Overbegeistrede operagjengere

Som vanlig i Operaen reiste alle seg til militær trampeklapp så snart teppet hadde gått ned. Dersom en middelmådig musical-oppsetning ender i så øredøvende ovasjoner, lurer jeg på hva publikum har på lager for noe som er veldig bra. Aktørene på gullstol til Slottet? Et års forbruk av bensin på Statoil? Nøklene til Oslo By?

Er det bra skal det selvsagt klappes, men jeg nekter å juble for hva som helst. Ser du en sur fyr på operaen som sitter når alle andre reiser seg er det sannsynligvis meg.

Show boat‘ er ur-musikalen. For første gang smeltet amerikansk populærmusikal, vaudeville-tradisjon og den europeiske operaen sammen til en tonesatt, underholdende fortelling. Tidligere hadde musikalen mer preg av revy, mens ‘Show boat’ inneholder svært mange av konvensjonene som har eksistert helt opp til våre dager i de mest kjente musikalene.

I bunn og grunn er det en tragedie der menneskene på teaterbåten som reiser langs Mississippi blir utsatt for fordommer og menneskelig svakhet. Kjærestene Magnolia og Gaylord får hverandre på slutten av første akt. Alt ligger an til en lykkelig slutt for alle, unntatt en mulatt og ektemannen som blir jaget av den lokale sheriffen.

I andre akt blir det lille miljøet raskt splittet opp og alt går nedoverbakke. Først i siste scene møtes alle igjen på teaterbåten 20 år etter første akt.

I første akt bli alle svakhetene i regien, skuespillerne så irriterende at jeg knapt klart å følge med, men etter pause lot jeg meg rive med. Folk som blir gamle og forsones med sin skjebne trykker på alle de rette knappene for meg.

Kanskje er hovedproblemet at forestillingen er så innøvd at den går på auto-pilot. De fleste i koret oppførte seg som roboter. Skuespillerne i hovedrollene hadde en eller to bevegelser som de så ut til å tro skulle gjøre karakteren. Temmelig flat regi som fremførte musikken mer som sangnumre enn dramatiske opptrinn gjorde ikke saken bedre.

De eneste som kom omtrent helskinnet fra forestillingen var skuespilleren som spilte Gaylord og kaptein Andy. Litt tilstedeværelse og stemmer som passet til sangene gjorde susen.

Musikal på operaen er en god idé, så lenge man konsentrer seg om stykker som er så krevende at de vanskelig kan settes opp på teater eller av private. Stephen Sondheim er øverst på min ønskeliste.

Litt bedre kvalitetssjekking kan godt gjøres før et stykke importeres, selv om publikum trampeklapper uansett hva de blir servert. Jeg skulle ønske opera var litt mer snobbete.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: