Archive for august 24, 2005

Partiene har ansvar for LO-samrøre

Selvsagt godter jeg meg over at Jan Davidsen og Åslaug Haga dummer seg ut i beste sendetid og demonstrer hvor skummelt samrøre er i politikken.

Men Brennpunkt var da slapt og ustrukturert? Det var en dokumentar på desperat leting etter en vinkling. Så prøvde den litt mistenkeliggjøring og interne personkonflikter. Uten den tvilsomme romavlyttingen hadde det kun vært stoff til et lørdagsrevyen-innslag. Og er det vanlig å la et lydopptak stå på i bakgrunnen under intervjuet som skjedde med Davidsen?

Kom igjen, da! Fortell en historie, gå i dybden på noen få eksempler, og still noen morsomme spørsmål:

  • Tre folk fra LO sitter i Arbeiderpartiets sentralstyre. Er rekrutteringen så dårlig at de må få inn tillitsvalgte fra andre organisasjoner for å fylle opp plassene?
  • AUF-leder Gry Larsen brukte som argument for samarbeidet med LO at hun var stolt over at de hadde jobbet for de svakes sak. Når får vi sentralstyremedlemmer fra Kirkens Bymisjon og Amnesty International i Arbeiderpartiet?
  • Er den typen fraksjonsvirksomhet som Jan Davidsen og Åslaug Haga holdt på med mot Stoltenberg vanlig i norsk politikk? Svaret er nok ja, men her kunne det vært morsomt å få vite mer sladder.

Prosessen stenges ute av demokratiske rom, men verre er det at vi trenger sterke partier og organisasjoner om krangler litt. Det fører til langt bedre løsninger enn striglete meningsmonopoler.

Fagforeningene gjør i grunnen bare jobben sin med å få mest mulig innflytelse. Egentlig klandrer jeg ikke dem, selv om pengebruken gjør det lite attraktivt å organisere seg for meg. De politiske partiene burde vite bedre og ta ansvar for klare skiller mellom parti og organisasjoner.

Alle som blir totalt avhengig av penger fra en giver mister sin selvstendighet. Den rødgrønne regjeringen må la troverdighet gå foran makt.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Teater i valgkamptider

Teater er kjempegøy. Om noen dager skal jeg på ‘Showboat‘ og ‘Demokrati‘, kanskje blir det noe på Samtidsfestivalen også. I mellomtiden kommer underholdningen fra valgkampen.

Carl I. Hagen har så langt hatt media og de andre politikerne i sin hule hånd med manuset ‘Den forsmådde frieren’.

Akt 1: Statsminster Bondevik og regjeringen vil ikke snakke med den viltre, folkelige, ukonvensjonelle, men oppriktige, ærlige og velmenende Hagen. Regjeringspartiene regner med Fremskritternes støtte, men vil ikke ha fast følge.

Akt 2: Hagen får ingen respons og kunngjør derfor at FrP trekker sin støtte til den nåværende regjeringen så lenge Bondevik leder den. I nesten hver debatt kommer spørsmålet opp. Regjeringspartiene spør om FrP hadde godtatt å skifte leder basert på andres ønsker.

Akt 3: Etter at denne diskusjonen har gått noen uker sier Hagen, på spørsmål fra Dagbladet, at han selvsagt trekker seg dersom det sikrer et bredt borgerlig samarbeide.

Dersom Bondevik fortsetter på sin linje og argumentasjon vil det være opplagt for alle at han er akkurat så opptatt av posisjoner som alle har hatt mistanke om, i motsetning til en uselvisk Hagen som kun tenker på hva som er best for borgerlig flertall.

Kallemann har smilt så fornøyd under alle debatter på TV at jeg har vært overbevist at han har hatt følelsen av full kontroll. Dagbladets spørsmål var neppe planlagt, men Fremskrittspartiet har skapt seg et handlingsrom han kunne utnytte. I tillegg har han lokket Bondevik til å male seg inn i et hjørne. Dette skapte muligheten for litt improvisasjon som gjør at FrP fremdeles kontrollerer dagsorden.

Om spillet ender som komedie eller tragedie gjenstår å se.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: