Archive for desember, 2005

Økonomer gir bedre helse

Siviltjeneste for alle leger, krever SVs helsepolitiske talskvinne Inga Marte Thorkildsen. Dagens djupis* er at «Poenget er å sørge for at folk holder seg i offentlige sektor». Jeg trodde det viktigste var å holde og få folk friske. Men jeg ønsker å tolke helheten i utspillet i Dagens Næringsliv mer positivt.

Tidligere har jeg vært opptatt av dårlige prioriteringer i helsevesenet. Og her ser Thorkildsen ut til å være på linje med meg: «Det rettferdige er at de sykeste får hjelp først. Ofte er det også de som er de fattigste, og har lite å stille opp med. I dag er det vi som er friskest som får hjelp først. Det kan hende at vi faktisk må vente litt.»

I listen over mål presentert i Dagens Næringsliv i dag er dette ønsket fraværende. Jeg vil heller kalle listen fra SV for virkemidler. Men kanskje det å skille mellom detaljer som mål og virkemidler smaker for mye av økonomisk tenking for Inga Marte Thorkildsen.

For som virkemiddel (eller mål?) for å lage et bedre helsevesen ønsker SV å hive ut økonomene og rense markedsspråk ut fra helsevesenet. Pasientene får aller nådigst fremdeles lov til å stå i en kø og bli omtalt i fireårige helseplaner, men der går grensen for talltriksing.

Før vi fortsetter kommer et liten tankeeksperiment. Tenk deg at en ressurssterk familie med et kronisk sykt barn det ikke finnes noen terapi for går ut i avisen og forlanger at det offentlige helsevesenet skal betale for en eksperimentell behandling. Eller at en fødeavdeling med akupunktur og alternative metoder skal legges ned for å finansiere et bredere jordmortilbud. Hvem vil stå i mot særinteressene til de rike i disse sakene?

a) politikeren
b) helsearbeideren
c) pasienten
d) økonomen

Sånn jeg kjenner helsedebatter i media så heier politikere, John Alvheim var skrekkeksempelet, konstant frem kravene fra ressurssterke grupper. Helsearbeideren fokuserer på å gi pasienten best mulig og mest mulig moderne behandling, uten å avveie det mot billigere terapier og andre pasientgrupper. Og det er i stor grad deres oppgave.

Økonomene er de som kan skaffe data til veie som gjør det mulig å prioritere. De kan også se hvem som er sykest og trenger hjelpen mest mer i fulgeperspektiv, uten å ha pressgrupper eller pasienter hengende over skulderen.

Et bedre helsevesen krever en balanse mellom politikere, helsearbeidere, pasienter og økonomer. Å redusere antallet økonomer og markedsspråk vil føre til at pressgrupper, rike og friske får mer hjelp på bekostning av fattige og syke. Men siden dette er fraværende i listen over i mål er kanskje ikke dette så farlig?

* Min definisjon på en djupis: En uttalelse tatt ut av sin sammenheng som illustrer personen bedre enn han eller hun liker, men som så blir gjenstand for en skinndebatt i media hvor den blir tolket i hjel.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

To filmer inn, en film ut

Fred Ut, en filmblogg med lister og variert smak som spesiale, inviterer alle til å delta i en original metode for å diskutere hva som var bra i året som gikk. Her er han egen beskrivelse av metoden:

«Jeg har altså plukket ut de 64 gjeveste av de omtrent 130 filmene jeg så i 2005, og de blir nå satt opp mot hverandre i et cupsystem (etter trekning i hver runde). Dere må i kommentarfeltet si hvilken film dere foretrekker, og hvorfor… Alle stemmer teller likt unntatt min, som teller dobbelt. «

Jo flere som deltar, jo morsommere blir det. Jeg anbefaler alle på det varmeste å delta med de argumentene og filmlistene de har.

Legg igjen en kommentar

Mord, mystiske bøker og studievenner

Alle thrillere behøver ikke å være ‘Da Vinci-koden‘ for å være bra. Bestselgeren er flink til å drive handlingen fremover, men ellers er den til tider pinlig dårlig skrevet av en forfatter som allerede har flere bøker bak seg. Teoriene er gammelt nytt. De blir bedre forklart ved etter å ha søkt etter ‘gnostic‘ på internett eller lese Umberto Ecos ‘Foucaults pendel‘.

The rule of four‘ av Ian Caldwell og Dustin Thomason er en langt bedre bok. Har noen først blitt sammenlignet med ‘Da Vinci-koden’ er det imidlertid lett å bli skuffet når første mord skjer en tredjedel inn i boken og at eneste action er paintball i korridorene under Princeton-univeristet. For all del, les ikke bak på den norske utgaven. Beskrivelsen er både misvisende og røper for mye.

Den akademiske gåten er langt mer solid og intellektuelt tilfredsstillende. Under lesingen var jeg ikke klar over at den mystiske renessanse-boken ‘Hypnerotomachia‘ virkelig hadde eksistert. En rikt illustrert erotisk bok med en symbolmettet fortelling skrevet av en anonym forfatter som man finner navnet til ved å løse en kode, setter fantasien i sving. Og det er før thriller-forfatterne begynner å spekulere i hvorfor boken ble skrevet!

Nå lager riktignok Joscelyn Godwin, den engelske oversetteren og eksperten på okkultisme i renessansen, hakkemat av spekulasjonene til hovedpersonene i guiden ‘The real Rule of Four’. Boken gir en underholdende innføring i teoriene om ‘Hypnerotomachia’ i akademia, samt andre beslektede temaer. Likevel har Godwin stor respekt for boken: «Det faktum at det [kodene i boken] er en utmerket idé og dyktig gjennomført, gjør det ikke det minste sant.»

Forholdet til venner og intensiteten hovedpersonene viser i akademiske studier er imidlertid kjernen i ‘The rule of four’. Det er nesten bra nok til å bære boken alene. Mord og en mystisk bok hever en allerede engasjerende historie. Hvor anstrengte litterære gåter er blir tydelig når fortellingen har mer dybde. I ‘Da Vinci-koden’ blir man så fort kastet inn i en ny krise at det er vanskeligere å merke at ingen kunne ha laget eller løst rebusen på en fornuftig måte.

Mitt største kompliment er at guideboken ble kjøpt på impuls dagen etter at jeg var ferdig med ‘The rule of four’ og at mitt nyttårsforsett nå er å lese flere bøker i 2006. Hadde ikke forventingene mine blitt feil innstilt av hvordan boken blir solgt, hadde det tatt enda kortere tid under lesingen før jeg var hektet.

Legg igjen en kommentar

Kapitalistene og været

Pengefolkenes talerør i Norge, Dagens Næringsliv, har i dag 8 sider med artikler om konsekvensene av klimaendringer (ikke tilgjengelig på internett). I tillegg oppfordrer avisens faste kommentator på ledersidene, Kjetil B. Alstadheim, til å redusere utslippene:

”…verden har tid, men bare litt. De neste 20 – 30 årene kan bli avgjørende for hvor dramatiske klimaendringene blir. Hvis verden lykkes med omstilling til ny teknologi, kan vi slippe unna med klimaendringer det er mulig å håndtere. Hvis ikke, kan det bli langt verre.”

Oppslaget fikk meg til å tenke på at det mest innflytelsesrike liberalistiske magasinet i verden i dag, Economist, i flere år har tatt global oppvarming som en selvfølge. De har også vært flinke til å trekke frem skeptiske røster, men kritikk fra magasinet har vel så mye vært rettet mot idealister som ikke klarer å skille mellom skitt og kanel når det gjelder hva som er nyttige tiltak.

I forbindelse med klima-toppmøtet i Montereal før jul hadde Economist en ypperlig oppsummering av status for klimaforskningen. Konklusjonen fra kapitalismen og globalismens fanebærere var klar (og har sannsynligvis inspirert Dagens Næringsliv til deres artikler): ”At klima blir varmere virker nå klart. Og selv om styrken på fremtidig oppvarming fremdeles er uklar, så er menneskelig aktivitet den mest sannsynlige årsaken.”

La oss derfor legge debatten om klimaendringer er reelle og hva som forårsaker den foreløpig bak oss, mens vitenskapen pusler videre med å skaffe mer data og bedre modeller for å forstå været. Når kapitalistene ser at det skjer, er det på tide å bruke konklusjonene i utformingen av politikk. Resultater fra vitenskapen vil bestandig være belemret med usikkerhet. Informasjonen vi har nå er mer enn nok til å si at risikoen ved å vente på flere resultater før vi setter i gang ambisiøse tiltak, er for stor.

Problemet er når debatten blir en konkurranse i å være mest for miljøet. Med et enormt behov for å redusere utslippene er det viktig å bruke ressursene på de riktig områdene. Hvert enkelt tiltak må settes opp mot hverandre. Ut fra rasjonelle prioriteringer må det tas avgjørelser om hvor støtet skal settes inn.

Internasjonale avtaler er bare et rammeverk. De tiltakene som finner frem til bedre teknologi er viktigere enn at Norge får litt renere kraft ved gasskraftverk. Strenge begrensninger på utslipp er helt nødvendig for å finne frem til bedre former for rensing.

Legg igjen en kommentar

Superhelter i fare

Buffy-skaperen Joss Whedon som tegnerserieforfatter tente interessen min for X-Men igjen.

Astonishing X-Men: Dangerous‘, fortsettelsen av samarbeidet med John Cassady, etablerer en ny motstander for mutantene. Den beste delen av historien er oppbyggingen mot avsløringen av slemmingen.

X-Men blir mesterlig manipulert inn i en felle hvor de må konfrontere en motstander som kjenner dem svært godt. Og det er ikke snakk om en kjent skurk som våkner til live eller en tidligere helt som er blitt ond, klisjéene for superhelthistorier. Avsløringen klarer å være både overraskende og logisk.

Når jeg går tilbake til storhetstiden til X-Men under Chris Claremont fra 80-tallet nå, virker historiene veldig melodramatiske og humørløse. De er fortsatt bra fortellinger som effektivt definerer en interessant gruppe med karakterer, men Joss Whedon får til alt dette og gir superheltene en liten innsprøyting med humor i tillegg.

En original skurk, god oppbygging og spenstig dialog gjør den første halvdelen av samlingen så underholdende at jeg knapt klarte å sitte stille.

I andre del forfaller imidlertid alt til store kamper. Humoren, overraskelsene og de interessante karakterene forsvinner i bakgrunnen. Merkelige hopp i flyten og uklare løsninger på konfliktene gir meg mistanke om at noen sider ekstra på å fortelle historien ville hjulpet.

‘Dangerous’ blir langt mer ujevn enn første samling i serien. I sum er den svakere, men likevel vel verdt en titt. Nå som arbeidet med ‘Serenity‘ er ryddet av veien er det å håpe at han kan konsentrere seg mer om å levere høyeste kvalitet på tegneseriene før han kaster seg over nye filmprosjekter.

Legg igjen en kommentar

Den siste feminist

Siste artikkel i Morgenbladets feministserie om Camille Paglia (ikke tilgjengelig på internett) er neppe skrevet av en fan. Jeg ser at omtalen av Butler har blitt kritisert på en måte som tyder på at presentasjonene også tidligere har vært litt klipp-og-lim.

For å ta det mest absurde først. Birgitte Huitfeldt Midttun påstår at den amerikanske venstrfløyen mener Paglia er homofob. Om så er tilfelle kunne det vært interessant å finne ut hvordan dette lar seg kombinere med at hun er lesbisk.

Artikkelen er preget av sitater fremfor analyser. Alle puslespillbitene er kanskje på plass over to sider, men de er ikke lagt sammen til et gjenkjennelig bilde. Jeg tviler nesten på at skribenten har lest bøkene til Camille Paglia. Dermed er det lett å bli forvirret.

Noen små poenger som leseveildning til en noe sammenrasket artikkel.

  • Naturen ansees som en realitet som kultur ikke kan overvinne, kun kanalisere på nye måter.
  • Hun regner seg som en ateist med katolske tilbøyeligheter, hvilket betyr at hun liker å tolke verden mytologisk uten å bringe gud eller ånd inn regnestykket.
  • Det er forskjell på å identifisere kvinnen og det kvinnelige med naturen. Arketypene er personas, masker, som hjelper oss å forstå kulturen og dens utrykksmåter.
  • Kritikken av feminismen for å ikke ta kunst, vitenskap og historie på alvor ser ut til å ha blitt tatt på alvor av flere av de andre som er omtalt i serien. Det virker mer som om det er svake lesere som misbruker tilfeldige fakta slik det til tider har vært på moten å gjøre i post-moderne teori.
  • For meg har det vært nyttig å ha i bakhodet at Harold Bloom er mentoren til Camille Paglia. Mange av deres holdninger er felles, selv om Bloom har en spirituell tilnærming til virkeligheten der Paglia er materialistisk.

Forøvrig slår det meg at ingen av feministene i serien har så mye konkret å si verken til alenemoren i Norge eller en prostituert i et utviklingsland.

Legg igjen en kommentar

Wikipedia, godt for noe

Blandingen av negative og positive vurderinger av Wikipedia kan være ganske forvirrende. Jeg tok derfor en grundigere lesing av forrige ukes undersøkelse fra Nature. Den har ført til en lang rekke litt for raske artikler og oppslag om at Wikipedia er omtrent like bra som Encyclopedia Britannica.

Metoden for å sjekke kvaliteten på leksikonartikler er ‘peer review’, standardmetoden for å redigere vitenskapelige tidsskrifter. Ekspertene har fått artikler fra flere leksikon, uten å vite hvem som har skrevet dem. Uten å vite kilden blir de bedt om å kommentere og feilrette utfra egen fagkunnskap.

Tidligere undersøkelser har ofte brukt en langt mer unøyaktig fremgangsmåte. Eksperter får slengt i fanget artikler de vet at stammer fra Wikipedia og blir bedt om å kommentere dem. Vurderingen blir derfor farget av hva de mener om nettleksikonet på forhånd.

At en objektiv metode som Natures gir gode resultater er et godt tegn. Andre negative oppslag har konsentrert seg om enkeltstående artikler med feil. Nature’s undersøkelse er selvsagt langt mer troverdig.

Det er imidlertid viktig å merke seg at vurderingen ble gjort på en begrenset område, innenfor naturvitenskap. Her er det lettere å bli enig om hva som er objektiv kunnskap. De mest omdiskuterte artiklene har dreid seg om politikk, nyere historie og humanistiske fag.

Derfor er det grunn til å tro at konklusjonen i Nature har begrenset gyldighet. Emner med større rom for tolkinger eller hvor skribentene kan tenkes å ha en agenda bør man være varsom med å ta for god fisk.

Bjørn Stærk hadde en svært skeptisk kommentar til Wikipedia for noen uker siden. Et av hans hovedpoenger er at artikler skrevet av komiteer er dårlig strukturert og har tungt språk. La meg legge til for egen regning at det alltid er farlig å dra ut på internett uten allmennkunnskap og et papirleksikon i bagasjen. All informasjon krever kildekritikk.

Internettleksikonet har imidlertid vært til uvurderlig hjelp for meg når jeg skal grave meg dypere ned i en del temaer som har blitt overflatisk behandlet i mer etablerte kilder. På populærkultur er Wikipedia en gullgruve.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: