Alvor i det ytre rom

Den første Star Wars-filmen kom akkurat litt for tidlig. Jeg slukte tegneseriene og bøkene, men det var umulig å få med meg foreldrene mine for å se den. Først noen år senere ble jeg en råtass til å snike på gamle Parkbiografen i Skien (men det er en annen historie).

Konsekvensen var at Battlestar Galactica var introduksjonen min til science fiction på kino. Byer som ble sprengt i luften av romskip, vandrende roboter og fremmede verdener gjorde inntrykk. Jeg husker særlig noen syngedamer med flere munner. I kategorien SF-nostalgi frister den likevel ikke til et gjensyn. Med årene har den fått rykte som en blek og mer campy kopi av Star Wars.

Noen må den ha gjort inntrykk på. Internett har stadig sendt ut meldinger om trefninger mellom hardbarka fans som ville lage en tro fortsettelse og Ron Moores omskapning av serien. Sakte men sikkert har det blitt klart at nykommern har gått seirende ut av krigen. Selv kritikere som vanligvis griner på nesen over science fiction har blitt frelst.

Først nå, på begynnelsen av sesong 2 og en halv, har jeg fått sett den innledende miniserien. Det er nesten litt pinlig, som å entusiastisk anbefale ‘Da Vinci-koden’. Men her er min lille vurdering av serien.

Mine favorittserier kan deles inn i to ytterligheter: Ironisk drama og folk som tar seg selv litt for alvorlig.

Joss Whedon (Buffy, Angel og Firefly) er et eksempel på de første. Hver gang handlingen står i fare for å bli for klissete eller alvorlig, kommer det en vits. Virkningen for meg er at fortellingene har vel så stor følelsemessig dybde. På den andre siden av ironien og genrekonvensjonene er temaene vel så alvorlig som en realistisk film, men alt er så underholdende at jeg knapt legger merke til det.

HBO-seriene Sopranos, Six Feet Under og Deadwood er kroneksempelet på det motsatte. Alt er svært lite spektakulært og karakterene tar seg selv og verden svært seriøst. Sakte men sikkert kryper karakterene og historiene deres under huden min og blir sittende der. Det kan ta et par episoder, men da er jeg også hektet.

Den nye utgaven av Battlestar Galactica er nærmere HBO-serier enn Joss Whedon. Mini-serien tar seg tid med å etablere interessante karakterer og en troverdig verden. Skurkene har en motivasjon for å angripe menneske og er dypt fascinerende. De som overlever må hamle opp med vanskelige dilemmaer hvor valgene aldri er opplagt og ikke alltid skaper en lykkelig slutt. Sånt skaper interessant drama.

Handlingsreferat med spoilere: Battlestar Galactica er et gammelt romskip fra den uavgjorte krigen mot de menneskeskapte Cylonene 40 år tidligere. Nå er det gjort om til museum. Robotene har imidlertid ikke gitt opp. Uten at menneskene vet det har de blitt infiltrert. Et arrogant vitenskapsgeni samarbeider uten å vite det med en agent. Resultatet er at alle datasystemene til menneskene blir overtatt av et virus. Museumet og noen få gammeldagse skip er alt som overlever av 12 kolonier, i hvert fall inntil Cylonene for finner og utsletter siste rest av menneskeheten.

For å få dette til å fungere på TV har utførelsen og detaljene alt å si. Ut fra miniserien jeg har sett så langt er dette svært solid.

Vitenskapsmannen ender selvsagt opp på flåten, med en implantert cylon, uklar agenda og en amoralsk holdning til situasjonen. En tomboy av en jagerpilot som hever seg over rollens klisjeer har skapt atskillig interesse fra kjønnsrollefikserte kritikere. En kvinnelig president som opprinnelig var nederst på rangsstigen i regjeringen gjør sitt beste for å få kontroll over krisen. Disse og flere andre karakterer gjør meg nysgjerrig på hva som skjer i de neste sesongene.

Romkampene kunne vært klarere i forhold til hva som skjer, men effektene er gode. For å hindre den glatte, uekte følelsene romskip ofte gir, blir alt filmet i en dokumentarstil. Kamera oppfører seg som om det var styrt av mennesker med unøyaktig zooming og til tider uklare bilder. Firefly var den første serien som brukte dette effektivt, men nå blir det vel snart en standard.

Litt mer humor og ironi hadde gjort Battlestar Galactica perfekt, men så lenge serien er solid kan gravalvoret godtas. Romkamper og action oppveier litt for mangelen på smartass-kommentarer. Kanskje jeg til og med skulle våge meg på å sjekke opp den opprinnelige serien igjen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: