Archive for november 23, 2005

Billy Elliot – arbeiderklassens ballethelt

Forskjellen til ande musikaler som har gjort det bra den siste tiden er slående. ‘Billy Elliot‘ jobber også hardt for å få frem klumpen i halsen og tårene i øyekroken, men de store følelsene er forankret i virkelige mennesker.

Historien fra filmen med samme navn om den ballettdansende gutten fra et nord-engelsk maskulint arbeidermiljø gjør sitt yttereste for å røre ved hjerterøttene. Ved å la historien foregå i et gjenkjennelig miljø tyve år tilbake i tid og blant karakterer publikum kan identifisere seg med føles det som skjer ekte.

Dårlig sentimentalitet er manipulerende føleleri som ikke er forankret i virkelighet. ‘Billy Elliot’ havner ikke i den fellen.

Charles Spencer i Daily Telegraph sa i sin kritikk at dette er ‘den beste britiske musikalen jeg noen gang har sett’. Akkurat som når Neil Gaiman sa at romanen ‘Jonathan Strange & Mr Norrell‘ var den beste britiske fantasy-boken som var skrevet, er det viktig å merke seg hva de legger i dommen. Begge verkene har en klar bakgrunn i England som nasjon. For Billy Elliot er særlig klassebevisstheten sentral.

Musikken og sangnumrene av Elton John har særpreg. De beskriver situasjonene, stemningene og karakterene. Sjansen for at jeg hører dette soundtracket er langt større enn for ‘The Woman in White‘ som jeg så forrige uke.

Hovedrollen spilles av tre gutter. Og for en krevende rolle. Han må være god skuespiller, sanger og danser, samt ikke kommet i stemmeskiftet enda. Dansingen og steppingen underveis er veldig krevende, til tider nærmest akrobatisk. Hva mer kan jeg forlange?

Svanesjøen-dansen som kommer på slutten av filmen er plassert midt i andre akt. Billy Elliot danser for seg selv. Plutselig kommer en utgave av han selv om femten år og danser sammen med han. En god løsning for å fortelle historien i musikk. Denne typen gode løsninger og koreografi preger hele forestillingen.

Dramatikken mellom sangnumrene er den største svakheten. Noe av magien forsvant da. Humor og komedie er tatt bedre vare på. Og som de fleste store teater-forestillinger virker skuespillerne litt for kontrollert og rutinerte.

Går turen til London anbefaler jeg ‘Billy Elliot’ foran ‘Woman in White’.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Intelligent og underholdende science fiction

Star Wars‘ er som en tegnefilm på lørdag morgen. ‘Serenity‘ er som en kvalitetsserie på BBC.

Begge har action i massevis, en godt utbygget verden og fascinerende karakterer. Forskjellen ligger i hvor ekte alt føles. La oss ta en rask opplisting av det som gjør at Joss Whedon banker George Lucas ned i støvlene:

  • Effekter. Nå skal det innrømmes at noen av effektene i ‘Serenity’ bare er sånn passe, men historien er ikke så avhengig av det. Data-animasjon blir brukt mer nennsomt.
  • Scenografi. Romskipet hovedpersonene kaller hjem er et mesterverk som utnyttes til fulle i handlingen. Fillete stoler og rot gir inntrykk av et sted som eksisterer utenfor de to timene filmen varer.
  • Dialog. Her er Joss Whedon uovertruffen. En stor mengde informasjon porsjoneres effektivt ut sammen med snertne replikker og uventede kommentarer.
  • Handling. Genre-konvensjonene blir aktivt brukt, men på mange måter føles filmen åpen og uforutsigbar. Reavers blir forklart!
  • Karakterer. Gjengen på Serenity har ingen halvgud-karakterer av typen Darth Vader. Takk og lov. Virkelige mennesker er mer interessante. Med to never fulle med hovedkarakterer skrevet av Joss Whedon er det vel ingen hemmelighet at noen må bøte med livet.

Egentlig er det ikke mer enn hva vi kunne forvente oss av en sesongfinale i ‘Firefly‘, TV-serien filmen bygger på, men det er mer enn nok. Her er det mer action, humor, overraskelser, drama og – viktigst av alt – intelligens enn det meste som lages av science fiction-film.

På veien ut stilte jeg meg det kritiske spørsmålet: Er jeg bare en fan-boy som liker alt Joss Whedon lager? ‘Serenity’ består i hvert fall min magefølelsetest: Jeg vil se den om igjen når den får premiere i Oslo og kjøper den omgående når den kommer ut på DVD.

Legg igjen en kommentar

Tre store kinesere

I ‘Economist’ hadde jeg lest om en Kina-utstilling som ble vist i London nå. På tur er det alltid viktigst å få med seg tidsbegrensete utstillinger først. British Museum, Nasjonalgalleriet og Tate-samlingene ligger der uansett neste gang jeg er i London.

Kina – de tre keiserne 1662 – 1795‘ har avgrenset utstillingen til en periode der mansjurene fra nord tok over keiserriket. Når ‘Royal Academy of arts’ først har fått lov til å plukke fra de enorme keiserlige samlingene i Beijing, er det fornuftig å vite å begrense seg.

Museumsutstillinger har lett for å bli en rekke med sprukne vase eller falmete malerier. Denne utstilling er forbilledelig godt organisert i hvordan temaet presenteres. Historien trer klart frem gjennom de ni rommene. Å lese tekstene på gjenstandene holder for så vidt, men audioguiden kan absolutt anbefales.

Alle gjenstandene er fabelaktig godt restaurert og bevart. Som et historisk dokument er kanskje det andre rommet med ruller mest interessant. Tegningene dokumenterer hendelser nesten like godt som et kamerateam fra CNN. Senere rom viser frem eksempler på vestlig inspirert maleri og illustrasjoner av Tu Fu-dikt.

Utstillingen er så visuell og iøyenfallende at gjør seg godt både for en rask titt (selv om prisen kanskje er litt for stiv, £ 11, for noen minutters besøk), men det er også mulig å bruke flere timer ved å studere gjenstandene nøyere, ta en grundig gjennomgang av audioguiden og se de store historiske linjene.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: