Historier om friskoler

Friskoler er drevet av folk som vil tjene penger på å gi rikfolk et elitetilbud på bekostning av offentlig skole.

For å rettferdiggjøre et så radikalt grep som å stoppe friskoler med en innvilget søknad, er det nødvendig å skjære bort store deler av virkeligheten. For de som ikke selv kjenner noen som har satset på en utdannelse eller jobb utenfor offentlige skole, burde konsekvensene av vedtaket være en oppvekker.

La meg starte med en historie jeg kjenner selv. Etter flere år med dialog med skolen var det umulig for foreldrene og lærerne å finne en pedagogisk og sosial løsning for eleven. Resultatet var mistrivsel og få utfordringer.

Foreldrene ønsket ikke å sende eleven til en friskole. Andre søsken trivdes godt der de var. En forandring i miljø var imidlertid svært vellykket. I løpet av kort tid på en privat skole var forbedringene tydelige.

Det finnes nok av andre eksempler som ikke passer inn i sosialistenes bilde av friskoler. Liv Greli som i flere år jobbet med å starte opp en danseutdanning, for eksempel. Og Merete Iversen som hadde en drøm om å starte opp en Nyskole i Mosse Jørgensens ånd. Pedagogen bak Forsøksgymnaset har i en årrekke jobbet for alternative skoler som gir mer frihet til elevene.

Min alternative historie dreier seg om mangfold. Ønsket om større kommunalt selvstyre, kvotering, innvandring og andre hjertesaker har det som den underliggende fortellingen. Stein B. Hauglid i Dagens Næringsliv (ikke tilgjengelig på internett) skjønner ikke hvorfor det snakkes så varmt om å se verdien av variasjon på alle andre områder enn skole.

På skoleområdet gjør Øystein Djupedal seg til talsmann for en hardhendt assimilering: «Det er en genuin verdi at flest mulig får gå i felles offentlig skole.»

Mer prinsipielt er det selvsagt også skadelig å gjøre offentlig forvaltning uforutsigbart. Entusiaster og kvinnelige gründere som Liv Greli og Merete Iversen blir neppe oppmuntret av plutselige snuoperasjoner. Politikere har en plikt til å gjøre offentlige vedtak forutsigbare. Det er vel så viktig som å følge eget hode og overbevisning.

Uttalelser og vedtak har kommet fort og gæli fra Utdanningsministeren de siste månedene. Kåre Valebrokk forteller at en sprengkåt vær med for tidlig sædavgang i fjøset til Lars Sponheim ble døpt Øystein Djupedal. Problemet er ikke så enkelt i friskolesaken. Grunnen til skuddet fra hoften i denne saken er heller å skjule handlingslammelse etter et ubehagelig møte med virkeligheten.

Øystein Djupedal har selv oppdaget hvor dårlig fortellingen SV brukte i valgkampen fungerer. Sannsynligvis vil regjeringen at Nyskolen skal få starte. Steinerskolen som Jens Stoltenberg har gått på er OK. Det samme med Montesorri. Øystein Djupedal har til og med sagt at tidligere kristne alternativer er greit.

Kristin Clemets begrunnelse for en ny friskolelov var blant annet at behandlinger av søknader ble for vilkårlig. Det er vanskelig å definere hva som er alternativ pedagogikk. Øystein Djupedals vedtak denne uken og alt som gikk med i dragsuget bekrefter de borgerliges argumentasjon. Kanskje er det derfor den nye regjeringen trenger så mye som et år på å legge frem et forslag til ny friskolelov.

Aslak Bonde i Morgenbladet (ikke tilgjengelig på internett) oppsummerer situasjonen slik: «Det kan bli vanskelig å lage en ny lov, når man ikke vil noe annet enn å bevare situasjonen slik den var før 2001».

Skolepolitikk må dreie seg om mer enn å skru klokken 5 minutter tilbake. For meg ser ukens vedtak mer ut som en konservativ, ‘alt-var-bedre-før’-retning på politikken enn som en stor ideologisk seier.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: