Fort, før han dauer

En artikkel om miljøbevegelsens herjinger inspirerte meg for en måned siden til et lite oppgjør med Arne Næss. Jeg tenkte da at det var best å få ut den artikkelen raskt. Hvis han døde ville mannen være fredet i noen måneder.

I bloggosfæren har det vært et par nekrologer over John Alvheim som har brukt anledningen til å ta et oppgjør med sider ved mannens politiske virke. Vampus har blitt grundig påtalt av Anders Giæver og andre, men Baklien topper henne ved å i tillegg ta for seg Kåre Kristiansen.

Nå kan det ikke være lett å være spaltist i en taboid-avis. VGs dekning er langt fra et eksempel til etterfølgelse. Først var det en masse hyldninger som renset bort alle analyser. Så var det et oppslag om at Hagen og Siv Jensen ikke fikk besøke han på sykehuset (eller har jeg drømt den forsiden…? Oppslaget er umulig å finne på internett).

Min favroitt-nekrolog er Christopher Hitchens over Edward Said. Den inneholdt blant annet denne perlen: «… hans moralske energi ble ikke støttet opp av en like sterk politisk dømmekraft.» Da ble jeg tørr i halsen. I motsetning til en skur av lovord som jeg skummer i gjennom, fikk denne setningen meg til å virkelig se mannen bak ordene.

Orson Scott Cards science fiction-bok ‘Speaker for the death‘ gjorde at jeg ble oppmerksom på styrken i å prøve å se et helt menneske i en nekrolog. Hovedpersonen drar fra planet til planet for å snakke den dødes sak i begravelser. Det gjør han ved å finne frem til styrkene og forklare svakhetene.

Problemet med Vampus oppsummering av John Alvheim er at den legger mest vekt på svakhetene. Det kan være greit som en motvekt mot hodeløs hyldning, men jeg hadde vært mer imponert over en artikkel som hadde vist mannens virke fra en annen vinkel og ga et bedre overblikk.

Den perfekte balansen er å finne i Jan Arild Snoens nekrolog i denne ukens Morgenbladet. Artikkelen skygger ikke unna de negative utslagene av John Alvheims tilnærming til politikk. Den gir meg ny innsikt, samtidig som den stemmer bedre med mitt bilde av han. Den demonstrer engasjementet, både som en positiv egenskap og som en drivkraft bak de negative utslagene av hans innsats.

Helheten er det som gir nekrologen styrke, men siden den ikke er tilgjengelig på internett siterer jeg et avsnitt:

«I Alvheims verden sto det virkelig ikke på penger, og derfor ble det for ham uforståelig og umulig å forsvare at det er mangler i helsevesen og eldreomsorg i verdens rikeste land. Dette måtte skyldes enten grov uforstand eller rett og slett at andre politikere og byråkrater ikke brydde seg om mennesker på samme måte som Alvheim gjorde. Den indignasjonen som han så ofte viste i media, var på ingen måte tilgjort og kalkulert, slik den ofte er hos Carl I. Hagen. Alvheim var sjokkert, skuffet og rasende – langt inn i sjelen.»

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: