Archive for oktober, 2005

Listemania

10 eller 100 beste dukker opp i alle slags publikasjoner. Det kan gjelde bøker, filmer, intellektuelle, moderne kunst. Hva som helst. Jeg må innrømme jeg synes det er gøy. På slutten av 70-tallet var jeg en ivrig leser av ‘Book of lists‘, en samling av kuriøse fakta. Nick Hornbys ‘High Fidelity‘ avslørte besettelsen gutter har for å systematisere unyttig kunnskap.

Under helgens ‘Bok i sentrum‘ snakket Ane Farsethås og Øyvor Dalan Vik om sin nye bok ‘Essensielt’. Der plukker de ut de 50 mest sentrale bøkene og filmene gjennom tidene. Sentrale er en veldig diplomatisk å si beste på. Kanon-lister av denne typen blir temmelig kjedelig med mindre man får tid til å svinge seg med gode og interessante begrunnelser.

Interessante blir lister hvis de støter litt mot det opplagte. Podkasten Cinecast har en ukentlig 10-på-topp liste for film. Temaene er snevret inn og ofte ganske originale: Beste soundtrack, beste badass og beste biografiske rolle. Det skaper spenstige diskusjoner og muligheten for å oppdage nye filmer. Høydepunktet så langt var de 10 mest overvurderte klassikerne. Temaet bidro til å heve adranalinnivået hos lytterne og adskillig morsomme diskusjoner.

Den norske bloggosfærens mester på filmlister er Fred Ut. Med kuriøse filminteresser får vi jevnlig servert øyeåpnere som regissører med rare hang-ups og de beste samurai-eposene gjennom tidene. Høydepunktet er de 10 beste filmene som er så sterke at du ikke bør se dem.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

ITavisen gjentar feil

Håpet var at media på internett skulle være i nær kontakt med leserne og raskt kunne oppdatere nyheter med ny informasjon. Derfor er det skuffende at journalistene på en side som skriver om IT ikke ser ut til å lese kommentarene på artiklene sine.

Onsdag 26. oktober skrev ITavisen en artikkel om at NetCom vil slutte å sponse telefoner fra Sony Ericsson. Kilden er Digi.no.

Allerede 16:30 samme dag finner en kommentator ut at artikkelen er feil. NetCom sponser fremdeles bindingstid på alle apparater med opptil kr 1.750,-. I tillegg subsidierer de utvalgte telefoner med kr 100,- til 200,-. Den sistnevnte støtten trekkes på apparater Sony Ericsson ikke klarer å levere. Virkningen for kunden blir altså minimal.

Artikkelen blir ikke rettet opp og journalisten er ikke å finne i kommentarfeltet. På toppen av det hele blir påstanden, som er grundig dementert, gjentatt i ITavisens ukentlige podcast på fredag.

Hva skal man egentlig med nyheter om IT på internett når de er mer sidrumpa i bruken av mediumet enn papiravisene.

I og med at jeg jobber i NetCom er det behov for å vite hva andre leser om mobiltelefoner på internett. Hver dag ser jeg gjennom Amobil, Digi og ITavisen. Det som slår meg er at en gruppeblogg kunne dekket stoffområdet for norske lesere vel så bra.

Jeg har ved et tidligere tilfelle diskutert ITavisens redigeringspraksis.

Legg igjen en kommentar

Engelsk er norsk sidemål

Nordmenn er dårligere i engelsk enn de tror, men faktum er likevel at verdens nye latin nærmest blir absorbert gjennom inntak av store mengder populærkultur. Det er knapt å regne som et fremmedspråk. Alle forstår det og de fleste klarer å gjøre seg forstått på engelsk.

Skal regjeringen være litt ambisiøs må den fortsette arbeidet med to obligatoriske fremmedspråk i skolen. Hvilket i realiteten ikke er mer enn ett hvis jeg har rett i at engelsk i praksis er å regne som sidemål for nordmenn flest. Utdanningsminster Øystein Djupedal møter sunn motstand fra egne støttespillere, fagforeninger, forskere og Attac, for å senke kravene.

Nå kan selvsagt elever velge løp med flere fremmedspråk selv om det ikke blir obligatorisk, men retningslinjene for hva alle må i gjennom i skolen sier noe om hva som er viktig. Språk og kultur er en viktig kompetanse for fremtiden. Jeg ønsker at alle elever skal bli utfordret til å lære mer enn norsk og engelsk.

Flere elever som skal velge et fremmedspråk har den fordelen at utvalget av kurs som tilbys vil bli større. Skolene vil kunne tilby mer enn fransk og tysk. SV må da være interessert i å bidra til å løsne opp i en anglosaksisk monokultur.

Legg igjen en kommentar

Grossister i soundtrack

På slutten av en film eller episode av en TV-serie hvor regissøren ikke vet helt hvordan historien kan syes sammen finnes det en enkel løsning. Vis bilder av molefonkne mennesker som stirrer i taket, gråter, går hvileløst i snøen, ser drømmende ut i luften til passe melankolsk musikk.

I noen få tilfeller fungerer det. Slutten av ‘Donnie Darko‘, for eksempel. Altfor ofte er det en lettvint løsning for en filmskaper som trenger en krykke for å hinke seg i mål. Å helle masse musikk over en montasje av sammenraskede scener kan bli svært pinlig og svekke en ellers bra film.

Mange av disse kjedelige sekvensene har vært dominert av amerikansk alternativmusikk-yndling ‘Death Cab for Cutie‘ og Casio-popen til ‘Postal Service‘ (begge med samme vokalist). Musikken er lett å like, men det er ikke nok. Det har knapt vært en uavhengig film fra USA de siste par årene uten noe fra en av dem på soundtracket.

Forfatter Erik Riley nevnte gruppene i et av ‘Min musikk’-intervjuene Aftenposten kjørte med kjendiser i helgene, men ellers synes jeg det er veldig stille om disse gruppene i Norge. ‘Death Cab for Cutie’ kom nettopp ut med en grei oppfølger, ‘Plans’, til suksessalbumet ‘Transatlanticism’.

Ungdomsserien ‘OC‘ var det første stedet jeg ble oppmerksom på gruppene. Seth, en av hovedpersonene, nevner ‘Death Cab’ hele tiden. Så musikken blir brukt til mer enn å redde seg ut av et følelsemessig hjørne manusforfatterne har malt seg inn i. Den er en del av karaktertegningen.

Jeg gikk litt lei av andre sesong, men må innrømme å ha sett den siste episoden. Beslutningen om å kjøre familien gjennom kverna med morens alkholmisbruk fungerte ikke helt. Et usedvanlig sympatisk og smart foreldrepar i sentrum av handlingen er en styrke som det er dumt å undergrave. Imogen Heap måtte hjelpe serien ut av en dum beslutning med sin melankolske ‘Hide and Seek‘.

Noen ganger skal det ikke mer til enn en enkel melodi, en god tekst og samplet koring for å lage en sang det er umulig å få ut av hodet. Hennes album ‘Speak for yourself’ får kjørt seg på IPoden min for tiden.

Melodiene høres ut som om de kunne bli fremført av en dame med kassegitar eller over et piano. Men dette er 2005, så her er det mer elektronisk. Det blir litt som Tori Amos eller Kate Bush kanalisert gjennom et moderne amerikansk alternativ-band med mange synther.

Og jammen kommer ikke Kate Bush med nytt album etter en altfor lang pause. ‘King of the Mountain‘ får det nesten til å virke som om det var i går vi hørte fra henne sist. Skulle jeg velge meg ut en artist som favoritt må det bli henne.

Et av mine best soundtrack-minner er ‘This woman’s work’ fra filmen ‘She’s having a baby‘. Det er en dårlig film hvor mesteren av ungdomsfilmer på 80-tallet, John Hughes, prøver å utvikle seg til mer voksne temaer. Kate Bush-sangen mens pappa Kevin Bacon venter under en vanskelig fødsel gjør en opplagt scene i en svak film uforglemmelig.

Og all musikk jeg linker til er selvsagt lovlig.

Legg igjen en kommentar

Blodig alvor

 En regissør har mye å passe på: Manuskript, kamera, klipping, rekvisitter, stunt og å finne riktig opptakssted. Jeg har forståelse for at instruksjon av menneskene noen ganger kan bli borte i alle detaljene.

I ‘A history of violence‘ er alle skuespillerne så godt plassert og får akkurat passe rom til å utfolde seg. Viggo Mortensen gjør veloverveid og engasjerende innsats i hovedrollen. Kjente og ukjente ansikter gir også sitt beste. Etter å ha sett denne filmen forstår jeg hvor dårlig de fleste regissører ivaretar personinstruksjon i de fleste filmer.

Historien om en café-eier i en amerikansk småby som blir helt etter å ha stoppet et ran er forankret i en lavmælt stil. Når volden plutselig eksploderer blir den desto mer sjokkerende. Kombinasjonen av realisme og utbruddene i filmen gjør at vi ser hvordan volden lurer under overflaten og hvordan sivilisasjonen prøver å holde den i tømme.

Regissør David Cronenberg er mest beryktet for mørke, groteske filmer. ‘A history of violence’ beveger seg nesten i genrekonvensjoner. Etter min mening viser den hvordan en kultregissør klarer å lage noe med ekstrem god og egenartet rytme ved å trekke seg tilbake fra de store faktene. Å prøve ut grensene gir god forståelse for hva filmmediumet kan klare. Han har tidligere demonstrert dette i ‘Dead Zone’ og M. Butterfly’.

I en tid hvor avisene jevnlig finner nye klassikere blant ukens kinopremierer deler jeg ut en kresen sekser.
Noen har sagt at ‘A history of violence’ er en moderne western hvor tilskueren føler ambivalens i forhold til volden. Den beskrivelsen synes jeg passer bedre på ‘Dead man’s shoes‘.

En eks-militær kommer vandrende inn i småbyen han vokste opp i for å hevne overgrep utført av en gjeng småkriminelle på hans psykisk utviklingshemmede bror. De første bildene gjorde at jeg fryktet en pretensiøs dogme-film med pinlig opplesing. Ganske fort fanget hevntoktet oppmerksomheten.

Fra amerikansk film er vi vant til at hevneren har retten på sin side. Vi ser det som skjer fra soldatens og brorens ståsted, men straffen han utmåler er temmelig drøy. Småskurkene er ikke mye sympatiske, men det blir stadig vanskeligere å føle med hovedpersonen etterhvert som blodbadet skrider frem.

Hadde filmen bare problematisert hevndrømmen hadde gode skuespillere og en dristig form som passer innholdet hjulpet lite. På slutten klarer regissøren å sy det hele i hop på en måte som fører historien i en ny retning og gir en slutt som løfter selvfølgelighetene.

En sterk firer gjør filmen vel verdt å se for de som ikke steiler over store doser hevnvold.

Legg igjen en kommentar

‘Wallace & Gromit og varkaninens forbannelse’ på 25 ord

Utsøkt animasjonshåndverk med fingeravtrykk på plastelinafigurene (bokstavelig talt). Noe bra britisk humor. Skuffende mange billige poenger trekker ned. Voksen- og barndelen fungerer ikke helt sammen.

Legg igjen en kommentar

Magasin for mannfolk

Helgeavisene blir stadig tjukkere. De har gjort det klart at damer på 32 er hovedmålgruppen, så finnes det noe å kjøpe for mannfolk? Jeg teller ned i omvendt prioritert rekkefølge hva gutta bør bruke avisbudsjettet på.

VG – For deg som ikke synes Dagbladet er femi nok
Jeg hadde tenkt å kjøpe avisen i dag, men steilet etter å ha sett forsiden. Hvem er interessert i hvorfor Anne Kath. ikke vil ha barn? Noen andre kjente kjøpte VG, så da fikk jeg tatt produktet i nærmere øyensyn likevel. 3 kjendisportretter hakket mer intime enn Se og Hør på 80 sider er fantastisk patetisk. Mat og moter preger magasinet. De får et par pluss for et bra anslag på populærvitenskap og et veldig bra foto av Erna. Konklusjonen er at jeg aldri kommer til å kjøpe VG igjen på lørdag.

Dagbladet – For damer og myke menn
Magasinet slumper borti en og annen artikkel som er verdt å lese, men innholdet er temmelig tynt på mening. Portrettintervjuet irriterer meg mest. Det hører hjemme i avisen, isteden er det som regel forsideoppslaget hver lørdag. Reklame, vinkling og lay-out røper at målgruppen er damer. Greit. Yoplait-reklamene og ukens kjendis klarer seg sikkert uten meg.

Dagsavisen – Kultur, liksom, men først og fremst USA-avis
Jeg har tidligere snakket om at satsingen virker litt uklar, men New York Times-bilaget gjør meg til en sikker leser. Lørdagens utgave ser ut til å bli spisset litt, men den er lest ferdig fortere enn Aften Aften på en mandag om sommeren.

Aftenposten – Full pakke, nå også kunnskapsmagasin
A-magasinet på fredag var lovende. Helt fra starten har jeg likt ambisjonen om å satse på kunnskap. Forsiden fikk varsellampene til å ringe, men adopsjonsartikkelen klarte å heve seg over det private. Faktisk var den så bra at jeg ble skuffet over at den ikke var lenger. Mitt råd er å kutte noe av småstoffet og la minst en artikkel strekke seg over 10 – 12 sider. 3 psykologispalter virker litt i overkant, men stoffmiksen ellers er bra. Til og med matspalten har en lovende vri med å la en kokk snakke om mat. Vi får se hvordan spaltene utvikler seg i ukene fremover. Prisen jeg må betale er et ubrukelig livsstilsmagasin på lørdager, men A-magasinet er verdt det.

Dagens Næringsliv – Eneste avis i Norge som kan skrive en feature
Norges beste kommentatorer, blant annet Alstadheim, skriver analyser på de første sidene. Etter noen økonominyheter kommer de eneste lange artiklene i Norge det er verdt å lese. Alt treffer ikke 100 %, men journalistene i Dagens Næringsliv klarer å bygge opp en historie bedre enn noen andre i gamlelandet. Jeg føler også sakene får den plassen de fortjener. Portrettintervjuet er i en klasse for seg selv. Se det. Her var det en avis for mannfolk.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: