Streiftog gjennom sør-festival

Film fra sør‘ var ikke så trist for meg som for Gunnar Bangsmoen, selv om interessen min helst går mot de popkulturelle karamellene. Sosialrealisme sier lite om et lands kultur. Underholdning er nøkkelen for å forstå hva som beveger seg i andre deler av verden. Og så er det mer gøy enn en overdose elendighet.

Uansett må festivalen sies å være en suksess med over 20.000 besøkende. Alle forestillingene jeg var på var salen fra 3/4 til stapp full. Det burde gi et godt grunnlag for videre utvikling.

Over til de filmene jeg ikke allerede har omtalt (‘3-iron‘ og ‘det flyvende slottet‘)

Seven swords‘ har ingenting med ‘Syv samuraier‘ å gjøre som en del omtaler har påstått. Filmen bygger på en kinesisk pulp-klassiker om en gjeng helter som redder en landsby fra skruppelløse dusørjegere på oppdrag fra keiseren.

Her går det unna! Starten hvor de syv sverdene og heltene blir introdusert er temmelig forvirrende. Det virker som om filmskaperne regner med at tilskuerne kjenner mytologien fra Himmelfjell-mytologien som er fortalt i serien med bøker filmen er inspirert av. Når heltene er på plass fungerer fortellingen svært bra med flere subplot som godt eltet inn i filmen.

Noen vektløse fektescener blir det, men kampene har mer tyngde enn i de siste årenes Hong Kong-filmer som har kommet til Norge. Hoder og hender flyr gjennom luften i mengder som kan sammenlignes med Conan-filmene. Fetisjismen for ekstreme våpner er, som tittelen antyder, på linje med Tolkien.

Mye gøy skjer i action-scenene, men kameraplassering og klipping er for inspirert av Hollywood. Vi får ikke bestandig det beste utsnittet, det blir for mye nærbilder og klippingen er for hektisk.

Konklusjonen er bra underholdning, med store svakheter i starten og i actionscenene.

I ‘Swades‘ er Sharuk Khan og kompani litt tunge i sessen i starten, men ganske snart rives jeg med av historien om NASA-ingeniøren som drives tilbake til hjemlandet India. Nasjonalismen er tydelig og likevel sympatisk kritisk til negative trekk i egen kultur.

Alt går som en velsmurt klokke, effektivt og forutsigbart. Entusiasmen for temaet virker ekte, men filmen føles for meg veldig rett fram og utvannet. Det hele virker litt for flinkt og beregnende.

Argentina er det store filmlandet mange hyper. ‘Kept and dreamless‘ har fått mange gode omtaler. En mor og datter lever et ustrukturert liv i fattigdom. Elendigheten er godt spilt, men her kunne filmen fort glidd ut i tradisjonelt melodrama og sosialrealisme.

Avsløringen om at elendigheten er mindre håpløs enn først antatt (moren kommer fra et middelklasseliv og var svært talentfull), masse gode karakterer hovedpersonene forholder seg til og en ambivalent slutt gjør ‘Kept and dreamless’ vel verdt å se. En liten sangsekvens som gir filmen navn skaper til og med et øyeblikk av musical. Elendighetsbeskrivelse kan bli bra filmt hvis den har en klar visjon om hvor den vil.

Kinesiske ‘The world‘ har en fascinerende setting med en fornøyelsespark i Beijing med all verdens underverker i miniatyr. I denne plastikkverden jobber folk fra landsbygda. Utenfor arbeidet svever de rundt uten forankring. Måten historien er fortalt på, sakte og usammenhengende stykket opp av overskrifter og glorete animasjonsfilmer, gjenspeiler usikkerheten i livet karakterene lever.

Greit nok og det fungerer bra en stund. Mot slutten drar imidlertid måten historien fortelles på og alle de små melodramaene i hver sin retning. De siste tre kvarterene var dørgende kjedelig, særlig fordi alt ble tvunget inn i en ganske overtydelig tragdie. Jeg ristet på hodet i frustrasjon over hvordan regissøren valgte å avslutte.

Når det er sagt ønsker jeg meg flere filmer fra storbyen i Kina. Nå er jeg dritlei av orientalistiske generalisering av hvor ekte landsbygda er og hvor eksotisk alt var under Mao. Folkevandring til byene er den dominerende tendensen. Gi oss mer av det og mindre folkloristiske opptrinn for jazztanter.

Å la operaen Carmen foregå i slumbyen Khaylitsha er et godt grep. Sviskene er ypperlig iscenesatt i en dagligdags verden. Den første halvtimen er duggfrisk.

Realismen viser seg raskt å være et tve-egget sverd, for vi forlanger mer enn store følelser og svulstig musikk for å forstå hvorfor folk handler som de gjør. Når gnisten mangler mellom det store kjærlighetsparet og en del av oppdateringer av historien virker ganske hjelpeløse, faller historien sammen.

The world of Apu‘ kan vel best oppsummeres som indisk neo-realisme i svart/hvitt. Et sosialt element som fascinerer i indisk film er skkuffende fraværende her. Det er stort sett en karakterstudie av en einstøing. Enkelte scener hadde stor følelsemessig tyngde, men stort sett synes jeg dette var kjedelig.

Som dere ser hadde jeg det stort sett ganske morsomt. Vitsen med ‘Film fra Sør’ må være å ta noen sjanser. Her var jeg kanskje litt feig i år, alle valgene føles ganske trygge ut fra omtaler. På begrenset tidsbudsjett er det vanskelig å gå alt for mye på lykke og fromme.

Men jeg støtter alle som ber om mer populærkultur på neste ‘Film fra sør’. Alt er ikke alvor og vi overstrømmes jo ikke av thailandsk kampsport eller kinesiske actionfilmer i Norge.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: