Å stirre fortellingen i hvitøyet

En kortversjon av en av mine favorittfortellinger:

Portretter av vanlige mennesker i byen var Joseph Mitchells spesialitet. I flere tiår skrev han sine jevnlige artikler i magasinet New Yorker. I 1942 skrev han om byoriginalen Joe Gould i ‘Professor Seagull’.

Uteliggeren var et vanlig syn på Manhattan. Han fortalte til alle som ville høre at han holdt på med et stort litterært verk. Det var ingen tradisjonell roman. Gjennom sin tid på gaten hadde han samlet tusenvis av sider til noe han kalte ‘An oral history of the world’. Boken ville gi stemme til alle de utstøtte Joe Gould hadde møtt på sin vei. Flere kjente kunstnere fulgte han interessert og forlag ville utgi verket. Mitchell fikk lese utdrag og han syntes så spennende ut.

Artikkelen var en stor suksess. Økt berømmelse gjorde at Joe Gould fikk stukket til seg nok penger til å overleve mens han jobbet videre på boken. Men den ble aldri utgitt.

I 1964, etter uteliggerens død, skrev Joseph Mitchell oppfølgeren ‘Joe Goulds secret’. Der beskrev han hvordan uteliggeren hadde lurt alle sammen. Det store verket viste seg å være noen få sider nennsomt vist frem når folk trengte å bli overbevist. Journalisten hadde med den første artikkelen lurt seg selv og tusenvis av lesere. I oppfølgeren holder han en stillferdig dommedag over seg selv.

En fascinerende historie i seg selv. Slutten er imidlertid det som virkelig treffer meg.

Joseph Mitchell fortsatte å jobbe i New Yorker i flere år. Han kom på kontoret hver dag, men etter ‘Joe Goulds secret’ publiserte han ikke et ord frem til sin død i 1996.

Filmen ‘Capote‘ slutter med opplysningen at Truman Capote aldri utga noen ny bok etter dokumentarromanen ‘In cold blood’. Da har vi fulgt forfatteren i arbeidet med å rulle opp begivenhetene i forbindelse med noen grusomme drap i USA på slutten av 50-tallet. Han oppsøkte byen det skjedde, snakket med de som kjente ofrene, etterforskerne og gjerningsmennene.

Boken må ha vært en av de første voksenbøkene jeg leste i 12 – 13-årsalderen. Høyst upassende materiale for en gutt nettopp ferdig på barneskolen, egentlig, men det er kanskje en medvirkende årsak til at jeg generelt sett er for at barn skal få nyte upassende bøker og filmer.

Denne lille biten av en forfatters liv viser hvordan det å fortelle en historie så sant som mulig sliter på fortelleren. Truman Capote var ofte slesk og manipulerende for å få informasjonen han vil ha. Resultatet ble en fantastisk bok som fremdeles regnes som en klassiker og en forfatter som nærmest går under i kampen med fortellingen.

Tittelrollen turneres fantastisk av Phillip Seymour Hoffman. En sørstatshomse med temmelig outret væremåte kunne fort bli en katalog av utvendige fakter, men her skinner ekte følelser i gjennom. Hoffman er en skuespiller som gang på gang har gjort interessante karakterroller, uten noen gang å komme øverst på plakaten. Nå vinker en Oscar i det fjerne. Catherine Keener som hovedpersons jordnære venn, Harper Lee, gir en usedvanlig varm tolkning av forfatteren til klassikeren ‘To kill a mockingbird’.

Myten om den følsomme kunstneren som går under i arbeidet med det store verket eksisterer kanskje av en grunn. En fortelling er ikke ufarlig. Å stirre den i hvitøyet kan føre til at den gjør motstand og spiser opp fortelleren.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: