Sønner av Joy Division

Alle går vel gjennom sine perioder. I første halvdel av 90-tallet brukte jeg alt for mye tid på rollespill, både i klassisk og mørk fantasi. ‘Vampire’ fra White Wolf var favoritten. Nå var nok dette en viktig grunn til at jeg fikk jobb i Funcom, men min egen spådom om at jeg kom til å rollespille på gamlehjemmet slår neppe til.

Noen særlig gother ble jeg aldri, med unntak av noen måneder med farging av håret (sort og striper av hvitt på sidene). Av musikken jeg oppdaget på den tiden ga Sisters of Mercy for mange posør-vibber, men Joy Division har festet seg på favorittlisten min. Musikksmaken min på 80-tallet gjorde at jeg ikke fikk dem med meg når de var kule første gang, akkurat som jeg gikk glipp av Happy Mondays til jeg så en film om Manchester-musikk på 80-tallet.

Joy Division utga kun to album før vokalisten, Ian Curtis, tok selvmord rett før det store gjennombruddet. Det er en sikker måte å få legendestatus på. Resten av bandet gjorde stor suksess som New Order. Selv har jeg aldri klart å stable på beina nok entusiasme for noe de har gjort til å kjøpe musikken deres.

Joy Division blir stadig gjenoppdaget i musikksamlingen min. Andre griper til gruppen for å gjenskape 80-tallet på film, for eksempel i festscenen på slutten av Donnie Darko.

En jevn strøm av cover-versjoner fra Paul Young til nyere artister tyder på at de vil bli stående i rock-historien. De siste månedene har brumlebassversjonen av ‘Love will tear us apart‘ fra Albert Kuvezien & Yat-Kha gått sin seiersgang på MP3-blogger. Selv har jeg større sans for bossanova-versjonen til Nouvelle Vague. Noen vil skrike helligbrøde, men det er alltid bra å høre en cover-versjon som gjør noe helt annet originalen.

Et annet tegn på at Joy Division blir stående er at nye grupper blir sammenlignet med dem. I 2002 hørte jeg om Interpol, et New York-band med mye av den samme mørke gitar-sounden. De to CDene deres har rullet og gått jevnlig på IPoden min. Noen videoer fra ‘Antics’ har til og med blitt vist på NRK.

På min siste London-tur oppdaget jeg at bandet Editors ble sammenlignet med Joy Division og Interpol. Vel hjemme sjekket jeg ut noen sanger. Jeg skjønner assosiasjonene til de musikalske fedrene: En vokalist med dyp stemme, dystre tekster og gitarbasert, meliodøs rock. Resultatet er låter som umiddelbart høres sånn passe interessante og som blir stadig bedre for hver gjennomlytting (i hvert fall etter en uke på IPoden).

Et godt sted å starte for å finne bandets identitet er ‘All Sparks’. Singelen ‘Blood’ har et vers som er som snytt ut av nesen til Ian Curtis, mens referenget høres ut som Interpol.

Joy Division fortsetter å ha innflytelse innen rock og ‘Editors’ er en verdig arving.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: