Billy Elliot – arbeiderklassens ballethelt

Forskjellen til ande musikaler som har gjort det bra den siste tiden er slående. ‘Billy Elliot‘ jobber også hardt for å få frem klumpen i halsen og tårene i øyekroken, men de store følelsene er forankret i virkelige mennesker.

Historien fra filmen med samme navn om den ballettdansende gutten fra et nord-engelsk maskulint arbeidermiljø gjør sitt yttereste for å røre ved hjerterøttene. Ved å la historien foregå i et gjenkjennelig miljø tyve år tilbake i tid og blant karakterer publikum kan identifisere seg med føles det som skjer ekte.

Dårlig sentimentalitet er manipulerende føleleri som ikke er forankret i virkelighet. ‘Billy Elliot’ havner ikke i den fellen.

Charles Spencer i Daily Telegraph sa i sin kritikk at dette er ‘den beste britiske musikalen jeg noen gang har sett’. Akkurat som når Neil Gaiman sa at romanen ‘Jonathan Strange & Mr Norrell‘ var den beste britiske fantasy-boken som var skrevet, er det viktig å merke seg hva de legger i dommen. Begge verkene har en klar bakgrunn i England som nasjon. For Billy Elliot er særlig klassebevisstheten sentral.

Musikken og sangnumrene av Elton John har særpreg. De beskriver situasjonene, stemningene og karakterene. Sjansen for at jeg hører dette soundtracket er langt større enn for ‘The Woman in White‘ som jeg så forrige uke.

Hovedrollen spilles av tre gutter. Og for en krevende rolle. Han må være god skuespiller, sanger og danser, samt ikke kommet i stemmeskiftet enda. Dansingen og steppingen underveis er veldig krevende, til tider nærmest akrobatisk. Hva mer kan jeg forlange?

Svanesjøen-dansen som kommer på slutten av filmen er plassert midt i andre akt. Billy Elliot danser for seg selv. Plutselig kommer en utgave av han selv om femten år og danser sammen med han. En god løsning for å fortelle historien i musikk. Denne typen gode løsninger og koreografi preger hele forestillingen.

Dramatikken mellom sangnumrene er den største svakheten. Noe av magien forsvant da. Humor og komedie er tatt bedre vare på. Og som de fleste store teater-forestillinger virker skuespillerne litt for kontrollert og rutinerte.

Går turen til London anbefaler jeg ‘Billy Elliot’ foran ‘Woman in White’.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: