Archive for august, 2005

Norges største tankesmie

Vampus ga meg dårlig samvittighet for å skrive om visjoner i politikken med sin kommentar til norske tankesmier så langt: «Kom igjen da – MEN NOE! Provoser! Slutt å mase om at ‘noen’ må bli mer prinsippielle!»

Nå har Civita levert noen interessante innspill, men de har i liten grad nådd frem til en offentlighet som har tatt tak i og diskutert deres forslag til løsninger.

Men det er jaggu ikke lett. Jeg har prøvd i flere dager nå å komme frem til noen konkrete idéer å kaste på bordet som en illustrasjon på hva jeg mener.

  • Lokalpolitikk er en av mine hovedinteresser. Jeg vil ha null øremerkede bidrag på statsbudsjettet, friere skatteøre og mindre nasjonale normer. Da er jeg klar for at innbyggerne kan få være med på å styre de lokale budsjettene. Om resultatet blir sosialistiske kontrollkommuner eller liberalistisk frislepp spiller ingen rolle. Jeg vil ha lokalt selvstyre.
  • Samferdsel er en opplagt kandidat. Der vil jeg ha slutt på kunstige motsetninger mellom vei og kollektiv. Skal vi komme noen vei må det satses bredt på begge deler. Utbyggingen av denne typen infrastruktur virker så knuslete når vi sammenligner med tidligere tiders tog- og veiutbygging. La oss ta med bredbåndsutbygging og lokale wi-fi områder i byene (selv om arbeidsgiveren min, NetCom, neppe vil like det siste). For denne typen tjenester er det helt greit med litt sosialistisk politikk, bare det skaper resultater.
  • Innen skole og forskning vil jeg høre konkrete og vanskelig mål (såkalte ‘big and hairy’). Vi skal være best i verden! Hvorfor ikke? Noen må jo ligge på topp også, og det kan like godt være Norge. Jeg vil se fritt skolevalg, sentrale prøver og nasjonal satsing på bruk av elæring. Regjeringens mål om at 3 % av BNP skal brukes på forskning i 2010 er et skritt på rett vei, men det må følges opp av konkrete planer. Dessuten hadde det vel vært bedre å målt resultatet enn innsatsen.

Hvis vi som bloggere klarer å heve blikket, så er vi Norges største tankesmie. I tillegg til en masse smarte mennesker, så brynes tanker og idéer mot hverandre hele tiden. La oss legge retorikken på hyllen for et lite øyeblikk og finslipe det visjonære utsynet.

La oss sette dagsorden for neste valgkamp ved å by på de største idéene og det beste stedet å diskutere dem.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Avledende reklamestunt for arrangerte ekteskap

«Synd at filmen Shabana skulle presentere har druknet i oppstyret rundt jentekyssing, bare rumper og skyting,» nevnte jeg ved lunsjbordet i dag. Ingen hadde fått med seg at hun bare skulle gjøre litt reklame for ‘Import/Eksport‘ i Haugesund.

La meg først slå fast at Shabana, ytringsfrihet, %#& Unni Wikan og alt det der. Deretter burde det være opplagt at dette er årets dårligst PR-påfunn. Omtrent som å lage en reklamefilm alle ler av, men hvor ingen husker produktet.

Jeg er slett ikke sikker på at en bar rumpe fortjener mer oppmerksomhet enn mennesker som har lagt ned noen årsverk og millioner kroner på å lage en film.

Til tross for alvorlige svakheter var ‘Import/Eksport’ morsommere enn ventet. Filmen er litt som en innvandrerbutikk: Rotete, sjarmerende og hele tiden på kanten av å miste kontroll. Gode idéer blir sviktet av dårlig timing og håndverk.

Holdningen til tvangsekteskap er temmelig ambivalent. Hovedhistorien er den norske guttens kamp for å få tillatelse fra sin pakistanske svigerfar til å gifte seg med kjæresten. Men muslim må nordmannen bli før den romantiske komedien slutter. Parallelt ser vi hvordan et mislykket tvangsekteskap ordner seg. Dette tvisynet er en styrke og en svakhet i filmen.

En alvorlig svakhet ved ‘Import/Eksport’ er at hovedpersonene aldri er sammen. Vi får ikke se hvordan de møtes og mesteparten av filmen går med på guttens forhold til sin kommende svigerfar. Derfor blir det vanskelig å tro på forholdet deres.

Den pakistanske skuespilleren Talat Hussain er grunnmuren resten av aktørene bygger på. Han har tidligere gjort en svært god innsats i TV-serien Traffik som Stephen Soderberghs mer frenetiske film bygger på. Merkelig hvordan stort og tydelig spill virker forfriskende etter flere år hvor tendensen går mot en realistisk minimalisme.

En norsk kommentator (finner den ikke igjen nå) sa at de som trengte å ta i mot budskapet, innvandrere som er troende til å tvangsgifte barna sine, sannsynligvis ikke vil se ‘Import/Eksport’. Temaet er likevel godt kjent fra indisk og pakistansk populærkultur.

Bollywood har som et hovedtema kjærlighetsparet som slåss mot foreldrenes ønsker. Sympatien ligger hos heltene, men tar respekten for familien på alvor. Kristin Halvorsen snakket i innvandringsdebatt med Carl I Hagen i dag om hemmelig identitet som løsning på tvangsekteskap i NRK i dag.

‘Import/Eksport’ avviser raskt det alternativet. Til det er familien viktig på en helt annen måte enn en norsk SV-politiker ser ut til å forstå.

Som oppvarming til den norske filmen så jeg ‘Dilwale Dulhania Le Jayenge’ (forkortet til DDLJ), en av de største indiske filmene gjennom tidene. Den har gått 10 år sammenhengende på kino. En stor plakat over sengen til Jasmin i ‘Import/Eksport’ var fra denne filmen. Charles Taylor har skrevet en ypperlig omtale av hvorfor den fungerer så bra, både som underholdning og bakgrunn for å forstå en kultur.

Filmen er uvanlig ved at den tar utgangspunkt i indere som bor i London. Den mannlige hovedpersonen er ekstremt integrert. Heltinnen kommer fra en mer tradisjonell familie og skal giftes bort i hjemlandet med sønnen til farens kamerat. De to møter hverandre på en Interrail-tur og blir forelsket.

Bollywood-filmer er absurd opptatt av alpelandskap, men som regel brukes de kun i musikal-numrene. Første halvdelen av DDLJ er en roadmovie gjennom ‘Sound of Music’-land hvor den arrogante, overflatiske gutten faller for den alvorlige, tilbakeholdne jenta. Humoren er bred, men likevel overraskende morsom.

Fokuset på kun to personer i så lang tid er uvanlig for indisk film. Familien og det sosiale nettverket kommer først inn etter pause. Da blir det oppkjøring til arrangert ekteskap i India. Kjæresteparet vil nesten for enhver pris ikke rømme, men oppnå aksept gjennom list og å vise hvem de er.

I sum er ‘Import/Eksport’ passe underholdende, men egentlig ganske mislykket, mer konkret en toer på terning. Prøv deg heller på en skikkelig Bollywood-film. DDLJ er vel så morsom og gir bedre forståelse for tankegangen rundt arrangerte ekteskap og konfliktene det skaper.

Legg igjen en kommentar

Mindre detaljer, mer visjoner

Nå er det på tide å diskutere visjoner for velferd, sier Camilla Bakken Øvald i en artikkel i Morgenbladet (ikke tilgjengelig på internett) hvor hun kommenterer hvordan alle store idéer i dag ender opp i en diskusjon om økonomiske realiteter og detaljer:

«Gi meg drømmer og visjoner, populistisk, urealistisk vrøvl, forslag som kan diskuteres, modelleres og omformuleres, og kanskje, etter en tid – hvem vet, gjennomføres.»

Eksemplene hun nevner er ‘umulige’ prosjekter vi nyter godt av i dag som omfattende utbygging av infrastruktur i Norge og gratis kollektivtrafikk i den belgiske byen Hasselt.

Nå tar jeg gjerne frem kuleramma i politiske diskusjoner, men jammen er jeg enig i at TV-debattene blir litt knuslete. Én stor, umulig idé bør være minimum for et parti. Regjeringens store svakhet er hvor opptatt den er av fortiden og økonomisk ansvarlighet. De rødgrønne må drasse med SV som er en vandrende idé-myldring for visjoner. For mange store prosjekter er nesten verre enn for få.

Fremskrittspartiets store idé i valgkampen er at eldreomsorg skal finansieres av staten. Ingen god plan etter min mening, men jeg ble gretten når den ble tilbakevist fra politiske motstandere i Tabloid med en kunstig detaljdiskusjon om hvordan dette ville virke i praksis. Møt visjoner med visjoner.

Her kommer mitt lille visjonsmanifest for norsk politikk:

  • Alle politiske partier, samt et troverdig regjeringsalternativ, bør ha minst en stor idé som kjøres frem i valgkampen. 2 kostnadskrevende reformer slår hverandre i hjel. 3 eller mer blir mølje.
  • Å bruke mye mer penger på noe gjelder ikke, enten det er skattelettelser eller et verdig formål som eldreomsorg. Her snakker vi om store system- og infrastrukturendringer.
  • Møt visjon med visjon. Skolemat er en dårlig idé fordi pengene og oppmerksomheten kan brukes på noe annet, for eksempel en datamaskin til alle elever. Kostnaden i seg selv er ikke noe problem.
  • Verdier kan brukes for å argumentere mot en visjon. Sentrale politikere har for eksempel en tendens til å danse tango over lokaldemokratiet. Fremskrittspartiets forslag om å sentralisere alt for å gi alle like og garanterte rettigheter tar makt fra innbyggerne i kommunen.

Politisk debatt kunne bli gøy og spennende igjen. Vi nærmer oss her en ideologi-debatt, men ikke på en abstrakt måte uten relevans til folks hverdag.

Istedenfor å dele folkemøter opp etter kunstige temaer som skole og økonomi, kunne man arrangert det etter hvilket plan man diskuterte på. I Visjonsfolkemøtet ville Knut Olsen avbryte alle politikere som begynte å snakke om fortiden, oljefondet eller regjeringsalternativer. Kun hva som er de beste idéene for fremtiden blir ansett som relevant. Det kunne blitt gøy!

Legg igjen en kommentar

‘Wedding crashers’ på 25 ord

Perfekt datefilm. Tøff guttehumor (realismen ofres for morsomhetene) og kjærlighetshistorie for jentene. Blandingen fungerer så bra som den kan innenfor genrens rammer. Super hemmelig gjestestjerne.

Legg igjen en kommentar

Leserundersøkelse: Utvidet artikkelfilter

Artikkelfilteret mitt inneholder overskrifter over de mest interessante artiklene jeg har lest den siste tiden. Det gir lite informasjon, så jeg lurte på om dere var interessert i at jeg laget bloggposter på dem. Jeg ser for meg en samleartikkel så nærme daglig som mulig med 3 – 4 lenker med en-setnings beskrivelse av hvorfor de er interessante. I tillegg til litt mer sammenheng, kan de leses i den vanlige feeden fra bloggen.

Tiltaket er avhengig av at flere lesere sier i kommentar-feltet at det er en bra idé enn de som misliker den.

Legg igjen en kommentar

Muslim-fokus svekker kamp mot terror

«Alle terrorister er muslimer», påsto Fremskrittspartiformann Carl I. Hagen i partiutspørring i går. Når han ble gjort oppmerksom på bevegelser som IRA og ETA, svarte han at ‘nasjonale konflikter’ ikke hadde noe med dette å gjøre. Så hvis baskerne sprenger tog i Spania er det ille, men først når Al-Quida står bak er det ordentlig terrorisme.

Hvis jeg er velvillig innstilt kan jeg tolke han slik at terroren fra disse organisasjonene ikke vil ramme oss i Norge, men unøyaktige uttalelser av denne typen er en fare for bekjempelsen av angrep på sivile. Historisk er selvmordsangrep og drap på sivile langt mer sammensatt enn Hagen ser ut til å skjønne.

Godtar vi enkle forklaringer og setter i verk tilsvarende enkle tiltak, skaper vi en blindsone terroristene kan utnytte. Å velge ut mistenkte på bakgrunn av rase og delvis religion gjør det vanskeligere å finne virkelie trusler.

Salon fortalte i begynnelsen av uken om resultater av en undersøkelse i New York etter at politiet ransaket personer på bakgrunn av rase. Disse var overrepresentert på kriminalitetsstatistikken, men resultatet var at politiet kastet bort mer tid på å stoppe uskyldige personer og fakke færre forbrytere. Selv om en gruppe er overrepresentert som lovovertredere, betyr det ikke at det hjelper å stoppe tilfeldige personer i denne gruppen på gata.

Løsningen er at politiet reagerer på mistenkelig adferd. Dette resulterer i langt mer effektivt politiarbeid. Artikkelen har også relevans til terrorisme fordi den nevner eksempler på aksjoner hvor ytre kjennetegn hjalp lite, mens adferd burde fått varselklokkene til å ringe. Israel har gjort seg samme typer erfaringer i arbeidet mot selvmordsangrep.

Så her har vi en offensiv måte å argumentere mot Fremskrittspartiets knytting av noen innvandrergrupper til forbrytelser og terrorisme: Det fører til dårlig politiarbeid og at færre forbrytere blir tatt. Konklusjonen blir den samme selv om det skulle være riktig at de samme gruppene er overrepresentert på kriminalitetsstatistikken.

Legg igjen en kommentar

Partiene har ansvar for LO-samrøre

Selvsagt godter jeg meg over at Jan Davidsen og Åslaug Haga dummer seg ut i beste sendetid og demonstrer hvor skummelt samrøre er i politikken.

Men Brennpunkt var da slapt og ustrukturert? Det var en dokumentar på desperat leting etter en vinkling. Så prøvde den litt mistenkeliggjøring og interne personkonflikter. Uten den tvilsomme romavlyttingen hadde det kun vært stoff til et lørdagsrevyen-innslag. Og er det vanlig å la et lydopptak stå på i bakgrunnen under intervjuet som skjedde med Davidsen?

Kom igjen, da! Fortell en historie, gå i dybden på noen få eksempler, og still noen morsomme spørsmål:

  • Tre folk fra LO sitter i Arbeiderpartiets sentralstyre. Er rekrutteringen så dårlig at de må få inn tillitsvalgte fra andre organisasjoner for å fylle opp plassene?
  • AUF-leder Gry Larsen brukte som argument for samarbeidet med LO at hun var stolt over at de hadde jobbet for de svakes sak. Når får vi sentralstyremedlemmer fra Kirkens Bymisjon og Amnesty International i Arbeiderpartiet?
  • Er den typen fraksjonsvirksomhet som Jan Davidsen og Åslaug Haga holdt på med mot Stoltenberg vanlig i norsk politikk? Svaret er nok ja, men her kunne det vært morsomt å få vite mer sladder.

Prosessen stenges ute av demokratiske rom, men verre er det at vi trenger sterke partier og organisasjoner om krangler litt. Det fører til langt bedre løsninger enn striglete meningsmonopoler.

Fagforeningene gjør i grunnen bare jobben sin med å få mest mulig innflytelse. Egentlig klandrer jeg ikke dem, selv om pengebruken gjør det lite attraktivt å organisere seg for meg. De politiske partiene burde vite bedre og ta ansvar for klare skiller mellom parti og organisasjoner.

Alle som blir totalt avhengig av penger fra en giver mister sin selvstendighet. Den rødgrønne regjeringen må la troverdighet gå foran makt.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: