Lettsindig omgang med filosofer

En smart og utfordrende artikkel fra Unge Høyre-leder Torbjørn Røe Isaksen om det norske velferdssamfunnet måtte resultere i aparte svar. Et essay uten Stortingsretorikk kan være vanskelig å lese for politikerstrutser.

Han tar utgangspunkt i den svenske sosialarbeideren Dick Erixons begrep svakhetens moral:

“Til skillnad från rådande socialpolitiska doktrin, betraktar jag inte svaghet som ett permanent tillstånd hos vissa grupper av människor. Jeg vägrar at se alla invandrare, som det så slarvig heter, som svaga. Jag vägrar betrakta alla arbetslösa, utvecklingsstörda og missbrukare som offer. Jag vägrar se socialbidragstagare och deras barn som förlorare. I stället for att definera svaghet som en karakteristikk över en egenskap hos en enskild människa, eller til och med som en egenskap generelt giltig för en hel grupp människor, betraktar jag svaghet som en beskrivning av en persons situation.”

Etter min mening er mange av tiltakene politikere setter i verk for å hjelpe svake grupper en måte å skyve folk til side på i samfunnet, å holde dem nede. Mye sosialpolitikk er middelklassens kamp mot underklassen. Uføretrygd er ikke en måte hjelpe et menneske til å komme dit det vil. Det parkerer mennesket i en uønsket situasjon fremfor å løse et problem.

Så hvordan ville representanter for sosialdemokratiet svare på denne utfordringen. Prisen for mest irrelevante innlegg går til Karin Yrvin og Jon Evang i Oslo Arbeiderparti.

Overskriften sier alt: Et gufs fra Nietzsche. Jeg har på følelsen av at forfatterne hadde lyst til å skrive Hitler, men for å slå an riktig tone for Morgenbladet valgte de en filosof.

For å parafrasere Jon Stewarts kommentar til bruken av Hitler for å karakterisere meninger man ikke liker: Her har en mann brukt livet sitt på å drepe millioner av mennesker for å bli unik i verdenshistorien, så skal hele livsverket hans dras ned i sølen ved sammenligninger med kreti og pleti.

Nå er sammenligningen med Nietzsche et klart misbruk. Han er ikke noen nazi-filosof som tråkker på svake mennesker. Dette er forenkling av typen hvor Arbeiderpartiet blir kalt den røde fare og Jens Stoltenberg sammenlignet med Fidel Castro.

Viktigst er det at Torbjørn Røe Isaksen først og fremst kritiserer et system som gjør sterke mennesker svake. Istedenfor å løse et individuelt problem velger velferdsstaten å sette folk på trygd. Når Yrvin og Evang tar utgangspunkt i at UH-lederen mener at mottakere av hjelp er svake og utnytter systemet, snur de problemstillingen helt på hodet.

Det opprinnelige essayet gir muligheten til å diskutere flere interessante problemstillinger:

  • Er den politiske debatten i Norge for smal?
  • Er dagens velferdssystem det beste for å hjelpe folk i en vanskelig situasjon?
  • Kan borgerlønn være en løsning?

Svaret fra Arbeiderpartiet er at det er ’overraskende og trist’ at Torbjørn Røe Isaksen mener noe han ikke mener og at det burde han ikke ha gjort. Hvorfor? Det har noe med Nietzsche eller noe sånt å gjøre, asså…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: