Bollywood blir kommærst

Tendensen på årets Bollywood fest var langt bredere deltakelse enn tidligere. I forfjor og fjor følte jeg meg som en utsatt minoritet i salen. I år var det på noen forestillinger som å gå på Saga. Så det er for sent å ligge helt i front.

Nå er selvsagt ingenting så kommærst som Bollywood. De tar stjerner og glamour på ramme alvor. Du må enten se på det som en eksotisk greie eller bare la deg rive med av følelser som er enorme akkompagnert av sang og dans. Alle forsøk på ironi faller død til jorden.

Poenget mitt med å si at Bollywood er blitt kommærst er at folk i Norge nå vet hva det er og har lyst til å prøve det. Noen vil til og med snike seg bort på Grønland for å leie noen DVDer til høsten.

Mughal-E-Azam (1960) bekrefter at man ikke skal tukle med en klassiker. Moderne fargelegging så ut som et dårlig lagt vegg-til-vegg teppe: Merkelig blasse og små ‘bulker’ i overflaten.

Musikalnumrene utmerket seg ved å være godt integrert i handlingen. I dagens filmer foregår de ofte i en parallell virkelighet i forhold til handlingen: Et alpelandskap eller et taiwansk badeland. At sangene driver handlingen fremover er et av mine viktigste kriterier for en bra musikal. (Forresten, var ikke første nummeret sangen som ble sunget i Monsoon Wedding?)

Filmen fløt, som ventet, langsommere og virket mer fremmed enn dagens filmer. Historien er den typiske i Bollywood: Tradisjonelle verdier og familien opp mot den individuelle kjærligheten.

I sum var filmen verdt å se for musikken, men resten virket for gammelmodig.

Sang og dans er ikke det eneste som stopper handlingen i Bollywood. De fleste filmene har et par Oscar-taler. For at de skal fungere må publikum ha blitt lirket inn i en situasjon som gjør den troverdig. Her sviktet den episke ‘Veer-Zaara‘ for meg. Dialogen falt til tider død til jorden i sine mer høystemte øyeblikk.

Historien begynte svært effektivt. Åpningen var som et klassisk alpe-nummer, men det viser seg å være en drøm hovedpersonen har mens han sitter i fengsel. Derfra får vi fortalt hvordan han havnet der fordi han, som inder, ble forelsket i en pakistansk jente. I komedien »Dilwale Dulhania Le Jayenge‘ ender det hele godt når Shakrukh Khan ikke gir seg før han får foreldrenes tillatelse til giftemål. Her ender han, kanskje mer realistisk, i fengsel. Så dette er tragedieutgaven.

Så lenge historien blir fortalt gjennom bilder og musikk fungerer alt godt. Nummeret hvor de to elskende møter hverandre i Pakistan er et av de beste jeg har sett fra Bollywood. De fleste sangene er av høy klasse. Men manuset blir for tungt på labben, etter min smak.

Hele produktpakken, med de beste folkene Bollywood kan oppdrive, blir for planlagt og manipulerende. Filmen er som en berg-og-dalbane, men mer i betydningen ujevn enn en fornøyelsestur.

Gudefaren i India kan høres ut som blasfemi, og mange vil nok hate ‘Sarkar‘ av prinsipp. Jeg synes den var langt mer vellykket enn ventet, men nå er jeg ikke fanatisk Coppola-digger heller. Skal du se den må det være med utgangspunktet at den er forskjellig fra den amerikanske varianten.

Det er masse å kjenne igjen her, men regissør Ram Gopal Varma har også forandret en del for å få historien til å fungere i en indisk setting. Et lovløst samfunn med en sterk, amoralsk person som skaper orden utenfor loven og sterke familiebånd føles helt naturlig for Bollywood. Hovedpersonene er klarere helter enn i den amerikanske utgaven og mister derfor sin ambivalens.

Sparsom dialog, oppfinnsom dramaturgi og en klipping som hele tiden endrer tempo skaper en film som fjerner seg fra klisjeene. Alt spilles kjølig og veloverveid, men følelsene koker så mye under overflaten at musikknumrene blir overflødig. Så dette er ikke filmen for sang og flagrende gevanter.

Dessverre er ikke bakgrunnsmusikken like avmålt. Den hamrer seg insisterende inn i hvert hjørne av kinosalen til publikum trygler om nåde.

Tror nok denne har størst sjanse for å finne plass i DVD-hyllen min av disse tre filmene.

Fortsetter fremgangen for Bollywood-festen må jeg kjempe om plass neste år. Det er hyggelig å få flere å diskutere indisk film med.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: