Kinesisk te-luksus

Kr 300.000,- for en kilo te kan høres stivt ut. I Kina har det utviklet seg et marked for dyre gourmet-teer i kjølevannet av en forbrukskultur. Det kan kanskje minne litt om vestlig vin-kultur, men baserer seg på gamle lokale tradisjoner.

Unn Målfrid H. Rolandsen, en venn av meg som forsker i Kina, fortalte meg om dette interessante fenomenet.

 

Hva jobber du på i Kina for øyeblikket?

Jeg holder på med første fasen av feltundersøkelsene til en doktoravhandling om lokal kultur og fritidssysler i dagens Kina. For tiden samler jeg materiale i en liten by på sørøstkysten, omtrent tvers over for Taiwan. Byen var et internasjonalt handelssentrum fra 800-tallet, og er kjent i historien som stedet der Marco Polo startet silkeveiens sjørute. Nå er det en beskjeden by med stor fortid, og enda større framtidsvyer når det gjelder handel og industri.

Min studie er knytta til et internasjonalt forskningsprosjekt om hvordan det kinesiske individs status i samfunnet har endret seg de siste hundre årene, og i denne sammenhengen er jeg er mest opptatt av endringene i folks dagligliv.

Under Mao-perioden var de fleste områder i livet – også avgjørelser om når hvordan man skulle tilbringe fritid og arbeidstid – detaljstyrt av lokale autoriteter, og den nasjonale politisk dagsorden la sterke føringer for hvordan folk skulle og kunne leve livene sine. Dagens Kina preges av et helt annet mangfold når det gjelder livsstil, karrieremuligheter og måter å bruke tiden sin på. Samtidig betyr økte forskjeller på fattige og rike at folk i ulik grad kan benytte seg av de mulighetene som finnes.

Mange her i byen hvor jeg gjør feltarbeidet mitt jobber lange dager på luselønn, blant annet i servicebransjen, hvor de serverer sjømat eller masserer føttene til feterte industrientreprenører og businessmenn som deretter kjører av gårde i sine smekre Audi quatro for å hente kona som har vært på Yoga.

Hvordan bruker kinesere fritiden sin?

Det å beskrive hva slags forbruk og fritidssysler forskjellige grupper innbyggere har er bare en liten bit av prosjektet, slik det foreløpig ser ut. Jeg er for tiden mest opptatt av hvordan lokale kulturuttrykk og tradisjoner endres, bevisst og ubevisst, i takt med markeds- og forbruksøkonomiens inntog i Kina. Et eksempel på dette er hvordan lokale tradisjoner og kulturuttrykk poleres og ”stæsjes opp” for å trekke turister til området, eller hvordan den lokale te-tradisjonen har blitt omskapt til big business.

Hvordan kan te bli big business?

De fleste som har vært i kina kjenner jo til grønn kinesisk te, sånne små stilker og høyfrø som ligger og vaker i vannet og gir en mild smak. I de fleste deler av kina drikkes slik te til daglig. Mange bærer rundt på store glass med lokk hvor de putter på blader om morgenen, og så heller på nytt vann flere ganger utover dagen.

Teen som drikkes i den sørlige delen av Fujian-provinsen og på Taiwan er ganske annerledes. Den er kjent i Norge som ”Oloong te” (wulong cha 乌龙茶), og har sammenrullede blader som folder seg ut i tevannet.

Slik vi drikker Wulong te i Norge er det en bitter affære, men det er noe helt annet dersom den er tilbredt på den riktige måten: brygget i små porsjoner under lokk i 40-50 sekunder og servert i noen små fingerbøl av noen tekopper. Da kommer det fram deilige blomsterdufter, friske ertegrønne smaker og vakker gulgrønn farge. Denne måten å brygge te på er noe helt dagligdags i denne delen av Kina. Det å by noen på en kopp te er vanlig høflighet, enten man skal gjøre business, hilse på naboen eller bare er innom i en liten sjappe for å få skifta kjede på sykkelen.

Det jeg synes er spesielt morsomt med den lokale tekulturen er hvordan det på den ene siden er noe helt dagligdags, og samtidig er en type luksuskonsum og en dannet hobby for entusiaster og kjennere. Skikkelig god te koster fra et par tusen kroner kiloet til godt over tre hundere tusen kroner. Mens sykkelreparatøren simpelthen brygger en runde og heller opp i koppene mens hun småprater, vil den ekte aficionado løfte lokket av tekanna, snuse inn duften og servere en detaljert utlegning av teens kvalitet, sødme, fylde, farge – til og med legge ut om lyden av de tørre bladene når de treffer porselenet før vannet helles over – og vannet bør aller helst være kildevann.

 

Hvor utbredt er denne typen te-drikking og hvem er det som gjør det?

Til forskjell fra for bare få år siden, da folk flest oppbevarte teen sin i små runder tebokser, litt som vi gjør i Norge, går nå stadig flere rundt med små vakuumpakkede 7 grams teposer i lommer og vesker, klare til å demonstrere sin kyndighet i tekultur, og ikke minst hva slags god te de har fått tak i. Dette gjelder ikke bare businessmenn og den kulturelle eliten. Også studenter eller gamle bestemødre på bygda finner fram disse små glitrende vakuumpakkene når det virkelig skal drikkes te.

Te er også ofte brukt som gave mellom venner, bekjente og kontakter av forskjellige slag. Jeg får i blant høre folk akke seg over all den teen de får som de ikke evner å drikke opp.

I hvilke sosiale sammenhenger skjer te-drikking?

Wulong te tilberedes over alt. Hjemme i sofaen, på kontoret, i butikken, på gatehjørner – hvor som helst der folk ferdes. I tillegg har tehusene fått en oppblomstring igjen. Å gå i tehus er en gammel tradisjon i kinesisk kultur.

En historiker jeg har snakket med her sammenlikner oldtidens tehus med grekernes agora, et sted der man utveksler nytt, snakker politikk og forteller historier. Nå er det et sted å møtes for å prate med venner, for å spille kort eller snakke business. Jeg er forbauset over hvor mange unge som bruker tehusene flittig. Men, tidlig på dagen, mellom 15 og 17 er i alle fall ett av tehusene befolket med en gjeng gamle menn og damer som samles for å høre høytlesning eller historiefortelling på lokal dialekt – og å drikke te da, selvfølgelig.

Hva bestemmer hvilke te som er populær og dyr?

Det finnes objektive kriterier for god te, på samme måte som for vin. Når bladene plukkes, og når modningsprosessen stanses har også noe å si for hvorvidt teen kan bli en god ”årgang”. I tillegg vil området teen er produsert i, hvorvidt det er skikkelig høyfjells-te, og om den er soltørket eller maskintørket ha noe å si for prisen. Dette vil skille ordinær te fra virkelig fin te. I tillegg har vi vakuumpakkingen som ikke bare hindrer at teens modnes vidre etter pakking, men den gjør også at teen ser attraktiv og eksklusiv ut. Litt ekstra glitrende papir og vakker skrift kan legge litt til prisen det også.

Så har man merkevarenavn som kan bringe prisen opp, i tillegg til diverse utmerkelser. Det gjeveste er ”Te Kongen”- tittelen som deles ut hvert år til den teen som får flest poeng av de viktigste te-smakerne ved den store tefestivalen i desember. Da har teen blitt prøvet ut i så vidt mange kvalifiseringsrunder at det kun er få kilo igjen, og det er blant annet derfor prisen kan komme opp i flere hundre tusen kroners-klassen. Den er virkelig sjelden vare.

Hvilken virkning har dette markedet for dyre teer?

Selv om den nye tekulturen i blant kan kjennetegnes som virkelig luksuskonsum kan jeg vanskelig se at det har noe annet enn positive konsekvenser for folk lokalt. Områdene der te dyrkes har tidligere vært fattigslige fjellområder som i liten grad har nytt godt av industrialisering eller den generelle velstandsutviklingen i landet. At noen driftige sjeler hentet fram gamle tradisjoner for å markedsføre den lokale teen som luksusvare er vel egentlig for en genistrek å regne.

Det snakkes om tilfeller der folk har ”drukket seg fra gård og grunn” på dyre teer, men det vil vel være for enkelt å gi teen skylda for dette. Prisen på ganske enkel, vanlig te har ikke økt nevneverdig. Og, for å fortsette sammenlikningen med alkohol, så har jeg hittil ikke hørt noen rapport om skadevirkningene av grønn te, verken for individets eller samfunnets helse.

Vil te-drikking på dette nivået kunne bli en suksess i Norge?

Som et nisjeprodukt tror jeg absolutt det ville vær verdt å introdusere denne typen te i Norge. Det vil nok i første omgang slå best an som en avslutning på et godt måltid kinesisk mat, for eksempel i form av en teseremoni. Det finnes stiliserte teseremonier i kinesisk kultur også, om enn ikke så utbroderte som i Japan.

Skal man dømme ut i fra hvor populært Kina er blitt som reisemål for nordmenn, tror jeg nok kinesiske teseremonier vil ha sitt publikum, og selve teen et marked. Kanskje et skikkelig tehus er nettopp det vi mangler i Oslo? Dette er selvfølgelig en yrkesvei jeg vil vurdere dersom jeg blir arbeidsledig når doktorgraden er i havn!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: