Arne Næss jager innfødte

I opprettelse av nasjonalparker verden over blir innfødte jaget bort og ender opp som flyktninger, forteller Marke Dowie i Orion Magazine. I et velmenende arbeid for å verne biomangfold bidrar mange stiftelser og miljøorganisasjoner til å flytte millioner av mennesker fra områder der de har levd i generasjoner til slum.

Holdningene artikkelen avslører er sjokkerende og anti-humanistiske. President Steven Sanderson i The Wildlife Conversation Society sier om en konflikt de har hatt med innfødte i et område de ønsker å beskytte: «Skogsfolket og deres representanter snakker kanskje for skogen. De snakker for deres versjon av skogen; men de snakker ikke for den skogen vi ønsker å bevare.» Så menneskene er altså fremmedelementer i det økologiske systemet.

John Terborgh fra Duke University står for en lignende holdning når han kommenterer et område i Peru: «Min mening er at en park skal være en park, og den bør ikke ha noen fastboende mennesker i seg.» Det er ikke rart at flere innfødte føler at miljøvernere bare er en ny form for imperalisme.

Lokale representanter ser konfliktene klarere. Dan Campbell , TNCs representant i Belize, sier at «vi har en organisasjon som noen ganger prøver å benytte modeller som ikke passer kulturen i nasjonen de jobber i.»

Marke Dowie sier lite om ideologien bak denne formen for miljøvern. En viktig kilde er dypøkologien Arne Næss har definert i sin bok ‘Økologi, samfunn og livsstil’. Den gjør en bevegelse bort fra et antroposentrisk syn på miljøet til en modell som gir naturen større grad av egenverdi.

Naturromantikk og åndelighet står i fare for å utvikle miljøvern til å bli menneskefiendtlig. Arne Næss dypøkologi er en direkte farlig innfallsvinkel. Skal vi ta vare på biomangfoldet og naturen må menneskets plass i den stå i sentrum. Alt annet fører til anti-humanisme.

Boken er forøvrig den absolutt dårligste fagboken jeg noen gang har lest. Disposisjonen og språket er et skoleeksempel på hjelpeløs akademisk formidling. Ikke desto mindre har Arne Næss hatt stor innvirkning på ideologien til mange av de sentrale tenkerne inne miljøbevegelsen.

Konflikten mellom dypøkologi og et mer antroposentrisk miljøvern er ypperlig beskrevet i Mars-bøkene til science fiction-forfatteren Kim Stanley Robinson. En gruppe terrorister kjemper hardt for at planeten ikke skal gjøres beboelig for mennesker fordi det fører til at fjellformasjoner som har stått i millioner av år blir ødelagt. Forfatteren har et klart øye både for den unike Mars-naturen, menneskene som prøver å overleve der og politikken i en kultur noen millioner mil fra jorden.

Mine sympatier er klare. Naturen klarer seg alltid uten mennesker. Uansett hvor ille vi klarer å stelle oss vil evolusjonen gå videre med eller uten oss. Derfor må miljøvern alltid dreie seg om det lange perspektivet på hvordan menneskene kan overleve best mulig.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: