Archive for januar, 2006

Spoling i ekstramaterialet til Ong-Bak

Deluxe-varianten av Ong-Bak var vel verdt å vente på. Kommentarsporet til filmen var sjeldent godt og det var masse ekstramaterialet som viste de halsbrekkende stuntsene mer grundig. Ong-Bak er grundig omtalt på bloggen tidligere.

For de av fansen som ikke gidder å høre kommentarsporet har jeg samlet opp følgende informajon:

  • Steven Segal planla å kjøpe rettighetene til filmen. Han ville spille inn starten og slutten på nytt med seg selv som Tony Jaas læremester. Hvilket tap for filmhistorien at dette ikke skjedde!
  • Jackie Chan syntes Ong-Bak var for voldelig og brutal.
  • Har du sett den beste utgaven? Luc Besson laget en ny utgave til det amerikanske og franske markedet. Soundtracket er byttet ut med elektro og rap. Tre og et halvt minutt er kuttet: Forklaringen på urtene helten tar på slutten, informasjonen om at han var foreldreløs, søsteren til den kvinnelige hovedpersonen og deler av sluttkampen.
  • Mannen som spiller ‘Mad dog’, den siste kampen på fight klubben, er med på en asiatisk utgave av Jackass som lages i Hong Kong.
  • I Hong Kong ble det sensurert at George brakk armen og påfølgende benbrekking for skurken.
  • Filmen finnes i både en variant hvor George dør og overlever på slutten.

Legg igjen en kommentar

Filter: Magasinkrigen ruller frem troppene

Fordelen ved å lese gode magasiner er et perspektiv som går utover halsingen etter å være først ute. Både etermedia og aviser mister litt overblikk ved å redigere sammen nyheter opptil flere ganger om dagen.

Etter helgebilagsstormen kommer nå bølge nummer to i en norsk magasinfeber. Ny Tid lanserte sin nye profil på fredag, Memo fra Dagbladet kommer snart og jammen planlegger ikke andre mediahus å kaste seg på med ukesutgaver også. I tillegg må Morgenbladet sies å være i samme markedet. Lørdagsutgaven til Klassekampen vil gå fra samme budsjettet for min del. A-magasinet og tabloidvedleggene selges ikke separat, og er derfor ikke med i denne konkurransen.

På fredag måtte jeg tråle en del butikker før jeg fant Ny Tid, så Damm har fremdeles en jobb å gjøre for å få full distribusjon. Jeg leste ikke avisutgaven som SV-kjempene gråter over, men positivt innstilt til magasinet.

Mitt viktigste krav til et magasin er lange artikler som går i dybden og overrasker med informasjon jeg ikke ellers ville lest. Stoffet behøver ikke nødvendigvis være så fordømt avslørende. Mye gravende journalistikk begynner å bli irriterende insisterende. La oss se i øynene at det er begrenset hvor mange konspirasjoner et land på 4 millioner kan romme.

Tre av artiklene i ukens utgave er i genren ‘vi spurte og fikk ikke svar’: Støtte til Sri Lanka, fangetransport og Midt-Østen-dokumentene. Alle sakene er interessante, men endeløse lister over uvillige intervjueofre er ikke nødvendigvis avslørende journalistikk. ‘Ny Tid følger saken videre i neste uke’ står det i slutten av Midt-Østen artikkelen. Det styrker meg i mistanken om at de strekker stoffet lenger enn det er dekning for. Likevel, Perspektiv-delen virker lovende.

Debattsidene har en enkel, tekst-tung lay-out som appellerer til meg. Artiklene bærer litt preg av å være leserbrev i første nummer, men jeg har stor tro på at debattredaktør Martine Aurdal får opp temperaturen i interessante diskusjoner fremover.

Merkelig at en av åpningsnummerets mest spennende kommentarer ikke endte opp i denne delen. Aslak Nore starter med en setning som oppsummerer min holdning ganske perfekt: «Det var like galt å gå til krig mot irak som det er riktig å fortsette okkupasjonen». Det tyder på at magasinet ikke vil være venstreside-ortodokst.

Seksjonen kalt Nye Tider virker litt retningsløs, men det er svært positivt at man finner det verdt å satse på egne sider viet teknologi og vitenskap.

Første del, Agenda, er tilnærmet verdiløs. Her kommer det en rekke korte og tilfeldige nyhetsmeldinger. Dette er garnityr og passer ikke som innledningen til magasinet. Det faller for mye mellom to stoler, hverken langt eller kort nok til å engasjere.

Den siste delen, Gaid, viser at småstoffet kan gjøres bra. Redaktør Øyvind Holen klarer å sette sammen kultur og underholdning på en måte som for første gang overbeviser meg om at temaene passer sammen. Et redigert radio- og TV-program er en dristig og god idé.

Billedbruken har blitt påtalt i en del andre omtaler. De er litt som i denne bloggen, tilfeldig valgt ut for å live opp litt.

Foreløpig er ikke Ny Tid bra nok til å få meg til å abonnere. Tidsbudsjettet mitt tillater kun ett magasin i tillegg til Aftenposten, Dagens Næringsliv og Morgenbladet. Lørdagsutgaven av Klassekampen føles som bedre valuta for pengene. Likevel kjøper jeg Ny Tid de nærmeste ukene for å støtte tiltaket, så vurderer jeg magasinet på nytt ut i mars når Memo er på vei.

Legg igjen en kommentar

Gidder ikke se ‘Jarhead’

Så mange filmer, så kort tid. For å få sjansen til å slakte en film på sviktende grunnlag skriver jeg denne forklaringen på hvorfor jeg står over en film på kino.

Hver uke kommer det 3 – 4 filmer på kino, flommen på DVD er enorm. For å velge hva jeg skal se er forhåndsomtaler og filmkritikk helt nødvendig. Det betyr ikke at kritikerne har rett. Antall meninger er så mange at det ofte er meningsløst å snakke om det som et generelt fenomen. Men noe må danne grunnlaget for hvilke filmer jeg skal bruke tid og penger på.

For ‘Jarhead‘ har alle de amerikanske kritikerne jeg stoler på levert noe i nærheten av slakt. For et inntrykk av reaksjonene etter en premiere kan siden Rotten Tomatoes gi en grei oversikt. I tillegg har filmbloggkollega ‘Mannen med planen‘ vært litt lunken.

Norske aviser har gitt ganske bra terningkast. Tendensen er likevel at nordmenn lager omtaler som hovedsaklig består av handlingsreferat, et tilfeldig og begrenset utvalg filmtekniske vurderinger, samt noen politisk korrekte kommentarer. Per Haddal får en ekstra stjerne for oppfinnsomt språk, men Kjetil Lismoen i Morgenbladet og Rushprint er egentlig den eneste i Norge jeg stoler på.

Egentlig bekrefter omtalene på Rotten Tomatoes inntrykket mitt av utviklingen til regissør Sam Mendes. Han kommer opprinnelig fra teatret. Jeg så en glitrende ‘Cabaret‘-forestilling av han som gikk på Broadway i flere år, langt bedre enn etterligningen med mange av de samme regigrepene som gikk på Oslo Nye.

Filmdebuten ‘American Beauty‘ er svært god, om enn litt overvurdert. ‘Road to Perdition‘ var like visuelt oppfinnsom, men manglet dybden i manuset til Allan Ball, mannen bak TV-serien ‘Six Feet Under‘. All øyenslysten kunne ikke skjule et likegyldig manus og uklar personinstruksjon.

Inntrykket mitt av filmkritikkene av ‘Jarhead’ er en historie som prøver å være oppfinnsom i det visuelle uttrykket, men som ikke engasjerer. Gutta i Cinecast sa at den mest vellykkete scenen var et rom fullt med soldater som jublet til helikopterscene i ‘Acpocaypse Now‘. All energien kom imidlertid fra Coppola og filmen de så på.

Don’t play it again, Sam. Jarhead, go home.

Legg igjen en kommentar

Koreansk lysløype

Gjennom et par år nå har jeg hatt vært over gjennomsnittet interessert i koreansk film. Selv når jeg så noe som egentlig ikke var så bra, føltes det friskt og interessant. Cinemateket har nå laget en mini-festival med nyere film fra Sør-Korea som har vakt interesse langt utenfor Norges grenser.

Av de jeg har sett tidligere anbefales særlig ‘Tales of two sisters’, en av de beste asiatiske grøsserne de siste årene. I tillegg til noen av de skumleste spøkelsene du kan tenke deg, har filmen en fascinerende eventyraktig stemning. Sjekk ut min tidligere anmeldelse.

Regissøren bak ‘Oldboy‘ startet hevntriologien sin med ‘Sympathy for mr Vengeance’. Jeg så denne før Cannes-vinneren og fikk ikke helt taket på den. Historien om en stum bror som vil hjelpe søsteren sin spinner helt ut av kontroll. Stemningen er annerledes enn operatragiske ‘Oldboy’. Historien er mer nedpå og alle hovedpersonene sparker i gang sine katastrofale valg i beste mening.

‘JSA’ er en thriller om etterforskningen av en hendelse på grensen mellom Nord- og Sør-Korea og reflekterer det sterke nasjonale ønsket om en gjenforening. Ingen av filmene traff meg helt hundre prosent, men de hadde noe ved seg som overbeviste om at et mesterverk som ‘Oldboy’ var på vei. Siste del i hevntriologien, ‘Sympathy for Lady Vengeance’ er på topp av listen over filmer jeg må få sett.

På samme måte var det med Kim Ki-duk. ‘Samaritan girl’ var den første jeg så av han, men den virker litt kunstig og oppkonstruert. Tenk deg Lars von Trier som lager en av sine krampeaktig provoserende filmer i asiatisk tapping. Likevel gir filmen en klar følelse av en regissør det er verdt å følge med på. To av filmene hans havnet på min 10-på-topp liste for 2005.

‘Resurrection of the little match girl’ fant jeg derimot ikke noe interessant ved.

På festivalen satser jeg på å få meg begge åpningsfilmene. Særlig Song Il-gon synes jeg hørtes interessant ut, og sørger derfor også for å få med meg ‘Spider Forest’. Popcorn-filmen ‘Shiri’ har jeg hørt mye om. Som en del av min ‘populærkultur forteller mest om et land’-filosofi blir det viktig å få med seg denne. Siden delingen av landet virker så sentral i koreansk tenkemåte har jeg lyst til å få med meg ‘Repartation’. Og billett til ‘Lady Vengeance’ er selvsagt kjøpt allerede.

Legg igjen en kommentar

Darfur: Ulven vil passe sauene

Sudan er på god vei til å få formannskapet i den Afrikanske Unionen. Støtte fra flere toneangivende land i regionen – Egypt, Etiopia og Sør-Afrika – gjør denne absurde situasjonen svært sannsynlig.

Til tross for at regjeringen er innblandet i et folkemord og ligger i konflikter med Chad, anses de tydeligvis for kvalifiserte til å lede arbeidet med å skape fred. For å toppe absurditetene har regjeringen i Khartoum arrestert menneskerettighetsaktivister som deltok på konferanser i forbindelse med møtet.

En av oppgavene til den Afrikanske Unionen er å lede en styrke på 7.000 soldater som overvåker våpenhvilen i Darfur. I utgangspunktet er det vel verdt å støtte opp om lokale løsninger, gjerne med økonomiske midler, for å sikre fred i området.

Det blir nok vanskelig å finne et perfekt formannskap, men det er ingen unnskylding for å velge det verste. Regjeringssjefer i Afrika har en lei tendens til å klappe hverandre på ryggen fremfor å prøve å løse problemer.

Jeg håper fortsatt at Norges signaler om bidrag til en FN-styrke vil hjelpe, men Kina blokkerer FN fra å handle effektivt. De er tungt inne i oljesektoren i Sudan og betaler for tilgangen til energi ved å underminere alle forsøk på å ta Darfur opp i sikkerhetsrådet.

En av de skribentene som har skrevet mest engasjert om Darfur er New York Times-journalisten Nicholas D. Kristof. I en bokkritikk skriver han om hva som kan gjøres:

«… større sikkerhet er essensielt og troppene fra den Afrikanske Unionen som har blitt sendt til Darfur er utilstrekkelige til å kunne løse oppgaven. Den mest realistiske løsningen er å gjøre dem om til en ‘blåhjelm’ FN-styrke og bygge den ut med FN og NATO-tropper. USA kunne lett håndheve en ikke-flyvningssone i Darfur ved å bruke Chad luftbasen Abeché i nærheten. Videre kunne de anstrenge seg for å arrangere en stamme-konferanse – den tradisjonelle metoden for konfliktløsing i Darfur – og det er grunn til å håpe at en slik konferanse kunne virke for å oppnå fred. Arabiske stammer har fått lide for krigen også, og stammehøvdinger er mer villlige til å forhandle enn den sudanesiske regjeringen og opprørslederne som er parter i de pågående fredsforhandlingene.»

Legg igjen en kommentar

Prøvebilde

En pause på tre dager mellom postene er det lenge siden jeg hadde på bloggen sist. Mer overtid enn jeg har gjort på en god stund, kombinert med et høyt tempo på DVD-seeing og lesing, gjør at bloggen blir litt prioritert ned nå. Men ikke føl deg for trygg. Det kan dukke opp en artikkel når du minst venter det.

I tillegg har jeg kommet ganske langt med å planlegge en tur til Kina i slutten av februar og begynnelsen av mars. Det burde gi stoff til adskillige artikler. Kanskje jeg til og med kjøper et digitalkamera for å vise frem all den rare maten jeg spiser.

Legg igjen en kommentar

Medieåret 2005

Nå er det på tide å skrive om noe annet enn film og TV. La meg innrømme at tittelen og visjonen for bloggen ble utformet for å gi meg frihet til å skrive om akkurat det jeg vil, men likevel ligger det en viss forpliktelse i å ikke bare skrive om underholdning.

Til tross for et nyttårsforsett om å redusere mediabruken noe for å få mer tid til å lese bøker, så vil jeg nok leve opp til betegnelsen mediagourmand i 2006 også. For de som lurer, så langt i år har jeg hatt litt høyere tempo på boklesingen enn i fjor. Men ikke mye.

En type media som er helt strøket er TV. Da regner jeg selvsagt ikke med fiksjon, hvor kopekassen har mye å by på fremdeles. Etter valgkampen slo det meg hvor ubrukelig og tidssløsende mediumet er for nyhetsoppdateringer og debatt. Takk og farvel for all overskuelig fremtid.

Etter et foredrag til et mediahus om blogging, ble jeg spurt om mine egne mediavaner. At avisen utgjorde starten på dagen fikk alle til å trekke et hørbart lettelsens sukk. I hvilken grad jeg er representativ er et annet spørsmål. Her er min faste meny av aviser:

  1. Aftenposten har gjort en over all forventing god jobb etter tabloid-format og lansering av A-magasinet. Enkelt artikler og valg kan kritiseres, men det er hovedretningen som er viktig. Hver dag finner jeg flere artikler som er gode og interessante. Aftennummeret er imidlertid i faresonen for å bli avbestilt. Eneste grunnen til at jeg fremdeles abonnerer er et stadig sviktende forsett om å følge med på hva som finnes av arrangementer i byen.
  2. Dagens Næringsliv er absolutt best på kommentarer og gravende journalistikk i Norge nå. Den ene uken tar de knekken på Ventelo og den neste SOS Rasisme. Et ønske om å gå egne veier kan gjøre at avisen stiger et hakk på listen min. Litt irriterende at det er så vanskelige å lenke til artikler jeg kommenterer. De er fremdeles gjerrig på internett.
  3. Morgenbladet leverer jevnt over gode artikler med et vidt spekter av perspektiver. De har klare holdninger til sakene de skriver om, men som helhet er de aldri helt forutsigbare. I november og desember var det usedvanlig mange lesbare artikler i ukesavisen.

Nedrykk: Dagsavisen klarer ikke å bli annerledes nok i forhold til Aftenposten. Mange av kommentarene er irriterende konvensjonelle og lite underbygde. New York Times på lørdag reddet dem som helgeavis en stund, men nå er det over og ut.

Moden for opprykk: Klassekampen har overtatt som lørdagsavis, men jeg har en mistanke om at de kan bli for forutsigbare. Jeg gir blekka noen uker til før jeg bestemmer meg.

Magasiner er et godt sted å kutte ned for å skaffe mer tid til bøker. Jeg har en svakhet i å ikke klare å stoppe lesingen hvis noe er bare litt interessant. Fordelen med aviser og blader i forhold til bøker er at lesingen ikke er så målstyrt. Det er deilig å bli overrasket av et tema eller en artikkel jeg aldri hadde giddet å lese en hel bok om.

  • SFX gir god oversikt over all nerdekultur. Den personlige tonen i presentasjonen av film, TV, bøker og tegneserien har fulgt meg nesten siden de startet for en rundt 12 år siden. Nå har de til og med fått en webside det er verdt å følge med på.
  • Atlantic Monthly gir grundig amerikanske artikler om et bredt spekter innen politikk og kultur. Fantastisk bra og det eneste bladet jeg abonnerer på.
  • Mind, et populærvitenskapelig magasin om psykologi, er et nytt bekjentskap. De er grundige og seriøse. Mitt lille tilbakefall til studiene som ble avbrutt når jeg fikk jobb i Funcom.
  • Empire er det vel verdt å lese, til tross for mye filmstoff på internett. Særlig de lange artiklene om en genre, skuespiller eller film som de har minst en av i måneden er interessant.

Magasiner jeg har lest minst 2 av i fjor:

  • Vanity Fair er en favoritt, men blir kjøpt avhengig av hva de skriver om. Kjendisen på forsiden er sjelden en utløsende årsak.
  • Mojo er litt tilfeldig blitt kjøpt 2 ganger på grunn av interessante artister på forsiden (Ian Curtis og Kate Bush). Et godt blad, egentlig, som gir god oversikt over musikk.
  • Economist skulle jeg ønske at det var tid til å lese hver uke, men her blir det mer spredde numre. Utrolig grundig og seriøst nyhetsmagasin.

Daglige websider (kommentarer overflødig, sjekk dem heller ut selv):

  • Salon gir god oversikt over amerikansk politikk og kultur, med en liberal vri
  • Arts & Letters Daily for lesestoff på internett som går litt mer i dybden
  • TV Tattle er en god link-blogg for nyheter om fjernsyn
  • Klassekampen er litt gjerrige, men de slumper til å legge ut noe interessant nå og da
  • Journalisten gir et overblikk over nyhetsmedia i Norge
  • En lang liste med norske blogger

Nedrykk: Slate, Science Fiction Weekly, en lang rekke filmblogger

Årets ord er podcast, og de utgjør den mest revolusjonære tillegget til min media-meny. Jeg har de siste 10 årene kuttet radio. Problemet med å bli styrt av de som legger programmet og enorme mengder meningsløs musikk avskrekket. Podcast er en perfekt kur for dette. Jeg gidder ikke linke her, siden programmene lett kan søkes opp i iTunes eller andre programmer

  • Cinecast
  • The Movie Blog
  • NBC Meet the Press
  • The Official Lost Podcast
  • P2-akdademiet
  • Språkteigen
  • The World Technology
  • New Scientist Podcast
  • The Ricky Gervais Show

Opprykk: Lost Transmission, Ebert & Roeper
Nedrykk: ITavisens Podcast inneholder for mye kjedelig tomprat. Programlederne er ofte også overraskende kunnskapsløse om temaene de diskuterer. Jeg scanner heller forsidene deres.

Så kan det hende jeg må rydde enda mer plass etter hvert til bøker, men sånn ser mediemenyen foreløpig ut for 2006.

Legg igjen en kommentar

Older Posts »
%d bloggere like this: