Blodig alvor

 En regissør har mye å passe på: Manuskript, kamera, klipping, rekvisitter, stunt og å finne riktig opptakssted. Jeg har forståelse for at instruksjon av menneskene noen ganger kan bli borte i alle detaljene.

I ‘A history of violence‘ er alle skuespillerne så godt plassert og får akkurat passe rom til å utfolde seg. Viggo Mortensen gjør veloverveid og engasjerende innsats i hovedrollen. Kjente og ukjente ansikter gir også sitt beste. Etter å ha sett denne filmen forstår jeg hvor dårlig de fleste regissører ivaretar personinstruksjon i de fleste filmer.

Historien om en café-eier i en amerikansk småby som blir helt etter å ha stoppet et ran er forankret i en lavmælt stil. Når volden plutselig eksploderer blir den desto mer sjokkerende. Kombinasjonen av realisme og utbruddene i filmen gjør at vi ser hvordan volden lurer under overflaten og hvordan sivilisasjonen prøver å holde den i tømme.

Regissør David Cronenberg er mest beryktet for mørke, groteske filmer. ‘A history of violence’ beveger seg nesten i genrekonvensjoner. Etter min mening viser den hvordan en kultregissør klarer å lage noe med ekstrem god og egenartet rytme ved å trekke seg tilbake fra de store faktene. Å prøve ut grensene gir god forståelse for hva filmmediumet kan klare. Han har tidligere demonstrert dette i ‘Dead Zone’ og M. Butterfly’.

I en tid hvor avisene jevnlig finner nye klassikere blant ukens kinopremierer deler jeg ut en kresen sekser.
Noen har sagt at ‘A history of violence’ er en moderne western hvor tilskueren føler ambivalens i forhold til volden. Den beskrivelsen synes jeg passer bedre på ‘Dead man’s shoes‘.

En eks-militær kommer vandrende inn i småbyen han vokste opp i for å hevne overgrep utført av en gjeng småkriminelle på hans psykisk utviklingshemmede bror. De første bildene gjorde at jeg fryktet en pretensiøs dogme-film med pinlig opplesing. Ganske fort fanget hevntoktet oppmerksomheten.

Fra amerikansk film er vi vant til at hevneren har retten på sin side. Vi ser det som skjer fra soldatens og brorens ståsted, men straffen han utmåler er temmelig drøy. Småskurkene er ikke mye sympatiske, men det blir stadig vanskeligere å føle med hovedpersonen etterhvert som blodbadet skrider frem.

Hadde filmen bare problematisert hevndrømmen hadde gode skuespillere og en dristig form som passer innholdet hjulpet lite. På slutten klarer regissøren å sy det hele i hop på en måte som fører historien i en ny retning og gir en slutt som løfter selvfølgelighetene.

En sterk firer gjør filmen vel verdt å se for de som ikke steiler over store doser hevnvold.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: