Archive for november, 2005

Ideologi er noe annet enn idealisme

Drusilla begynner å angre på sin etterlysning av ideologi i politikken etter å ha sett hva generasjon Y, representert ved SVs Audun Lysbakken, disker opp med i samfunnsdebatten. Men hva er det egentlig de ranke og rene i sosialistpartiet byr oss?

Ingen kompromisser, ekstreme forslag, sterke følelsesbaserte argumenter og en politikk bygget på personlig overbevisning går under merkelappen idealisme i min bok. Ideologi ser mot fremtiden med realisme og et helhetssyn som er åpen for forhandlinger for å oppnå resultater.

Konsekvensen av manglende ideologi i regjeringen er lett å få øye på i kulturbudsjettet. Mer penger skuffes inn, men de drysses over alle formål. For meg er fordelingen av penger viktigere enn mengden i vurderingen av en politikk. Det finnes det ingen store linjer hos Giske.

Demonstrasjoner mot å sende fly til Afghanistan og å trekke ut soldater er rene protester bygd på luftig retorikk. En plan som ser fremover til en varig fred er fraværende i SVs protestfraksjon. Det er forskjell på å skrive resolusjoner og sette ut i livet en politikk.

Idealisme er ideologiens evneveike lillebror: Ivrig, rørende, kan få deg til å tenke, ofte irriterende, men det er ikke en du ville overlate styringen av landet til. Det gjelder både på høyre- og venstresiden i politikken.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Sønner av Joy Division

Alle går vel gjennom sine perioder. I første halvdel av 90-tallet brukte jeg alt for mye tid på rollespill, både i klassisk og mørk fantasi. ‘Vampire’ fra White Wolf var favoritten. Nå var nok dette en viktig grunn til at jeg fikk jobb i Funcom, men min egen spådom om at jeg kom til å rollespille på gamlehjemmet slår neppe til.

Noen særlig gother ble jeg aldri, med unntak av noen måneder med farging av håret (sort og striper av hvitt på sidene). Av musikken jeg oppdaget på den tiden ga Sisters of Mercy for mange posør-vibber, men Joy Division har festet seg på favorittlisten min. Musikksmaken min på 80-tallet gjorde at jeg ikke fikk dem med meg når de var kule første gang, akkurat som jeg gikk glipp av Happy Mondays til jeg så en film om Manchester-musikk på 80-tallet.

Joy Division utga kun to album før vokalisten, Ian Curtis, tok selvmord rett før det store gjennombruddet. Det er en sikker måte å få legendestatus på. Resten av bandet gjorde stor suksess som New Order. Selv har jeg aldri klart å stable på beina nok entusiasme for noe de har gjort til å kjøpe musikken deres.

Joy Division blir stadig gjenoppdaget i musikksamlingen min. Andre griper til gruppen for å gjenskape 80-tallet på film, for eksempel i festscenen på slutten av Donnie Darko.

En jevn strøm av cover-versjoner fra Paul Young til nyere artister tyder på at de vil bli stående i rock-historien. De siste månedene har brumlebassversjonen av ‘Love will tear us apart‘ fra Albert Kuvezien & Yat-Kha gått sin seiersgang på MP3-blogger. Selv har jeg større sans for bossanova-versjonen til Nouvelle Vague. Noen vil skrike helligbrøde, men det er alltid bra å høre en cover-versjon som gjør noe helt annet originalen.

Et annet tegn på at Joy Division blir stående er at nye grupper blir sammenlignet med dem. I 2002 hørte jeg om Interpol, et New York-band med mye av den samme mørke gitar-sounden. De to CDene deres har rullet og gått jevnlig på IPoden min. Noen videoer fra ‘Antics’ har til og med blitt vist på NRK.

På min siste London-tur oppdaget jeg at bandet Editors ble sammenlignet med Joy Division og Interpol. Vel hjemme sjekket jeg ut noen sanger. Jeg skjønner assosiasjonene til de musikalske fedrene: En vokalist med dyp stemme, dystre tekster og gitarbasert, meliodøs rock. Resultatet er låter som umiddelbart høres sånn passe interessante og som blir stadig bedre for hver gjennomlytting (i hvert fall etter en uke på IPoden).

Et godt sted å starte for å finne bandets identitet er ‘All Sparks’. Singelen ‘Blood’ har et vers som er som snytt ut av nesen til Ian Curtis, mens referenget høres ut som Interpol.

Joy Division fortsetter å ha innflytelse innen rock og ‘Editors’ er en verdig arving.

Legg igjen en kommentar

Gjør =Oslo mer solid

London-tur kjøpte jeg to nummer av ‘The big issue‘, et magasin som selges av uteliggere i byen. Tiltaket inspirerte =Oslo som bloggen tidligere har anbefalt å støtte opp om. Jeg gjorde derfor en rask sammenligning.

Det kan være litt urettferdig å sette et ganske nytt magasin opp mot en veteran og kjempesuksess, men jeg tror det kan si noe om hva som skal til for å skape en langvarig suksess i Norge.

  • Design. Svakheten til ‘The big issue’ er inntrykket av å kjøpe et kundemagasin til et halvstort firma. =Oslo har en vellykket og dristig utforming. Redaktøren har bakgrunn fra design, hvis jeg ikke husker feil.
  • Innhold. ‘The big issue’ kjører en blanding av kjendis/kulturstoff og kritiske kommentarer til det britiske samfunnet, alt skrevet på et nivå som nesten når opp til konkurrerende aviser. =Oslo har en uklar blanding av ‘Etter skoletid’-dikt, private portretter og skolestiler. Det norske tiltaket er bygd på offentlige midler. Hvor lett er det å være kritisk til norsk sosialpolitikk når sosialdepartmenet og sosialetaten står for brorparten av innsatsen?
  • Finansiering. Bredden i bidragsytere for stiftelsen ‘The big issue’ er imponerende: Offentlig, personer, organisasjoner, bedrifter og egne aktiviteter bringer penger i kassen, i tillegg til salg av magasinet og reklame. =Oslo satser kun på salg og bidrag fra det offentlig, og er dermed veldig sårbare for endringer i rammebetingelsene. Ledelsen har vært veldig klar på at de ikke ønsker bidrag fra næringslivet eller annonsekroner.

Etter min mening ville =Oslo stå langt støere med bredere finansiering. Innholdet bør få sitt eget særpreg, men både bredere stoff og mer kritiske artikler ville være en fordel. Kvaliteten på teksten burde vært langt høyere etter tre nummer. Designet er særpreget og en fryd for øyet.

Legg igjen en kommentar

Magiske netter i Moskva

Mitt mantra er at populærkultur er nødvendig for å forstå et annet land. Filmen ‘Night Watch‘ har vært en så fenomenal suksess i Russland at Hollywood gjennom Fox har gått tungt inn i neste delene av en påtenkt triologi. Kanskje kan den gi innsikt i hva som skjer hos vår nabo i øst.

Prologen om en krig mellom gode og onde vesener gjennom århundrene lyder som en klisjé. Russisk folketro som et utgangspunkt for filmskaperne gjør at publikum vil få noen overraskelser underveis. Vampyrer, hekser og mennesker som gjør seg om til dyr har litt andre styrker og svakheter enn jeg er vant til fra andre fortellinger.

Handlingen foregår i et moderne Moskva. Et parallelt samfunn av magi til vårt eget kan ligne på Harry Potter. Her er temaene mer voksne. Heltene våre, nattevaktene, kjører rundt som en mellomting mellom et rørleggerfirma og Ghostbusters for å stoppe onde skapninger som går over streken. Magien er mer håndverk enn vitenskap eller viljestyrke. Både den kalde krigen og klasseskiller antydes i mytologien.

I begynnelsen virker motstanderne bare onde, men ganske fort får vi vite at de gode tar i bruk tvilsomme metoder og at de onde også har menneskelige trekk. Neste film heter ‘Day Watch‘ og alt tyder på at vi da vil få se konflikten fra den andre siden.

Musikkvideo-stilen på regi og redigering av film har blitt et skjellsord i noen kretser. Det kan bli slitsomt. Med riktig musikalske sans skaper musikkvideo-teknikken i action-scener et skikkelig trøkk.

Den første ‘Highlander‘ filmen fra midten av 80-tallet er fremdeles det beste eksempelet, til tross for at tidsånden ligger som en litt for tung parfyme over Christoper Lambert som udødelig. ‘Night Watch’ bruker rask klippeteknikk og hamrende tekno-rytmer bedre enn de fleste filmer for å få frem hektisk action.

Å forstå alt som foregår og hvorfor er vanskelig. Kanskje er en russisk kulturforståelse til hjelp ved første gjennomseeing. Klippeteknikken kan også gi hodeverk.

Inngangsporten til å like ‘Night Watch’ må være å ta inn filmen som et følelsemsseig rush ved første gjennomseeing. Jeg tror det hele henger bra sammen ved gjensyn, men å insistere på å forstå alt sammen og å lete etter plotthull vil nok ødelegge opplevelsen.

Jeg likte trøkket og oppfinnsomheten i ‘Night Watch’ veldig godt, men tror mange vil stritte mot å være med på moroa. Filmen har store svakheter, men jeg finner dem sjarmerende. En sterk firer.

Legg igjen en kommentar

‘Mirrormask’ på 25 ord

Drømmevisjonene til McKean er nesten verdt billettprisen alene, men regien burde noen andre gjort. Fantasiverden knyttes ikke til historien og griper aldri. Gjenkjennbar Gaiman-fortelling.

Legg igjen en kommentar

Ord om hjemmehjelp

Republikanerne i USA fikk sakte men sikkert alle til å kalle arveavgift for dødsskatt. Alle som er for det siste må være kalde og uten menneskelige følelser. Ved å endre ordet ble den politiske dagsorden endret. Å diskutere arveavgift rasjonelt var ikke lenger mulig.

På 80-tallet begynte Høyre å kalle progressiv beskatning overtidsskatt. Alle som var for dette hørtes ut som arbeidssky individer uten sans for folk som tok i et ekstra tak. Resultatet var en tidsstemning der skatteletter sto høyt i kurs og flere års misforståelser om hvordan skatten i Norge egentlig fungerte.

Nå prøver noen medier og politikere hardt å etablere uttrykket stoppklokke-omsorg i diskusjonen om eldrepolitikk. Begrepet er følelsemessig ladet og sier lite om de valgene kommunepolitikerne må ta for å lykkes, men det gjør seg flott på en avisside. Det selger som pokker.

Alternativet til manipulerende språkkonstruksjoner er å diskutere realiteter. Hvor mye penger er nødvendig for å gi den eldreomsorgen vi ønsker? Hvordan vet vi at pengene gir de resultatene brukerne vil ha? Hva skal en hjemmehjelp gjøre? Hvordan skal vi skaffe nok hjemmehjelpere?

Legg igjen en kommentar

Farlig omtanke for fattige oljeland

Å forlange at Statoil skal holde seg unna fattige land med diktaturer kan være farlig for menneskerettighetskampen.

Under blaing gjennom helgens aviser kom jeg over en lederartikkel i DN som fortalte at næringspolitisk talskvinne i SV, Ingvild Vaggen Malvik, mener Statoil bør vurdere å trekke seg ut av land som kan by på etiske utfordringer.

Andre selskaper tar gjerne over norske kontrakter. Kina har for eksempel en uslukkelig tørst etter olje. Deres olje-engasjement og næringsinteresser i mange diktaturer fører til et samarbeid hvor alle resolusjoner i FNs sikkerhetsråd blir blokkert. To land som nyter godt av kinesisk støtte etter at vestlige firmaer har trukket seg ut av Kina og Iran.

En politikk hvor Statoil blir presset til å trekke seg ut av lønnsomme utenlandske felter av Stortinget er et godt eksempel på at det beste blir det godes fiende. Kampen for menneskerettigheter er bedre tjent med at vestlige selskaper, som kan påvirkes til å endre tilnærming til styresmaktene i et land, har en sterk stilling i fattige land.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: