Revolusjonsromantikk

Soundtrack: Asian Dub Foundation

Idealisme som får utløp og gir resultater gir et skikkelig rush. Egentlig er det den klassiske actionfilmen med litt mer verdige formål enn hevn, en prinsesse og halve kongeriket (det amerikanske).

Tenk bare på slutten av første Matrix-filmen hvor Neo farer mot himmelen klar til å utslette alle de bevisstløse menneskene i den simulerte virkeligheten med ‘Rage against the machine’ på lydsporet. All god revolusjonsromantikk inneholder en god porsjon vold.

Tendensen i Norge er å utvanne revolusjonen til det latterlige. Ta for eksempel Klassekampen som irettesetter Dagens Næringsliv fordi de bruker et udannet språk i kritikken av Jens P. Heyerdahl. Eller populariteten til postkortet om Che, der en kjekkas kjører motorsykkel i forgrunnen med storslagne sør-amerikanske landskap i bakgrunnen. Eller Grünerløkka-varianten som roter seg bort i papirbretting.

Mest spennende blir det når høye idealer og ideologi støter sammen med virkeligheten. ‘Edukators’ er en tysk film som handler om tre ungdommer som kjemper mot kapitalisme og globalisering. Demonstrasjonstog blir for enkelt. De bryter seg inn i huset til rikfolk, ommøblerer uten å stjele noe og legger igjen en lapp som forteller dem at de er for rike.

Sympatien til filmskaperne ligger helt klart på ungdommenes side, men den introduserer svært fornuftig motstand som illustrerer problemene ved engasjementet. I motsetning til den norske origamifilmen holdes fokuset på revolusjonen. Den drukner aldri i ironi.

Noen vil kanskje til og med beskylde den for å ta seg selv for alvorlig, men jeg hadde aldri følelsen av å bli slått i hodet med et par kilo løpesedler. Historien gir åpning for egne tanker. Handlingsforløpet inneholder få store sjokk, men den velger litt andre løsninger og vrier enn forventet. Akkurat når jeg trodde det skulle komme en politisk studiesirkel, klarer den å holde kjeft. Karakterene oppfører seg som ordentlige mennesker istedenfor brikker i regissørens spill.

‘Edukators’ har hjertet på rette stedet, men appellerer nok mer til hjernen enn følelsene. Et skikkelig revolusjonsrush uteblir. Synd at den prøver å stjele følelser ved å bruke store mengder ‘Hallelujah’ på slutten. Dette er andre veldig bra filmen i år som driter seg ut i musikkbruken med samme sang.

Filmen fortjener et stort publikum for å lage underholdende alvor som fortjener å bli diskutert rundt kafébordene de nærmeste månedene. Den minner litt om den norske ‘Svarte pantere’ ‘Edukators’ er puttet opp på listen min over kandidater for årets beste filmer.

Tom Cruise har som aktiv scientolog jobbet aktivt med å revidere ut utenomjordiske elementer i hjernen sin over flere år. Nå må han trå til i filmen ‘War of the Worlds’.

På bakgrunn av boken, trailere og bilder har jeg insistert på at filmen ikke ville bli en heltefortelling om hvordan menneskene kaster ut de fremmede. Her var det snakk om amerikanere som små kryp som flykter fra en ufattelig trussel som slakter ned for fote.

De første bildene av hovedpersonen Ray som kjørte heisekran fikk kameraten min til å snu seg mot meg med et smil: “Jeg vet hvordan dette kommer til å slutte.” En heltemodig klatring opp i en tripod og elegant manøvrering av den kraftige krigsmaskinen for å banke litt alien-ass var i tankene hans.

Alle som venter et heltedrama må bli skuffet. Mennesker blir slaktet i tusenvis på skjermen uten å kunne gjøre motstand. Tom Cruise får omtrent like mye juling som Jesus i ‘Passion of the Christ’.

Riktignok blir det tid for et par små seire mot slutten, men i all hovedsak er budskapet at menneskene får bank og er maktesløse. ‘War of the World’ er en katastrofefilm med et mellomspill av grøsser mot slutten hvor hovedpersonene blir stengt inne i en kjeller med en spik, spenna Tom Robbins mens invasjonshæren skraper på husveggene.

En lykkelig slutt er nødvendig for å balansere elendigheten. Jeg er blitt gammel nok til å innrømme at en film må være ekstremt bra for å rettferdiggjøre en tragisk slutt. Selv da kan det føles temmelig utilfredsstillende.

Boken ‘War of the worlds’ ble skrevet som en kritikk av engelsk imperialisme. Når sønnen i familien i begynnelsen av filmen spør er det terrorister, er svaret opplagt nei. Likevel insisterte en del kritikker på at filmen dreier seg om 9/11. Spielbergs spørsmål med filmen ligger nok nærmere opp til kildematerialet: Hva hvis vi var krigsofre i vårt eget land?

I et land i krig med en så overlegen motstander mister revolusjon, pasifisme, ja selv det militæret, all mening. Alt dreier seg om å overleve.

Svakheter er det flere av i filmen. Familiemotivet som er lagt til ved at far, sønn og datter flykter blir uforløst. For mye sukker for at pillen skal gli ned på slutten. En del forklaringer om hvordan invasjonshæren virker merkelig.

Likevel, takke meg til en science fiction-film med litt følelsmessig dybde fremfor en hjernetom actionfilm. Bra, men når ikke opp på DVD-innkjøpslisten min.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: