Nesten gratis kjøkkenbenkfilm

De siste par månedene har jeg vært litt irritert på Hollywood-filmer som svir av milliarder på å lage uinspirerte filmer. Selv når de er underholdende virker det som om verden har fått lite igjen for pengene. Tiden er en viktigere investering for meg enn kinobilletten, men folk bør da kunne kreve mer av underholdningen de setter til livs.

A. O. Scott i New York Times skrev et essay nylig hvor han etterlyste de elendige filmene. Når så du sist en mikrofon i en film? For noen år siden kunne de dukke opp selv på profesjonelle produksjoner. Nå retusjeres de bort i datamaskinen. Skrekkeksempelet på denne tendensen er den evinnelige letingen etter feil, selv på steder hvor de ikke eksisterer. Alle filmer er minst sånn passe. Det gjør at prislappen går opp, selv på dårlig filmer, samt få skikkelige tabber.

Så kan man spørre seg om elendige filmer er noe å være nostalgisk for. Neida, jeg savner ikke mikrofonen i øverste del av bildet og det er bra at folk kan faget sitt. Problemet er mangelen på overbevisning og energi som ikke er tvunget gjennom et filter av markedsfolk og produsenter. Forbedringen i generell kvalitet gjør det kanskje også vanskeligere å skape noe virkelig originalt og genialt.

Tommy’s inferno er en sympatisk førstefilm (jeg går på regissørens neste usett), men sammenlign dette med kjøkkenbenkproduksjonen Mongoland. Stavangerfilmen lanserte flere stjerner (Kristoffer Joner, Pia Tjelta) og klarte å fange en energi som jeg tviler på den ville klart i en mer profesjonell pakning. Sammenlign med Monstertorsdag fra i forfjor av samme gjengen. Selv om jeg plasserte den på min topp-liste fra 2004, er det interessant å sammenligne dem og se hva som gikk tapt med et større budsjett.

Etter å ha sett Star Wreck: In the Pirknning, en science fiction-film laget av amatører fra Finland, begynner jeg å lure på hva Hollywood bruker spesial effekt-budsjettet til også. Selvsagt er storfilmene bedre, men tatt i betraktning at finnene har sydd sammen alt på datamaskinen i stuen bør kreve mer av filmer som svir av milliarden.

Star Wreck er vel verdt en nedlasting. Historien er skikkelig nerdete, en krig mellom Star Trek og Babylon 5, men effektene er fra tålelig til veldig bra. Mesteparten av humoren er godt planlagt og langt unna Ed Wood.

Nullbudsjett er også et fantastisk utgangpunkt for effektiv PR. ‘Sinus‘ har brukt dette til fulle. Hvor mange ganger har du ikke lest at den kostet 40.000 å lage og inneholder 4.000 klipp? Filmen har den skamløse energien til entusiaster, men har klart å følge opp med en ganske utspekulert markedsføringskampanje.

Hjertet til Sinus er mørkere enn det til Mongoland, men humoren er like slentrende, kul og treffsikker. Jeg lo høyt av karakterer, gjenkjennelse av typer og situasjoner, samt overraskelse. Regissør Jeremy Robøle kunne med fordel ha begrenset seg til tider. Bruken av noen effekter og fortellergrep virker nesten tvangsmessige kule. Styrken i karakterer, manus og håndverk tilsier at det ikke er nødvendig å lesse på så mye.

Filmen er et godt eksempel på god bruk av nullbudsjettestetikk. Pretensiøse tendenser blir bare sjarmerende, i motsetning til den uutholdelige Origamijenta. Sinus sniker seg så vidt inn på mine 20-favorittfilmer fra 2005 (regner med å få den ut i løpet av neste uke).

Andre nullbudsjettfilmer du må få med deg:
El Mariachi
Tarnation
Clerks

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: