Genre: Seriøst fransk drama

Cinecast ga science fiction-filmen ‘Serenity‘ strålende kritikk, men en av programlederne kom med noen kritiske kommentarer. Han syntes regissør og manusforfatter Joss Whedon var så god på å lage interessante karakterer og spenstig dialog at han ville se hva han kunne klare med et drama. Programlederen mente genrekonvensjonene kunne bli en krykke for en god filmskaper.

Seriøst drama har imidlertid sine egne klisjéer. Genre som grøssere, SF, action og romantisk komedie blir fort sett ned på av mange kritikere. De klarer ikke å se mønstrene som går igjen i de filmene de selv mener er ‘verdige’.

OBS: Spoiler. Jeg beskriver handlingen for å forklare hva jeg mener.

Det franske dramaet ‘Fem ganger to‘ har fått svært god omtale i Norge. Historien handler om et par som skiller seg og møtes, i den rekkefølgen.

Forholdet beskrives nemlig gjennom fem sekvenser i omvendt kronologisk rekkefølge. Det er det eneste unike å si om historien, resten er akkurat som forventet i et seriøst fransk drama: Mye realisme, undertrykte følelser, mye ord hvor lite sies og, selvsagt, sex.

Skuespillerne er ekstremt bra i en realistisk stil, men manuset tar aldri av. De to første sekvensene er ganske fascinerende. Først får vi et oppbrudd med en ‘sex er makt’-sekvens. Deretter får vi en fest hvor følelsen av brudd ligger under. Den tredje om mannen som er unnvikende og svikter under fødselen gjorde at jeg rynket på nesen. Her kunne filmen ha reddet seg inn ved å bruke bakoverfortellingen til sitt fulle.

Bryllupet i nestsiste sekvens, derimot… Det er stedet hvor filmen slenger meg av, hardt og brutalt. Gubben sovner før de har seg. På tur i skogen treffer bruden en fremmed mann. Akkurat som forventet av et seriøst fransk drama. At regissøren lar publikum leve i uvisshet om hvor langt de gikk gjør ikke scenen mer ambivalent. Trikset virker heller unnvikende. Baklengsfortellingen tilfører ingenting til fortellingen, og det gjør heller ikke denne uvissheten.

Å ha sett noe før er helt greit. Jeg elsker effektiv bruk av konvensjoner, og hvis strikken strekkes bare litt er jeg lykkelig. Kritikken min er derfor mer at filmen ikke går i dybden. Hva som skjer mellom hovedpersonene og hvorfor henger i løse luften.

Hva kan så grunnen være til at så mange (kritikere) liker filmen? Kanskje respekt for det seriøse franske drama og en anerkjent regissør. Kanskje at filmen er så overflatisk at tilskueren kan lese nesten hvilken som helst privat livserfaring fra et parforhold inn i det som skjer på lerretet.

Jeg fikk svært lite ut av filmen, men gode skuespillere og effektiv musikkbruk bringer den opp til en svak treer.

Neste genre: Norsk gangsterdrama blant pakistanere.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: