Tårevåt testosteron

Mannfolk-filmer kan være så sentimentale! Sterk kjærlighet, kameratskap og æresfølelse får det til å bruse i testosteron. Istedenfor et elskovspar som må overvinne fordommer, familie og misforståelser vil gutta ha et elskovspar som blir forhindret av zombier, gangstere og lemlestelser.

Tanken slo meg etter å ha sett Denzel Washington og Dakota Fanning i ‘Man on fire‘. En desillusjonert leiemorder på randen av selvmord får i oppdrag å passe en fremmelig jente.

Akkurat i det han føler livet har fått mening blir drittungen kidnappet. Dermed går helten bananas med kniver, pistoler og sprengstoff. Siden vi tilbringer den første timen med å se forholdet bygge seg opp mellom hovedpersonene, blir den maskuline sentimentaliteten enda tydeligere i hevntoktet.

Regissør Tony Scott gjør en bra jobb med å få frem emosjonell forvirring med klipping, rytme og forskjellige fargetoner på filmen. Likevel blir ikke det ekstreme hevnutbruddet på langt nær så mye av et rush som man kunne håpe. Følelsene, det brutale og forførende i hevnen svever for mye i hver sine verdener.

Sin City‘ derimot…

Hver scene er et paradoks av sentimentalitet og brutalitet perfekt balansert. Marv blir for eksempel så forelsket i horen som gir han en fantastisk natt at han går gjennom ild, vann og kobberør for å hevne henne. En ekstrem vold prøver å skjule hvor søt historien egentlig er.

Både tegneserien og filmen renner over av film noir-klisjeer tøffere enn toget. Mennene er barske, jentene vet hva de vil og de korthugde replikkene sitter løsere enn pistolen i skulderhylsteret. Alt gestaltet av et stjernegalleri som ville vært en katastrofefilm fra 70-tallet verdig.

Kontrastene og estetikken i historien er illustrert i knivskarpe sort/hvitt-bilder, med nennsom bruk av sterke farger.

Glemmer du historien og karakterene, kan ‘Sin City’ betraktes som et abstrakt kunstverk. Hvert bilde kunne vært hengt opp i Nasjonalgalleriet. Ta ned kullstift-tegningen rett innenfor inngangen til ‘Kyss Frosken‘, det som ser ut som en pornofilm skrevet av H. P. Lovecraft og regissert av Emanuel Vigeland, og heng opp utdrag fra denne filmen istedenfor.

Mine innvendinger om at sammenflettingen av de 4 historiene ikke fungerte så bra ble tilbakevist av venner. Vi var i hvert fall enig om at filmen viser at dataanimerte bakgrunner kan bli svært overbevisende.

Robert Rodriguez er en innovatør innen filmen. ‘El Mariachi‘ er en av mine favoritter, en steinbra actionfilm laget for en håndfull dollars. Gjennom kreativ bruk av teknologi klarer han å lage underholdende filmer med full kontroll som går sine egne veier. Ved å underlegge seg tegneserieformen strengt og et tett samarbeide med tegner Frank Miller har han unngått noe George Lucas-syken (hvor man må gjøre alt selv) som jeg skimtet i ‘Once upon a time in Mexico‘.

En vellykket visuell stil har bidratt til gode kritikker både i USA og Norge. Det er vel ikke noen tvil om at jeg setter filmen høyt.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: