Syngende kvinner i nød

En spasertur på Crompton kirkegård var en fin oppvarming til musikalen ‘The Woman in White‘. Flere mål med gamle gravstøtter i alle retninger gir den rette gotiske stemningen. Hundrevis av ekorn som så ut som om de hadde rømt fra nøttknekker-scenen i ‘Charlie og sjokoladefabrikken’ brøt litt med dette. De var så pågående i tiggingen etter nøtter at de hang seg fast i buksebenet mitt hvis jeg stoppet opp et øyeblikk.

Den nye Andrew Lloyd-Webber forestillingen har hentet materiale fra en mindre kjent engelsk, gotisk roman. Genren har sine røtter i ‘Jane Eyre’ og har ingredienser som mørk romantikk, ensomme engelske herregårder, rare lyder på loftet, truede kvinner og drømmeaktige hendelser.

Så uskyldige jomfruer er truet, men de må også ordne opp på egen hånd. Helten er temmelig udugelig og tjener mer som potensiell ektemann enn actionmann. Han er riktignok den som først treffer denmystiske kvinnen i hvitt, men det er den eldste søsteren som må løse mysteriet.

Etter forestillingen tok jeg meg i å nynne melodier fra andre musikaler av Lloyd-Webber som sangene i forestillingen lignet på. Musikken var temmelig pregløs. Den er lett å få med seg og godta underveis, men mangler nødvendig dybde for å feste seg. Til syvende sist er det imidlertid hvordan den fungerer i forestillingen som er viktig.

Som helhet er ‘Woman in White’ strålende. Scenografien var iøyenfallende, i begynnelsen tok den nesten for mye oppmerksomhet. 3D-grafikk blir projisert på bevegelige scene-elementer. Publikum får følelse av kamerakjøringer og ny vinkler. Kulissene gir en fantastisk følelse av realitet både inne på herregårder og ute i landskapet. Nærmere følelsen av film vil det være vanskelig å komme på teater.

I en West End forestilling byttes skuespillere jevnlig ut, så en vurdering av dem blir meningsløs. Litt ujevnt var det. Rollen å være oppmerksom på er Grev Fosco. Han er en avskylig og sjarmerende skurk hvor det er mulighet til å sette sitt eget preg på karakteren.

Michael Crawford, det opprinnelige operafantomet spilte grev Fosco de første månedene. Nå er det Simon Caswell som har rollen, en kjent engelsk skuespiller. Sangstemmen er dårlig , men han utnyttet rollen for det humoristiske potensialet.

‘The Woman in White’ burde være et godt og trygt valg for norske musikalentusiaster på London-tur. Dårlig musikk, men likevel en god forestilling.

Tillegg 23.11.2005:

Okay… Så må jeg innrømme å ha fått ‘I believe my heart’ på hjernen. Det er mer irriterende enn et godt tegn. Dommen av musikken som pregløs står ved lag. La meg legge til at historien er sentimental, i motsetning til ‘Billy Elliot‘.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: