Strange, den andre doktoren

Superhelter er bra eller dårlig uavhengig av kvaliteten på historiene de opptrer i. En bakgrunn, personlighet, drakt og noen superkrefter kiler seg uforklarlig fast i hjernebarken.

Egentlig har jeg ikke lest en eneste virkelig god historie om Doctor Strange. Som regel dukket han opp som biperson sammen med Spiderman eller en annen større helt i min tegneserielesende barndom.

Likevel har det alltid vært en av mine favoritter fra Marvel-universet. Når jeg våget meg til å abonnere på mine første tegneserier fra USA sto dette bladet øverst på ønskelisten.

I denne perioden begynte Doctor Strange å jobbe med demonen Rintrah, noe som ble til nicket jeg har brukt mest på internett. Når jeg på midten av 90-tallet begynte å kalle meg dette trodde jeg det kom fra diktene til William Blake, men det var nok tegneserien som gjorde at jeg opprinnelig bet meg merke i navnet.

For en bokorm er selvsagt en superhelt som baserer kreftene på lærdom, meditasjon og viljestyrke attraktiv. Den gode doktoren er nemlig magiker. Her ligger roten til interessen min for denne obskure superhelten.

Marvel har i noen år gitt ut klassiske tegneserier i tykke svart/hvitt-bøker. Samlingene om Doctor Strange har gitt meg mulighet til å finne ut historien til helten min. Fortellingen er mest vellykket i to perioder. I starten skriver far sjøl, Stan Lee, mens Steve Ditko tegner. Senere tar Roy Thomas over på tekstsiden og Gene Colan står for streken.

Kjennetegnet på seriene er oppsummert i navnet på karakteren. Mens Doctor Strange temmer magi i kampen for menneskene, er motstanderne hans amoralske, vakre, fascinerende og bortenfor menneskelig fatteevne: Den mektige herskeren Dormammu som har en flamme der hodet sitter eller Nightmare, personifikasjonen av alle onde drømmer.

Disse lever rett bortenfor vår verden i dimensjoner med meningsløst kraftige skapninger som tørster etter å ta over vår verden. Kun Doctor Strange står mellom dem og oss. Dette kan minne litt om Cthulhu-myten til Lovecraft, men når de på 70-tallet prøver seg på denne vinklingen mer direkte faller alt i sammen.

Den surrealistiske tegnestilen gjør de største historiene unike. Steve Ditko og Gene Colan skaper dimensjoner som ser ut som Escher-tegninger. Narkotika har blitt nevnt som forklaring, men de nye verdenene fremstilles hovedsaklig som truende. Noen rusromantikk har jeg derfor problemer med å se.

Dialogen er typisk for tidlig Marvel, selvhøytidelig og pompøs. Denne lille monologen fra helten i det han kaster seg ut i nye eventyr oppsummerer godt både tekstens svakheter og bildenes styrke i de beste historiene:

«The dream dimension! Ever new– ever changing– ever menacing! A kaleidoscopic cosmos filled with shifting shapes and colors— beyond even the imagining of Freud– a Dali– a Kandinsky! Often before, I have braved its terrors– but always in my astral form! Will I prove weaker– more vulnerable— when I face them in the flesh?»

En munnfull av en tekst, men den beskriver tegningene til Steve Ditko og Gene Colan ganske bra.

En boklig helt og fantasirik bruk av tegneserierutene engasjerer fremdeles, men etter å ha lest klassikerne må jeg innrømme at de har mest historisk interesse. Karakteren Doctor Strange er fremdeles bedre enn fortellingene han opptrer i.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: