Archive for november 20, 2005

‘The Blue Man Group’ på 25 ord

Gateteater i stadionformat med ‘Team Antonsen’-påfunn, fremført av tre blå aliens. En masse rart og spennende skjer. Publikumdeltakelse taes til et nytt nivå. Anbefales.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Syngende kvinner i nød

En spasertur på Crompton kirkegård var en fin oppvarming til musikalen ‘The Woman in White‘. Flere mål med gamle gravstøtter i alle retninger gir den rette gotiske stemningen. Hundrevis av ekorn som så ut som om de hadde rømt fra nøttknekker-scenen i ‘Charlie og sjokoladefabrikken’ brøt litt med dette. De var så pågående i tiggingen etter nøtter at de hang seg fast i buksebenet mitt hvis jeg stoppet opp et øyeblikk.

Den nye Andrew Lloyd-Webber forestillingen har hentet materiale fra en mindre kjent engelsk, gotisk roman. Genren har sine røtter i ‘Jane Eyre’ og har ingredienser som mørk romantikk, ensomme engelske herregårder, rare lyder på loftet, truede kvinner og drømmeaktige hendelser.

Så uskyldige jomfruer er truet, men de må også ordne opp på egen hånd. Helten er temmelig udugelig og tjener mer som potensiell ektemann enn actionmann. Han er riktignok den som først treffer denmystiske kvinnen i hvitt, men det er den eldste søsteren som må løse mysteriet.

Etter forestillingen tok jeg meg i å nynne melodier fra andre musikaler av Lloyd-Webber som sangene i forestillingen lignet på. Musikken var temmelig pregløs. Den er lett å få med seg og godta underveis, men mangler nødvendig dybde for å feste seg. Til syvende sist er det imidlertid hvordan den fungerer i forestillingen som er viktig.

Som helhet er ‘Woman in White’ strålende. Scenografien var iøyenfallende, i begynnelsen tok den nesten for mye oppmerksomhet. 3D-grafikk blir projisert på bevegelige scene-elementer. Publikum får følelse av kamerakjøringer og ny vinkler. Kulissene gir en fantastisk følelse av realitet både inne på herregårder og ute i landskapet. Nærmere følelsen av film vil det være vanskelig å komme på teater.

I en West End forestilling byttes skuespillere jevnlig ut, så en vurdering av dem blir meningsløs. Litt ujevnt var det. Rollen å være oppmerksom på er Grev Fosco. Han er en avskylig og sjarmerende skurk hvor det er mulighet til å sette sitt eget preg på karakteren.

Michael Crawford, det opprinnelige operafantomet spilte grev Fosco de første månedene. Nå er det Simon Caswell som har rollen, en kjent engelsk skuespiller. Sangstemmen er dårlig , men han utnyttet rollen for det humoristiske potensialet.

‘The Woman in White’ burde være et godt og trygt valg for norske musikalentusiaster på London-tur. Dårlig musikk, men likevel en god forestilling.

Tillegg 23.11.2005:

Okay… Så må jeg innrømme å ha fått ‘I believe my heart’ på hjernen. Det er mer irriterende enn et godt tegn. Dommen av musikken som pregløs står ved lag. La meg legge til at historien er sentimental, i motsetning til ‘Billy Elliot‘.

Legg igjen en kommentar

Nihilistisk underholdning for gutta

 «Ordene ‘Kiss Kiss Bang Bang’, som jeg så på en italiensk filmplakat, er kanskje den korteste oppsummeringen tenkelig for den grunnleggende appellen ved film», sa den kjente filmkritikeren Pauline Kael.

Shane Black står bak noen av de morsomste action-filmene de siste tyve årene: De to første ‘Lethal Weapon’, ‘The last boy Scout’ og ‘The long kiss goodnight’. Ingen av dem har noen dypere mening utenom en elegant bruk av film- og genrekonvensjoner. Likevel gir de et skikkelig rush.

Kiss Kiss Bang Bang‘ har manus og regi av Black. Om den ikke klarer å beskrive den grunnleggende appellen ved film, mistenker jeg at den er et konsentrat av hva bakmannen synes er tøft.

Historien om tyven som flykter inn på en audition og spiller en kjeltring mer overbevisende enn noen skuespiller renner over av idéer, humor og uventede vendinger. Utrolig nok flyter det hele godt også, med gode skuespillere og en regissør som har det morsomt. Kjennskap til genre-konvensjoner er nesten en nødvendighet i meta-labyrinten plottet utvikler.

En av scenene som har festet seg for meg fra ‘Lethal Weapon 2’ er biljakten hvor en sjåfør blir halshugget av et surfboard. Nihilistisk, svart humor er noe alle Shane Black filmer har felles. Det er haugevis av øyeblikk i denne filmen hvor jeg tenkte ‘De kan ikke si eller gjør det’. Men det kunne de.

Resultatet er at jeg sitter igjen med følelsen av å ha spist et stort, deilig junkfood måltid hvor jeg på slutten aner en skjemt lukt av dressingen, og derfor frykter at det blir et par dager med do-flying. Vanligvis har jeg liten sans for moralsk filmkritikk, men jeg tror mange vil synes at Shane går alt for langt for å skape uventede situasjoner.

I filmen henvises det stadig til en hardkokt pulp-detektiv. Jeg minnes et par serier med pocketbøker jeg leste i ungdommen, Larry Kent og Nick Carter. Begge var tøffere enn toget, forholdt seg kynisk til alt de opplevde, ble jevnlig torturert (men tok grusomt igjen) og visste hva de måtte gjøre for å få damene til å gjøre som de ville. Tonen i Shane Blakes filmer er av samme type, litt mindre sentimental enn mange andre mannfolkfilmer.

Jeg må innrømme at jeg elsket ‘Kiss Kiss Bang Bang’, men frykter at jeg en dag vil brenne i helvete for filmsmaken min.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: