Mindre detaljer, mer visjoner

Nå er det på tide å diskutere visjoner for velferd, sier Camilla Bakken Øvald i en artikkel i Morgenbladet (ikke tilgjengelig på internett) hvor hun kommenterer hvordan alle store idéer i dag ender opp i en diskusjon om økonomiske realiteter og detaljer:

«Gi meg drømmer og visjoner, populistisk, urealistisk vrøvl, forslag som kan diskuteres, modelleres og omformuleres, og kanskje, etter en tid – hvem vet, gjennomføres.»

Eksemplene hun nevner er ‘umulige’ prosjekter vi nyter godt av i dag som omfattende utbygging av infrastruktur i Norge og gratis kollektivtrafikk i den belgiske byen Hasselt.

Nå tar jeg gjerne frem kuleramma i politiske diskusjoner, men jammen er jeg enig i at TV-debattene blir litt knuslete. Én stor, umulig idé bør være minimum for et parti. Regjeringens store svakhet er hvor opptatt den er av fortiden og økonomisk ansvarlighet. De rødgrønne må drasse med SV som er en vandrende idé-myldring for visjoner. For mange store prosjekter er nesten verre enn for få.

Fremskrittspartiets store idé i valgkampen er at eldreomsorg skal finansieres av staten. Ingen god plan etter min mening, men jeg ble gretten når den ble tilbakevist fra politiske motstandere i Tabloid med en kunstig detaljdiskusjon om hvordan dette ville virke i praksis. Møt visjoner med visjoner.

Her kommer mitt lille visjonsmanifest for norsk politikk:

  • Alle politiske partier, samt et troverdig regjeringsalternativ, bør ha minst en stor idé som kjøres frem i valgkampen. 2 kostnadskrevende reformer slår hverandre i hjel. 3 eller mer blir mølje.
  • Å bruke mye mer penger på noe gjelder ikke, enten det er skattelettelser eller et verdig formål som eldreomsorg. Her snakker vi om store system- og infrastrukturendringer.
  • Møt visjon med visjon. Skolemat er en dårlig idé fordi pengene og oppmerksomheten kan brukes på noe annet, for eksempel en datamaskin til alle elever. Kostnaden i seg selv er ikke noe problem.
  • Verdier kan brukes for å argumentere mot en visjon. Sentrale politikere har for eksempel en tendens til å danse tango over lokaldemokratiet. Fremskrittspartiets forslag om å sentralisere alt for å gi alle like og garanterte rettigheter tar makt fra innbyggerne i kommunen.

Politisk debatt kunne bli gøy og spennende igjen. Vi nærmer oss her en ideologi-debatt, men ikke på en abstrakt måte uten relevans til folks hverdag.

Istedenfor å dele folkemøter opp etter kunstige temaer som skole og økonomi, kunne man arrangert det etter hvilket plan man diskuterte på. I Visjonsfolkemøtet ville Knut Olsen avbryte alle politikere som begynte å snakke om fortiden, oljefondet eller regjeringsalternativer. Kun hva som er de beste idéene for fremtiden blir ansett som relevant. Det kunne blitt gøy!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: