss eller fordele noen titusener til saker som ikke betyr noe. Mange lokalpolitikere føler seg allerede sånn i dag. Det virker mer passiviserende enn aktiviserende.

La oss utfordre SV til å være konkrete i valgkampen. Hver gang vi ser noe på en løpeseddel som har med lokalpolitikk å gjøre, spør hvorfor stortinget tar makt fra lokalsamfunnet i en så viktig sak. Spør i hvor stor grad stortingspolitikere vil oppmuntre til at kommunene vil få mulighet til å ta valg på tvers av partiets standpunkter. Da får vi vite hvor høyt lokaldemokratiet virkelig står i kurs.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Jenter på randen

Omsider er en skikkelig sonefri DVD-spiller på plass og jeg kan få sett noen amerikanske TV-serier som har ligget en stund. ‘Dead like me‘ og ‘Wonderfalls‘ har begge en jente i hovedrollen som har en ironisk og kynisk innstilling til et liv som ikke er helt som forventet. I tillegg har de forfatteren Bryan Fuller og en ganske skrudd humor felles.

George går fort lei av universitet. Etter å ha blitt skremt ut på jobbjakt av moren får hun et toalettsete fra en romstasjon i hodet. ‘Mannen med ljåen’ som tar henne har gjort sin kvote, derfor må hun ta over for han.

Livet som guide for de nylig døde viser seg å være langt mer prosaisk enn man skulle tro. Superkreftene er få og arbeidet hardt. Heldigvis for oss havner George på teamet som tar seg av bisarre ulykker. Serien går ikke av veien for å gjøre dødsfall hysterisk morsomme.

Kortversjonen av serien ville være ‘Six Feet Under‘ krysset med ‘The Office‘. Kontrasten mellom de seriøse temaene (død, tap og meningsløshet) og det hverdagslige skaper mye humor. Der man ikke klarer å få en latter ut av eksistensialisme slenges det på litt slapstick.

Når serien finner den rette balansen mellom alvor og humor fungerer den veldig bra. Idéene er gode og skuespillerne lager gode og interessante typer.

Problemet er at fremdriften stopper litt opp etter de første episodene. Det virker ikke som om skaperne har tenkt gjennom hvordan ‘Dead like me’ skal fungere som en serie. Vi får vite svært lite om verden og bi-historiene om familien integreres dårlig med resten av fortellingen. Ingen må jo vite at George er ‘mannen med ljåen’. I tillegg truer overspill og masete musikk med å ta overhånd.

Likevel er jeg veldig glad i serien og anbefaler alle å prøve et par episoder. Det er litt som en lillebror som har dårlig koordinasjonsevne og er litt treig, men som ellers er svært kreativ og hyggelig.

Vurderingen av ‘Dead like me’ har blitt langt strengere på grunn av ‘Wonderfalls’. Jeg har knapt vært så helhjertet fan siden Buffy.

En av de første prosjektnavnene på serien var ‘Touched by a crazy person’. Og det oppsummerer konseptet bra for de som har sett engleaktige damer som går rundt og hjelper folk med å få skikk på livet sitt på TV før. Bryan Fuller og Tim Minear (sistnevnte har jobbet på blant annet Angel og Firefly) legger inn en solid dose ironi. Blandingen var så forvirrende for amerikanerne at serien ble stoppet etter fire episoder. Nå er alle 13 som ble laget utgitt på DVD.

Hovedpersonen Jaye er ferdig med 5 års studier i filosofi. Nå har hun flyttet til hjembyen og jobber i en suvenirbutikk hvor tilbringer tiden med å gjøre minst mulig. Kveldene brukes på stambaren hvor hun sladrer med venninnen om den håpløse familien.

Så begynner små plastikkdyr å fortelle Jaye hva hun skal gjøre for å hjelpe fremmede som krysser hennes vei. Stemmer fra oven hører ikke helt med i hennes verdensbilde.

Historiene har sine feelgood-øyeblikk, men ironien er så sentral at det knapt er sjenerende. Hver episode er en avsluttende ‘hvem hjelper vi i dag’-fortelling, mens sesongen samlet fungerer som en slags romantisk komedie.

Idéene fra Bryan Fuller og de andre manusforfatterne er like bra og morsomme som i ‘Dead like me’. Forskjellen er at noen, sannsynligvis Tim Minear, har forstått hvordan galskapen kan fungere som en TV-serie. Regissør Todd Hollands visuelle touch innfører virkemidler fra thrillergenren. Til sammen balanseres elementene svært godt.

Både hovedroller og gjesteroller gjør en super innsats. Caroline Dhavernas som Jaye er spesielt bra. ‘Ligner hun litt på Willow?», foreslo noen under en DVD-kveld. Ja, kanskje, men hun har et mye større register å spille på og har bedre komisk timing.

På kommentarsporene snakker folkene bak om hvordan man bygget opp til sesong 2 og 3. Sånn sett er det litt tragisk at dette er de eneste episodene som vil bli laget. På den andre siden er de 13 episodene ‘Wonderfalls’ vi har en avsluttende historie som føles veldig tilfredsstillende.

Legg igjen en kommentar

Alternativ til tigging

Diskusjoner om ideologi kan bli forferdelige abstrakte og løsrevet fra den virkelige verden. Så la meg være konkret, og samtidig samle trådene fra tidligere diskusjoner om svakhetens moral og tigging.

Etter å ha lest om magasinet =Oslo i avisen en stund, fant jeg endelig noen som solgte det i går. Salg av bladet er ment som et alternativ til tigging for uteliggere og andre som ikke har fast inntekt eller arbeid.

En omtale av et liknende prosjekt i Skottland forteller om hva man ønsker å oppnå:

«The Big Issue in Scotland har lenge drevet en kampanje under navnet Working not Begging. Organisasjonen arbeider hardt for å få publikum til å forstå at gateselgerne er arbeidere, og ikke tiggere, og at de derfor ikke skal motta penger ut over salgsprisen. Deres hovedbudskap er at dersom du ønsker å hjelpe selgerne og i tillegg la dem beholde selvrespekten, så kjøp et blad hver uke, og les det.»

At arbeid gir verdighet er mer enn billig Høyre-propaganda. I et prosjekt styrt av folk som ellers ville ha tigget er det grunnmuren de ønsker å bygge hjelpen på.

Så dermed er spastikern med krykker ved Nationaltheateret og damene med småbarn ute av min giverliste. Nå er det de som selger =Oslo som gjelder. Selv om kr 40,- i måneden ærlig talt virker litt for lite å bidra med.

For å ta magasinet på alvor, må jeg også si hva jeg synes om første nummer. Gjerne litt mer enn velvillig svada.

Designet er helt ypperlig. Formatet er større enn de fleste bladene på Narvesen. Sidene har seriøse tekst-blokker som er lette å lese. Bildene får stor plass og de er ofte svært gode. Inntrykket er solid, uten å bli glossy og overflatisk.

Innholdet er greit nok for et åpningsnummer, men her håper jeg på noe mer utfordrende stoff i senere utgaver. Intervjuene med uteliggere, rusmisbrukere, folk som kjenner dem og lignende prosjekter i verden er greie nok, men jeg føler ikke de går nok i dybden.

Idéen om å vise frem en bydel (Bøler denne gangen) er god, men det blir noe skoleavisaktig over en rask rundtur til noen av stedene rundt t-banestasjonen og intervju med tilfeldige beboere. På plussiden synes jeg en artikkel om historien rundt Eika lærte meg mye nytt om en del av lokalhistorien vi ikke får høre om så ofte.

=Oslo er i en spesiell posisjon til å ta grundig opp temaer media bruker for liten plass på. La oss få en grundig gjennomgang av konsekvensene av Plata-aksjonen og alternativene. Hva er er det som gjør at noen går fra å være fattige til å havne på gata? Hvem er denne spastikern og de andre mer eksotiske innslagene blant tiggerne i byen?

Neste nummer har som tema avhengighet. Det tyder på mer fokus og høye ambisjoner. Jeg er svært spent på å se hvilken retning magasinet tar. Uansett får de mine 40 kroner hver måned.

Legg igjen en kommentar

Fantastisk dårlig vs Onkel Skrue

 ‘The Incredibles‘ er fremdeles den beste Fantastiske Fire-filmen som er laget. Makkverket ved samme navn som snart ruller over kinolerretet mangler all entusiasmen og dybden i tegnefilmen som kom i fjor. Så er vi altså kommet ditt at en animert barnefilm føles langt mer moden enn voksenutgaven.

Hovedregelen min er å vente en dag før jeg skriver en anmeldelse. Da dukker det alltid opp et par nye momenter som gjør filmen litt bedre. Rett etter å ha sett Fantastiske Fire tenkte jeg at dette var ganske dårlig, men noen ting fungerte OK. Etter å ha sovet på det er konklusjonen at hele greia suger mer enn en industristøvsuger på full effekt.

Hvor skal jeg begynne…?

Når våre ‘helter’ har fått superkreftene drar Tingen til New York og setter seg for å furte på en bro. Plutselig skjer det masse greier. Biler krasjer, unger er truet og brannbiler henger utenfor kanten. Hvorfor? Vanskeligere å forklare enn en David Lynch-film. Det eneste jeg er sikker på er at Tingen var skylden i det og at ingen ble reddet som ikke de Fantastiske Fire selv hadde satt i fare uten noen som helst grunn. En mer meningsløs actionsekvens skal du lete lenge etter. Og gjennom hele filmen dukker det aldri opp noen utfordring som virkelig betyr noe.

Doktor Doom har plutselig blitt til Onkel Skrue, en rik og bortskjemt milliardær, milevidt fra den fascinerende gærningen i tegneseriene. Borte er geniet som kan konkurrere med Reed Richards i oppfinnerkunst. I filmen er Richards forøvrig ikke stort til konkurranse. Hvor er det blitt av superheltenes svar på Reodor Felgen? Jeg vil se flere oppfinnelser. Akkurat som de fleste andre karakterene forsvinner han i en rotete fortelling.

Manuset er ekstremt uinspirert. Skrivingen ser ut til å ha vært en pliktøvelse: «Nå har vi fått penger, så da må vi vel lage noe». Borte er detaljene som får verden til å virke ekte som vi tidligere i sommer så i ‘Batman Begins‘. Til og med flere av effektene er i beste fall middels, for den elastiske Mr Fantastisk sin del direkte pinlig.

Her er filmen du trygt kan hoppe over i sommer, den dårligste jeg har sett siden ‘Van Helsing’ i fjor. Oppmøte i kinoen første helgen i USA tyder på at interessen for Fantastiske Fire er tilstede og nedgangen i besøk andre helg at skuffelsen var stor. Hvis vi får en oppfølger, håper jeg filmselskapet lytter nøye til fansen.

Legg igjen en kommentar

Autoritet i blogg

VGs såkalte blogg har gjort at avisen dummer seg ut for alle som vet hva en blogg virkelig er, mener Per Kristian Bjørkeng i Aftenposten. Han gjør helt rett i å påpeke at denne bastarden fungerer dårlig, men misforstår samtidig hva som skaper autoritet for en blogger:

«I en blogg finner du, i motsetning til i tradisjonelle massemedier, en salig blanding av personlige synspunkter og offentlig verifiserbar informasjon. En blogger kan kose seg som en løs kanon på dekk. Om troverdigheten blir ødelagt av litt for mange sleivspark, er det bare å trekke seg ut eller starte en ny blogg.»

Å starte en blogg går raskt, men å ha en tyngde i bloggosfæren er hardt arbeid som krever utholdenhet over lang tid. Diskusjoner og kommentarer, lenker fra andre blogger og RSS-abonnementer er tegnet på at man er vellykket. Det kommer sjelden over natten.

I stor grad dreier det seg om å skape de mest interessante stedene å føre en konversasjon. Å delta aktivt i kommentarfeltet på egen og andre blogger – og gjerne innrømme at man har tatt feil – er den beste måten å få troverdighet.

Så langt har jeg aldri hørt om noen blogger som har trukket seg tilbake på grunn av et sleivspark, for deretter å skape en ny. Prisen man betaler for å bygge opp en ny blogg og leserkrets fra bunn er for høy å betale.

I en ellers interessant artikkel slår beskrivelsen jeg siterte over som en slags orientalisme: En feilaktig beskrivelse av en annen del av medielandskapet for å bygge egen identitet.

Legg igjen en kommentar

Djevelen i detaljene

Astrup Fearnley-museet har et av mine favoritt kunstverk. Det er en stor hylle med 200 kjempebøker av bly. På hver av sidene er det et eget trykk som publikum ikke får se. Å bla i dem er umulig. Likevel gir de flere tusen usynlige sidene installasjonen en dypere mening. Det er ikke se og forstå det som skaper kvalitet for å skjønne at noe som er bra.

I ’Batman begins’ brukes den første timen til å fortelle i detalj hva som skaper superhelten. Vi får se hvordan Bruce Wayne og butleren skriver ordreseddel for å bestille deler, bokstavelig talt. Fyren er riktig så fingernem. Det han ikke får av forskningsavdelingen i firmaet han har arvet, snekrer og sveiser han selv. Flaggermushulen under Wayne-godset får en omgang det lukter ’Ekstrem Oppussing’ av.

De store mytologiske linjene og psykologien til karakteren blir like omhyggelig bygget opp. Historien de baserer seg på er tatt grundig vare på. Forfatteren og regissøren tar Batman på alvor, samtidig som de forstår at stoffet må formes for å fungere på filmlerretet.

Skuespillerne er en perfekt sammensmelting av tegneseriefiguren, realismen i manuset og en virkelig person. Til og med Katie Holmes synes jeg egentlig gjør det bra som smart og søt nabojente helten kanskje er forelsket i. Ligner litt på Dawson Creek, men det er ikke min oppgave å hindre at hun får samme type rolle i all evighet.

Når manusforfatter David S. Goyer og regissør Christoper Nolan har fått til så mange detaljer må resultatet bli svært tilfredsstillende. Filmen oser av kvalitet. Selv om man ikke kjenner tegneserien fra før eller ser håndverket, så skjønner man at dette er bra.

Hvis det ikke var for to ting…

En del temmelig kårni replikker om mørkets krefter og heltens psykologi kan tilgis. Et overforbruk av ironiske gjentakelser likeså. Filmen bygger tross alt på en tegneserie.

Elendige actionscener gjør imidlertid at ’Batman Begins’ ikke holder det den lover. Å riste på kamera er en dårlig løsning for å skape stemning. Nolan ser ut til å ha undervurdert viktigheten av slåsskamper og biljakter. ’Bourne supermacy’ valgte nærbilder for at publikum skulle sitte midt opp i det som skjedde, men det var et klart estetisk valg som krevde planlegging og klipping på høyt nivå.

En scene holder mål: Sverkampen i tempelet der Bruce Wayne må konfrontere frykten sin. Den har et klart mål i filmen, et svært stilisert landskap av ninjaer skaper bevegelse og seieren kommer gjennom et tydelig grep.

Toern av Batman kommer sikkert. Frem til da er det bare for Nolan å legge seg i hardtrening med stuntmenn og saksen for å få siste biten på plass i verktøykassen for å lage en bunnsolid superheltfilm.

’Batman begins’ er ute av ti-på-topp-listen min for året allerede, til tross for alt som er ekstremt bra. At en sluskete fyr kommer i Dressmann-dress og joggesko på sommerfesten er som forventet. En fyr med skreddersydde klær, italienske sko og manikyr som tropper opp i tennissokker er utilgivelig.

Legg igjen en kommentar

Preke til menigheten

Politikere som bruker spydige karakteristikker av motstandere er veldig morsomme når jeg er enig med dem og utrolig teite når jeg er uenig. Er jeg usikker er det som når de kule folka på skolen lo av en intern vits. Jeg følte meg ekstremt utenfor.

Tendensen vi har sett de siste ukene til at debatten blir styrt av spenstige personbeskrivelser er nok god team-bygging. Mange partikamerater banker sikkert replikkunstneren på ryggen og sier jovialt: «Der tok du dem på kornet, gett. Alle jeg kjenner lo godt. Hahaha!»

Debattanter bør se nøye på noen av dem som ikke stiller spørsmål eller klapper dem på skulderen. Virker de mer motivert til å stemme? Gjorde den treffende replikken ting klarere for dem?

Hvis det er tvilere igjen på valgmøter, da. De siste valgene har vært dominert av at partiene har kuppet publikum. Ikke bare virker replikkene ferdigskrevne, men det er også lagt på bokslatter. Følelsen er som å se en halvgod komedie der et publikum på lydspor hoier og klapper av de tåpligste vitsene. Det finnes knapt en mer effektiv måte å få sofavelgerne til å føle seg utenfor på.

Det er lett å bli blendet av egen retorikk, men et latterbrøl og gode tilbakemeldinger er først og fremst indremedisin. Sure motstandere er en fin bonus. Alle andre støter det bort.

Bruk humor, for all del, men det finnes andre metoder enn en frekk personkarakteristikk. Litt mer selvironi hadde gjort seg for en del politikere. En finslepen formulering eller et sitat. En morsom og overraskende sammenligning.

Oppfordringen til politikerne blir derfor: Spar de morsomste personkarakteristikkene til menigheten. Det er der de hører hjemme. Ikke la dere lure ut på glattisen. I avisene og på valgmøtene må dere overbevise usikre velgere om at det er verdt å stemme på dere. Utskjelling er ikke særlig tiltalende, uansett hva meningsfeller forteller dere og hvor tilfredsstillende det er at folk ler.

I denne valgkampen vil det være en haug bloggere der ute som skreller av dere de dårlige vitsene. Mens dere holder avslutningsapellen på NRK er det masse mennesker som prøver å plukke argumentene deres fra hverandre. Finnes det noe på internett som motsier påstander blir det postet der i løpet av noen minutter. Har dere sagt noe annet før vil det helt sikkert bli funnet.

Og det sprer seg raskt til media. Hvis dere tenker at internett spiller liten rolle, se på det som at journalister som følger med på blogger plutselig har fått en ekstra researchstab.

Mitt råd er derfor å bruke mer tid på fakta og argumenter. Fordi det overbeviser tvilerne og fordi det gir mer beskyttelse i en valgkamp der tabber vil bli avslørt fortere enn noen gang tidligere.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: