Archive for juli, 2005

Strange, den andre doktoren

Superhelter er bra eller dårlig uavhengig av kvaliteten på historiene de opptrer i. En bakgrunn, personlighet, drakt og noen superkrefter kiler seg uforklarlig fast i hjernebarken.

Egentlig har jeg ikke lest en eneste virkelig god historie om Doctor Strange. Som regel dukket han opp som biperson sammen med Spiderman eller en annen større helt i min tegneserielesende barndom.

Likevel har det alltid vært en av mine favoritter fra Marvel-universet. Når jeg våget meg til å abonnere på mine første tegneserier fra USA sto dette bladet øverst på ønskelisten.

I denne perioden begynte Doctor Strange å jobbe med demonen Rintrah, noe som ble til nicket jeg har brukt mest på internett. Når jeg på midten av 90-tallet begynte å kalle meg dette trodde jeg det kom fra diktene til William Blake, men det var nok tegneserien som gjorde at jeg opprinnelig bet meg merke i navnet.

For en bokorm er selvsagt en superhelt som baserer kreftene på lærdom, meditasjon og viljestyrke attraktiv. Den gode doktoren er nemlig magiker. Her ligger roten til interessen min for denne obskure superhelten.

Marvel har i noen år gitt ut klassiske tegneserier i tykke svart/hvitt-bøker. Samlingene om Doctor Strange har gitt meg mulighet til å finne ut historien til helten min. Fortellingen er mest vellykket i to perioder. I starten skriver far sjøl, Stan Lee, mens Steve Ditko tegner. Senere tar Roy Thomas over på tekstsiden og Gene Colan står for streken.

Kjennetegnet på seriene er oppsummert i navnet på karakteren. Mens Doctor Strange temmer magi i kampen for menneskene, er motstanderne hans amoralske, vakre, fascinerende og bortenfor menneskelig fatteevne: Den mektige herskeren Dormammu som har en flamme der hodet sitter eller Nightmare, personifikasjonen av alle onde drømmer.

Disse lever rett bortenfor vår verden i dimensjoner med meningsløst kraftige skapninger som tørster etter å ta over vår verden. Kun Doctor Strange står mellom dem og oss. Dette kan minne litt om Cthulhu-myten til Lovecraft, men når de på 70-tallet prøver seg på denne vinklingen mer direkte faller alt i sammen.

Den surrealistiske tegnestilen gjør de største historiene unike. Steve Ditko og Gene Colan skaper dimensjoner som ser ut som Escher-tegninger. Narkotika har blitt nevnt som forklaring, men de nye verdenene fremstilles hovedsaklig som truende. Noen rusromantikk har jeg derfor problemer med å se.

Dialogen er typisk for tidlig Marvel, selvhøytidelig og pompøs. Denne lille monologen fra helten i det han kaster seg ut i nye eventyr oppsummerer godt både tekstens svakheter og bildenes styrke i de beste historiene:

«The dream dimension! Ever new– ever changing– ever menacing! A kaleidoscopic cosmos filled with shifting shapes and colors— beyond even the imagining of Freud– a Dali– a Kandinsky! Often before, I have braved its terrors– but always in my astral form! Will I prove weaker– more vulnerable— when I face them in the flesh?»

En munnfull av en tekst, men den beskriver tegningene til Steve Ditko og Gene Colan ganske bra.

En boklig helt og fantasirik bruk av tegneserierutene engasjerer fremdeles, men etter å ha lest klassikerne må jeg innrømme at de har mest historisk interesse. Karakteren Doctor Strange er fremdeles bedre enn fortellingene han opptrer i.

Legg igjen en kommentar

Tårevåt testosteron

Mannfolk-filmer kan være så sentimentale! Sterk kjærlighet, kameratskap og æresfølelse får det til å bruse i testosteron. Istedenfor et elskovspar som må overvinne fordommer, familie og misforståelser vil gutta ha et elskovspar som blir forhindret av zombier, gangstere og lemlestelser.

Tanken slo meg etter å ha sett Denzel Washington og Dakota Fanning i ‘Man on fire‘. En desillusjonert leiemorder på randen av selvmord får i oppdrag å passe en fremmelig jente.

Akkurat i det han føler livet har fått mening blir drittungen kidnappet. Dermed går helten bananas med kniver, pistoler og sprengstoff. Siden vi tilbringer den første timen med å se forholdet bygge seg opp mellom hovedpersonene, blir den maskuline sentimentaliteten enda tydeligere i hevntoktet.

Regissør Tony Scott gjør en bra jobb med å få frem emosjonell forvirring med klipping, rytme og forskjellige fargetoner på filmen. Likevel blir ikke det ekstreme hevnutbruddet på langt nær så mye av et rush som man kunne håpe. Følelsene, det brutale og forførende i hevnen svever for mye i hver sine verdener.

Sin City‘ derimot…

Hver scene er et paradoks av sentimentalitet og brutalitet perfekt balansert. Marv blir for eksempel så forelsket i horen som gir han en fantastisk natt at han går gjennom ild, vann og kobberør for å hevne henne. En ekstrem vold prøver å skjule hvor søt historien egentlig er.

Både tegneserien og filmen renner over av film noir-klisjeer tøffere enn toget. Mennene er barske, jentene vet hva de vil og de korthugde replikkene sitter løsere enn pistolen i skulderhylsteret. Alt gestaltet av et stjernegalleri som ville vært en katastrofefilm fra 70-tallet verdig.

Kontrastene og estetikken i historien er illustrert i knivskarpe sort/hvitt-bilder, med nennsom bruk av sterke farger.

Glemmer du historien og karakterene, kan ‘Sin City’ betraktes som et abstrakt kunstverk. Hvert bilde kunne vært hengt opp i Nasjonalgalleriet. Ta ned kullstift-tegningen rett innenfor inngangen til ‘Kyss Frosken‘, det som ser ut som en pornofilm skrevet av H. P. Lovecraft og regissert av Emanuel Vigeland, og heng opp utdrag fra denne filmen istedenfor.

Mine innvendinger om at sammenflettingen av de 4 historiene ikke fungerte så bra ble tilbakevist av venner. Vi var i hvert fall enig om at filmen viser at dataanimerte bakgrunner kan bli svært overbevisende.

Robert Rodriguez er en innovatør innen filmen. ‘El Mariachi‘ er en av mine favoritter, en steinbra actionfilm laget for en håndfull dollars. Gjennom kreativ bruk av teknologi klarer han å lage underholdende filmer med full kontroll som går sine egne veier. Ved å underlegge seg tegneserieformen strengt og et tett samarbeide med tegner Frank Miller har han unngått noe George Lucas-syken (hvor man må gjøre alt selv) som jeg skimtet i ‘Once upon a time in Mexico‘.

En vellykket visuell stil har bidratt til gode kritikker både i USA og Norge. Det er vel ikke noen tvil om at jeg setter filmen høyt.

Legg igjen en kommentar

Å stille de rette til ansvar

Flere har merket seg at norvegia postet en artikkel om terror-angrepene i London på torsdag. Han ønsker å stille de rette til ansvar for bombene.

«Noen ganger blir det bare altfor beleilig for makthaverne når det sprenger en bombe», uttaler den populære bloggeren. «Blair skal levere EU på et fat til sin venn Bush, slik at EU kan støtte 100% opp om «krigen mot terror»… For lisenspengene fikk vi […] høre [av Bjørn Hansen] at dette var «al-Qaida»… Om man skal feste seg ved Bjørn Hansens villedende antagelser, må det være nettopp utfra at de skal villede.»

De tre B-ene Bush, Blair og Bjørn (Hansen) har inngått en allianse som gjennomfører nøye koordinerte terroraksjoner mot London.

Hvem vet hvilke andre aktører som kan være involvert i denne sammensvergelsen?

FNN har tatt en nærmere titt på norvegias blogg. Artikkelen om terroraksjonen er lagt ut klokken 09:49 om morgenen. Lengden og kvaliteten på språket tilsier at det tok en halvtime å skrive den. Artikkelen kan derfor senest være påbegynt ti på halv ti, sannsynligvis tidligere.

I Aftenpostens kronologi over torsdagens hendelser blir den første t-banestasjonen evakuert først 09:22. Først senere, nærmere lunsj, blir det klart at det er snakk om en terroraksjon. Artikkelen blir altså skrevet før omstendighetene er klare.

En test på motimes kommentarfelt viser en tidsforskjell på 3 timer i dag, men undersøkelsene til FNN har ikke kunnet bringe på det rene om dette også var tilfellet 7. Juli. Hvis Bush, Blair og Bjørn Hansen er involvert, er det godt mulig at det amerikanske selskapet som står bak motime, Tipic Inc, er delaktig i komplottet.

CEO Marco Palombi i det internasjonale selskapet er ikke tilgjengelig for kommentarer søndag kveld. Uansett virker det mistenkelig både at en profilert Bush-kritiker får blogge gratis hos et amerikansk selskap og at han velger dette fremfor like gode europeiske alternativer.

Artikkelen har uten tvil skapt stor blest rundt norvegias idéer. Og hvem står egentlig bak denne aktive og anonyme bloggeren som aldri har stått frem med fullt navn?

Når Fjordmann blir gjort oppmerksom på artikkelen hos norvegia sier han i en kommentar at det er mistenkelig. Langt mer betenkelig er det imidlertid at media ofte bruker ordet terrorisme uten å sette muslimsk foran.

Kilde: FNN (Fake News Network)

Legg igjen en kommentar

Filter: Simulerte artikler

Sommerutgaven (juli/august) av The Atlantic har brukt en spennende innfallsvinkel på hovedessayene (Som vanlig ligger det ikke noe på nettet, men jeg gir en kort oppsummering av de viktigste artiklene).

Fremfor å skrive en gjennomgang av faresignalene i amerikanske økonomi velger James Fallows å se tilbake på den nære historien fra presidentvalgkampen i 2016. Med etterpåklokskap ser en rådgiver på alle faresignalene på begynnelsen av årtusenet som førte frem til et tiår med de største krisene siden depresjonen.

Bakgrunnen for problemene er et økende budsjettunderskudd og at gjelden i stor grad er overlatt til USAs største rivaler i Asia. Kjente utviklingstrekk, men utsynet fra fremtiden setter virkningen av USAs økonomiske politikk i et interessant perspektiv. Alle trender er grundig dokumentert med fotnoter som en leser i 2005 kan slå opp.

I en kommentar om det historiske perspektivet tilbake til 60-tallet diskuterer Jonathan Rauch hvilke presidenter som skaper budsjettunderskudd. Det viser seg at republikanerne bruker penger som fulle sjømenn, særlig Nixon, Reagan og Bush II. I økonomisk politikk ligger de nærmere Fremskrittspartiet enn Høyre.

I drøftelsen av Nord-Korea arrangerer Scott Stossel et krigsspill med flere bakmenn og -kvinner i tidligere administrasjoner. Hver deltaker blir tildelt en rolle i et rådslagningsmøte. Deretter presenteres fakta om situasjonen så realistisk som mulig, påfulgt av en diskusjon.

Mangel på etterretningsinformasjon og et regime alle er usikre på hvordan vil reagere, vanskeliggjøre klare konklusjoner. En ting er sikkert, en væpnet konflikt vil bety flere hundretusen døde (sannsynligvis inkludert atombomber). Noen av deltakerne mente Bush av prinsipielle årsaker har unnlatt å spille ut forhandlingskort som kunne ha stoppet den negative spiralen forhandlingene er inne i.

Etter mine små utflukter i koreansk populærkultur virker det sør svært innstilt på en fredlig gjenforening. Skal USA angripe i nord må den politiske situasjonen endre seg radikalt, ellers må de invadere Sør-Korea også. Da tar vi ikke i betraktning hvor mye tropper stormakten har bundet opp i Midt-Østen.

Mark Bowden (som blant skrev boken ‘Blackhawk Down’ bygger på) har intervjuet Paul Wolfowitz. Ved å stille kritiske spørsmål, skrive hele svaret og gi vurderinger av det som blir sagt hvor egne standpunkter blir tydelig flagget, kommer journalisten dypt inn på mannen. Selv om jeg er kritisk til Wolfowitz, synes jeg dybden i hans engasjement alt for ofte blir undervurdert.

Hvert The Atlantic blir avsluttet med en nekrolog. De siste ord om Fyrst Rainier av Monaco er temmelig ambivalente: “Europe’s longest-reigning monarch shuffled off a couple of days after the pope, and so, though his nupitals had been hailed as the wedding of the century, his passing wasn’t even the funeral of the week.”

Legg igjen en kommentar

G35 ettergir USAs tidligere løfter

En gruppe u-land (også kjent som G35) har blitt lovet store summer i hjelp fra USA. Etter å ha erfart at den økonomiske stormakten har hatt problemer med å etterleve forpliktelsene de har inngått, har G35 vedtatt å ettergi milliarder.

De oppfordrer på det sterkest FN til å gjøre det samme med utestående medlemskontingent fra den hardt pressede supermakten.

– Halvparten av u-hjelpen kommer aldri frem til oss, forteller Ugandas president Yoweri Kaguta Museveni. Vi vet ikke om det skyldes korrupsjon eller et ineffektivt politisk system, men på grunn av usikkerheten har finansdepartementet vårt kun budsjettert med at vi mottar 50 % av de lovede midlene.

I en uttalelse fra G35-toppmøtet i Khartoum, Sudan, uttrykker statssjefene i medlemslandene håp om at dette vil gjøre det mulig for USA å delta mer aktivt i verdenssamfunnet igjen.

Kilder som står bistandsminister Hilde Frafjord Johnson nært kan fortelle at toneangivende medlemmer i G35 mente at løftene fra Russland heller burde ettergis. Flere kjente diktatorer ville at tiltaket skulle knyttes opp mot styreform. Dermed mente de at G8-medlemmet Putin i større grad kvalifiserte for støttetiltak.

Kilde: FNN (Fake News Network)

Legg igjen en kommentar

Rikinger har lite å bidra med

Diskusjonen om Unge Høre-leder Torbjørn Røe Isaksens analyse av velferdsstatens problemer fortsetter i Morgenbladet med et innlegg av SV-politiker Audun Lysbakken. Jeg bet meg merke i noen linjer om behovsprøving av støtte:

”[Isaksen] snakker om advokaters makspris i barnehagen og Trygve Hegnars barnetrygd. Det kan være forførende retorikk, for ingen Hegnar trenger barnetrygd. Men det finnes ikke så mange av ham heller. Å avskaffe universelle ordninger vil selvsagt ikke handle om Hegnars barnetrygd, men om støtten til vanlige småbarnsforeldre. Det er ingen penger å spare på å ta trygden fra de rike, men hvem som virkelig vil få regningen, skriver Isaksen forståelig nok ingenting om.”

Nettopp!

Og konsekvensen av det må være at SV umiddelbart legger på hyllen retorikken om at skatte- og avgiftsøkninger kun vil ramme rike. Den trygge middelklassen, deres kjernevelgere, vil måtte regne med å betale for å øke offentlig sektor. Inntekter fra rikinger og skatteunndragelser er like retoriske som Hegnars barnetrygd. Det er lite å tjene på å øke skatten til rikingene. De finner smutthull uansett. Middelklassen sitter igjen med konsekvensene av å vri om skatteskruen.

Mitt ønske er at middelklassen betaler mindre i skatt og får mindre penger fra det offentlige. De totale offentlige utgiftene må ned, men et overskudd i endringene brukes på mer målrettede tiltak enn i dag for å hjelpe de som har det vanskeligst.

Økonomisk omfordeling i samfunnet må gå mellom klasser. I dag tas penger inn og deles ut igjen til de samme menneskene i middelklassen. Universelle velferdsgoder blir avlat for å parkere en masse mennesker i en vanskelig livssituasjon.

Rikingene har lite å bidra med her. Det er bare én eneste samfunnsklasse som kan bidra seriøst for å bekjempe fattigdom: Vi som har det ganske bra, men føler at vi trenger litt mer penger for å leve det livet vi ønsker.

Legg igjen en kommentar

Lettsindig omgang med filosofer

En smart og utfordrende artikkel fra Unge Høyre-leder Torbjørn Røe Isaksen om det norske velferdssamfunnet måtte resultere i aparte svar. Et essay uten Stortingsretorikk kan være vanskelig å lese for politikerstrutser.

Han tar utgangspunkt i den svenske sosialarbeideren Dick Erixons begrep svakhetens moral:

“Til skillnad från rådande socialpolitiska doktrin, betraktar jag inte svaghet som ett permanent tillstånd hos vissa grupper av människor. Jeg vägrar at se alla invandrare, som det så slarvig heter, som svaga. Jag vägrar betrakta alla arbetslösa, utvecklingsstörda og missbrukare som offer. Jag vägrar se socialbidragstagare och deras barn som förlorare. I stället for att definera svaghet som en karakteristikk över en egenskap hos en enskild människa, eller til och med som en egenskap generelt giltig för en hel grupp människor, betraktar jag svaghet som en beskrivning av en persons situation.”

Etter min mening er mange av tiltakene politikere setter i verk for å hjelpe svake grupper en måte å skyve folk til side på i samfunnet, å holde dem nede. Mye sosialpolitikk er middelklassens kamp mot underklassen. Uføretrygd er ikke en måte hjelpe et menneske til å komme dit det vil. Det parkerer mennesket i en uønsket situasjon fremfor å løse et problem.

Så hvordan ville representanter for sosialdemokratiet svare på denne utfordringen. Prisen for mest irrelevante innlegg går til Karin Yrvin og Jon Evang i Oslo Arbeiderparti.

Overskriften sier alt: Et gufs fra Nietzsche. Jeg har på følelsen av at forfatterne hadde lyst til å skrive Hitler, men for å slå an riktig tone for Morgenbladet valgte de en filosof.

For å parafrasere Jon Stewarts kommentar til bruken av Hitler for å karakterisere meninger man ikke liker: Her har en mann brukt livet sitt på å drepe millioner av mennesker for å bli unik i verdenshistorien, så skal hele livsverket hans dras ned i sølen ved sammenligninger med kreti og pleti.

Nå er sammenligningen med Nietzsche et klart misbruk. Han er ikke noen nazi-filosof som tråkker på svake mennesker. Dette er forenkling av typen hvor Arbeiderpartiet blir kalt den røde fare og Jens Stoltenberg sammenlignet med Fidel Castro.

Viktigst er det at Torbjørn Røe Isaksen først og fremst kritiserer et system som gjør sterke mennesker svake. Istedenfor å løse et individuelt problem velger velferdsstaten å sette folk på trygd. Når Yrvin og Evang tar utgangspunkt i at UH-lederen mener at mottakere av hjelp er svake og utnytter systemet, snur de problemstillingen helt på hodet.

Det opprinnelige essayet gir muligheten til å diskutere flere interessante problemstillinger:

  • Er den politiske debatten i Norge for smal?
  • Er dagens velferdssystem det beste for å hjelpe folk i en vanskelig situasjon?
  • Kan borgerlønn være en løsning?

Svaret fra Arbeiderpartiet er at det er ’overraskende og trist’ at Torbjørn Røe Isaksen mener noe han ikke mener og at det burde han ikke ha gjort. Hvorfor? Det har noe med Nietzsche eller noe sånt å gjøre, asså…

Legg igjen en kommentar

De døde gjør opprør

 Revolusjonen var ikke død. Mannen som startet den moderne zombie-filmen, George Romero, slår i sommer til med ‘The land of the dead’. Etter mange år uten penger til å lage noe som helst gjorde en renessanse for genren det mulig for regissøren å vende tilbake med en fantastisk film.

Handlingen foregår noen år etter de forrige filmene. I en skyskraper sitter lederen for en øy av sivilasjon i en verden som har gått under og siterer George Bush. Sammen med en elite bor han i en gigantisk kjøpesenter holdt i gang av arbeidere som samler forsyninger i ingenmannsland og beskytter byen mot zombier som banker på porten for å komme inn.

Monstrene er først og fremst sultne på menneskekjøtt, men i ‘The land of the dead’ begynner de også å jobbe sammen og bruke redskaper. Zombiene er skumle og eter seg gjennom enorme mengder gørr, men det er lett å føle sympati med de stakkarslige likene som prøver å etterape et liv de vagt husker og vil inn i de store, lyse husene.

Noen som kjenner seg igjen? Rike folk i vesten sitter i sitt elfenbenstårn båret på ryggen av vanlige arbeidsfolk og den tredje verden. Her blir det opprør!

Politisk kunst og underholdning blir fort kjedelig og forutsigbart. Alt for ofte blir det en selvgod måte å fortelle hvor smart man er og hvor dumme alle andre er. Science fiction-elementet og zombiemetaforer gjør noe som fort kunne blitt selvfølgeligheter nytt og friskt. Slafsing i innvoller og snacksing på fingre er i hvert fall ikke politisk korrekt.

Stephen King sa en gang at han gjerne ville skape uhygge på en intelligent måte. Hvis ikke det gikk skremte han leserne. I verste fall satset han på å gjøre noe skikkelig kvalmt. George Romero bruker hele skalaen, i tillegg til real action.

Karakterer, replikker, bilder og situasjoner stopper akkurat litt før det blir latterlig. Så langt må konseptene presses for å nå sitt absolutte potensiale i en film for gutta. Skikkelg braut, som Thomas M. Skriver om ‘Sin city‘.

Settes opp på listen for årets beste filmer, vil bli sett en gang til på kino og er en sterk kandidat for DVD-kjøp.

Legg igjen en kommentar

Revolusjonsromantikk

Soundtrack: Asian Dub Foundation

Idealisme som får utløp og gir resultater gir et skikkelig rush. Egentlig er det den klassiske actionfilmen med litt mer verdige formål enn hevn, en prinsesse og halve kongeriket (det amerikanske).

Tenk bare på slutten av første Matrix-filmen hvor Neo farer mot himmelen klar til å utslette alle de bevisstløse menneskene i den simulerte virkeligheten med ‘Rage against the machine’ på lydsporet. All god revolusjonsromantikk inneholder en god porsjon vold.

Tendensen i Norge er å utvanne revolusjonen til det latterlige. Ta for eksempel Klassekampen som irettesetter Dagens Næringsliv fordi de bruker et udannet språk i kritikken av Jens P. Heyerdahl. Eller populariteten til postkortet om Che, der en kjekkas kjører motorsykkel i forgrunnen med storslagne sør-amerikanske landskap i bakgrunnen. Eller Grünerløkka-varianten som roter seg bort i papirbretting.

Mest spennende blir det når høye idealer og ideologi støter sammen med virkeligheten. ‘Edukators’ er en tysk film som handler om tre ungdommer som kjemper mot kapitalisme og globalisering. Demonstrasjonstog blir for enkelt. De bryter seg inn i huset til rikfolk, ommøblerer uten å stjele noe og legger igjen en lapp som forteller dem at de er for rike.

Sympatien til filmskaperne ligger helt klart på ungdommenes side, men den introduserer svært fornuftig motstand som illustrerer problemene ved engasjementet. I motsetning til den norske origamifilmen holdes fokuset på revolusjonen. Den drukner aldri i ironi.

Noen vil kanskje til og med beskylde den for å ta seg selv for alvorlig, men jeg hadde aldri følelsen av å bli slått i hodet med et par kilo løpesedler. Historien gir åpning for egne tanker. Handlingsforløpet inneholder få store sjokk, men den velger litt andre løsninger og vrier enn forventet. Akkurat når jeg trodde det skulle komme en politisk studiesirkel, klarer den å holde kjeft. Karakterene oppfører seg som ordentlige mennesker istedenfor brikker i regissørens spill.

‘Edukators’ har hjertet på rette stedet, men appellerer nok mer til hjernen enn følelsene. Et skikkelig revolusjonsrush uteblir. Synd at den prøver å stjele følelser ved å bruke store mengder ‘Hallelujah’ på slutten. Dette er andre veldig bra filmen i år som driter seg ut i musikkbruken med samme sang.

Filmen fortjener et stort publikum for å lage underholdende alvor som fortjener å bli diskutert rundt kafébordene de nærmeste månedene. Den minner litt om den norske ‘Svarte pantere’ ‘Edukators’ er puttet opp på listen min over kandidater for årets beste filmer.

Tom Cruise har som aktiv scientolog jobbet aktivt med å revidere ut utenomjordiske elementer i hjernen sin over flere år. Nå må han trå til i filmen ‘War of the Worlds’.

På bakgrunn av boken, trailere og bilder har jeg insistert på at filmen ikke ville bli en heltefortelling om hvordan menneskene kaster ut de fremmede. Her var det snakk om amerikanere som små kryp som flykter fra en ufattelig trussel som slakter ned for fote.

De første bildene av hovedpersonen Ray som kjørte heisekran fikk kameraten min til å snu seg mot meg med et smil: “Jeg vet hvordan dette kommer til å slutte.” En heltemodig klatring opp i en tripod og elegant manøvrering av den kraftige krigsmaskinen for å banke litt alien-ass var i tankene hans.

Alle som venter et heltedrama må bli skuffet. Mennesker blir slaktet i tusenvis på skjermen uten å kunne gjøre motstand. Tom Cruise får omtrent like mye juling som Jesus i ‘Passion of the Christ’.

Riktignok blir det tid for et par små seire mot slutten, men i all hovedsak er budskapet at menneskene får bank og er maktesløse. ‘War of the World’ er en katastrofefilm med et mellomspill av grøsser mot slutten hvor hovedpersonene blir stengt inne i en kjeller med en spik, spenna Tom Robbins mens invasjonshæren skraper på husveggene.

En lykkelig slutt er nødvendig for å balansere elendigheten. Jeg er blitt gammel nok til å innrømme at en film må være ekstremt bra for å rettferdiggjøre en tragisk slutt. Selv da kan det føles temmelig utilfredsstillende.

Boken ‘War of the worlds’ ble skrevet som en kritikk av engelsk imperialisme. Når sønnen i familien i begynnelsen av filmen spør er det terrorister, er svaret opplagt nei. Likevel insisterte en del kritikker på at filmen dreier seg om 9/11. Spielbergs spørsmål med filmen ligger nok nærmere opp til kildematerialet: Hva hvis vi var krigsofre i vårt eget land?

I et land i krig med en så overlegen motstander mister revolusjon, pasifisme, ja selv det militæret, all mening. Alt dreier seg om å overleve.

Svakheter er det flere av i filmen. Familiemotivet som er lagt til ved at far, sønn og datter flykter blir uforløst. For mye sukker for at pillen skal gli ned på slutten. En del forklaringer om hvordan invasjonshæren virker merkelig.

Likevel, takke meg til en science fiction-film med litt følelsmessig dybde fremfor en hjernetom actionfilm. Bra, men når ikke opp på DVD-innkjøpslisten min.

Legg igjen en kommentar

En runde rundt grøten

Historien går omtrent som så…

I går skrev Dagbladet at advokat Vidar Helgheim hadde kommet med følgende uttalelse om voldtatte prostituerte i en rettssak: “Om de er blitt knullet en eller to ganger mot sin vilje, så er det jo det hele virksomheten deres går ut på.”

Dagens Onde Kvinner (og andre) følger opp med ektefølte fordømmelser. Til tross for at artikkelen kanskje var litt mer forutsigbar enn jeg satt pris på, så tilfører Drusilla noe med sitt direkte språk.

Nå påstår advokaten seg feilsitert. I vurderingen av hvem som har høyest troverdighet, er saken klar. Hablog har tidligere vist hvordan Marie Simonsen har et ganske fleksibelt forhold til sammenhengen mellom ord og virkeligheten de beskriver. Uten tilgang til kildematerialet stoler jeg selvsagt på Vidar Helgheim. Det samme ser Drusilla ut å gjøre i et tillegg til sin første artikkel.

Så dermed går diskusjonen om sitatfusk. Hva voldtatte skal tåle av påkjenning i en rettssak og prostituertes forhold er glemt til fordel for en metadebatt om hvem som sa hva.

Takk for de sterke meningene, Dagbladet. De får en viktig sak fortere av dagsorden enn den blir tatt opp. En systematisk jobb avisen har gjort for å undergrave egen troverdighet over lenger tid gjør at en slesk advokat virker mer troverdig enn avisen.

I metadiskusjonen gjemmer sakens kjerne seg. Helgheim føler seg, i følge Journalisten, fremdeles feilsitert i dagens oppklarende runde: “[Han] mener dagens «står for uttalelsene»-sitat i Dagbladet betyr at han står for det han virkelig sa, ikke måten Dagbladet gjenga det på.”.

Så la oss få høre hva han sa og diskutere hva han mener. Jeg blåser i om journalisten har rotet til notatene, desken har spisset til for mye eller advokaten trekker seg. Kom til saken!

Takke meg til blogging hvor vi får høre hva folk mener uten filter.

For eksempel så synes jeg en advokat bør tåle å bli feilsitert og at uttalelser blir vridd på. Er det ikke det virksomheten deres går ut på?

Legg igjen en kommentar

« Newer Posts
%d bloggere like this: