Japanske adspredelser

Vestlig drømmelogikk er ofte latterlig rasjonell. Freud har laget mønsteret, så er det bare å følge det. Nå er det lett å la seg lure av en eksotisk kultur, men for meg flyter fantasien Hayao Miyazakis tegnefilmer langt mer naturlig. Det er vanskeligere å få historiene hans til å passe med ferdiglagte mønstre, noe som gjør at jeg blir mer overrasket over vendingene historiene tar.

Det levende slottet‘ vil nok ikke umiddelbart appellere like mye til norske jenter som ‘Chichiro og heksene‘. Hovedpersonen blir i løpet av få minutter forvandlet til en gammel kjerring. Det gjør det vanskeligere å identifisere seg med en person i alle merkelighetene.

For meg spiller det ingen rolle. Jeg lener meg bare lykkelig tilbake og lar fantasien skylle over meg i sin kunstferdige detaljrikdom. Miyazaki finner ingen grunn til å forklare hvor vi befinner oss eller hvorfor noe skjer. Så lenge det følelsemessig henger sammen fungerer det greit. Heng igjen hjernen og behovet for å forklare ved døren.

Utviklingen av karakterene kan også være vanskelig å svelge for et vestlig publikum. På slutten av filmen har skurkene gjennomgått forvandlinger som gjør dem sympatiske og forståelige. Heltene har minst like alvorlige karakterbrister som skurkene. Denne ambivalensen er en lettelse etter å ha sett Hollywood-filmer i mange år.

Etter flere år med et stort forbruk av tegneserier kjøper jeg nå kun noen få utvalgte samlinger. I Shonen Jump oppdaget jeg en unnselig serie som av en eller annen grunn appellerte sterkt til meg, ‘Hikaru no go‘. Utvalget av actionfylte genre i manga er enormt: Samuraier, science fiction, gigantiske roboter, overnaturlige romantiske komedier. Og så ender jeg opp med en serie om en fyr som spiller et brettspill, Go, som ligner litt på othello.

Den undergenren ‘Hikaru no go’ må sies å høre til er sport. En ungdom slår seg opp i tennis eller basketball (for å ta eksempler jeg har vært borti tidligere). På veien møtes en lang rekke motstandere og forbundsfeller. Eneste eksotiske innslaget i go-mangaen er at hovedpersonen får hjelp av et spøkelse.

Også her står utviklingen av karakterene i sentrum for meg. Hikaru starter som en drittunge uten interesse for spillet overhodet. Er ikke de fleste japanske helter i overkant breiale? Min teori er at kravet om å innpasse seg i kulturen er så stort at opprør blir et sympatisk trekk. Vestlige helter har jo også visse psykotiske trekk hvis vi glemmer egne kulturelle fordommer. På slutten av femte boken skal Hikaru ta en test for å komme inn på en skole for fremtidige profesjonelle Go-spillere.

Galleriet av venner og motspillere er stort og interessant. Hovedkonflikten er en trekant-konflikt mellom stjernespilleren Akira, Hikaru og spøkelset som hjelper hjalp han i gang. I begynnelsen er det ånden som spiller gjennom hovedpersonen. Etter hvert blir Hikaru oppsatt på å bli like god uten hjelp og å slå Akira. Forskjellen i spillestil mellom menneske og ånd forvirrer stjernespilleren, og gjør at han blir besatt av å slå hovedpersonen.

Serien er ekstremt godt håndverk. Jeg tror det som fascinerer meg med ‘Hikaru no go’ er at det er japansk fortellerkunst i tegneserieform uten alle distraksjoner det fantastiske utgjør i annen manga.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: