Respekter musikalen

Musikalen er en av de viktigste byggestene i moderne filmteknikk:

  • Første lyden på kinolerretet var en sang i The Jazz Singer.
  • I nesten alle filmer og TV-serier er det minst en episode som spiller en sang for å illustrere hovedpersonenes følelser. Et eksempel på hvor nærme dette er musikalen er øyeblikket der alle synger Aimee Mann sammen i Magnolia.
  • Asiatisk kampsport er ikke eneste inspirasjonskilde for Matrix. I de sentrale actionscene er blandingen av bevegelser og musikk nærmere Gene Kelly enn Hong Kong.

Så gi musikalen den respekten den fortjener.

Fred Ut arrangerte nettopp en Tordendomen for å kåre hvilken av filmene han hadde sett i fjor som var best. Til min store glede røk King Kong og Star Wars ut i først runde. Singing in the rain feide helt inn i finalen, men tapte i kampen med Monty Python og ridderne av det runde bord. Her er endelig en blasfemi det er verdt å brenne flagg for.

Fremdeles har jeg en del hull å fylle i genren. Sharkbait nevner blant annet On the town i en livlig diskusjon under Tordendomen. Og så er jeg temmelig svak på Fred Astaire. Med The Band Wagon har jeg i hvert fall sett en Fred Astaire-film som velfortjent regnes som en klassiker.

Først og fremst er denne ‘la oss lage et show’-musikalen ekstremt morsom. Jeg har ikke ledd så mye siden The 40-year Virgin. For regissør Vincent Minelli (faren til Liza) har det sikkert vært en befrielse å lage en film som feirer det enkle og underholdende etter den overpretensiøse An American in Paris.

Første timen beskriver ypperlig det kreative kaoset i arbeidet med å sy sammen en forestilling. Sang- og dansenumrene glir naturlig inn i handlingen. Skuespillerne er villig med på leken og viser upåklagelig timing. Nå synes jeg selskapsdansen til Fred Astaire er kjedeligere enn Gene Kelly, men det er vanskelig å ikke la seg rive med av den tilfeldige elegansen i et nummer som Dancer in the Dark.

Problemet er siste delen hvor numrene i forestillingen passerer i revy, uten noen relevans til handlingen. Den sentrale film noir-dansen på slutten er poengløs, både i seg selv og som en refleksjon av resten av historien.

‘The Band Wagon’ er pokker så underholdende, men får ingen plass på min musikal-kanon liste.

Tor Andrés ‘musikal på film’-kanon

  1. Paraplyene i Cherbourg (1964)
    Aldri har sang virket mer naturlig enn i denne Cannes-vinneren. Cathrine Deneuve er en av verdens peneste. Eneste grunn til tvil er at dette er Ingeborg Moræus Hansens favoritt.
  2. Singing in the rain (1952)
    Mange vil vel plassere denne på toppen av listen over musikaler, og den er et fantastisk overflødighetshorn av sang, dans og underholdning. Og alt er godt integrert i handlingen.
  3. Moulin Rouge (2001)
    De fleste klassiske film-musikalene er laget på samme måte: Sleng sammen noen populære låter, lag en underholdende historie og legg til masse glamour. At de i tillegg klarte å få inn litt tragedie er imponerende.
  4. The Wizard of Oz (1939)
    Enormt fascinerende barnefilm. Judy Garland finnes ikke andre steder på listen, men er sammen med Gene Kelly et navn å se etter for å finne musikaler som er verdt å se.
  5. Dilwale Dulhania Le Jayenge (1995)
    India er mesteren på musikaler nå. I Bollywood er dette et ganske trygt valg, omtrent som Singing in the Rain. Likevel har Fred Ut og jeg hatt noen sammenstøt om denne filmen.
  6. Gypsy (1962)
    Dessverre er det vanskelig å plassere Stephen Sondheims musikk på denne listen, til tross for at han er min favoritt. En av de beste biograf-musikalene er nesten episk i sin fortelling av en livshistorie og om overgangen til en ny tid. Og favoritt-komponisten min står i det minste for teksten.
  7. Gigi (1958)
    Om ikke Band Wagon når opp, så får Vincent Minelli en liten revansj med denne ‘Pretty Woman’-lignende historien om et romantisk Paris med musikk av folkene bak My Fair Lady.
  8. Beauty and the beast (1991)
    Disney lanserte med sine tegnede musikaler en ny konvensjon, ‘Side 20’-sangen, hvor den kvinnelige hovedpersonen fortalte om sine aspirasjoner. Min favoritt Disney-film.
  9. 42nd Street (1933)
    En av de første ‘vi setter opp et show’-musikalene er kanskje ikke så bra som ‘The Band Wagon’, men er vel så sjarmerende i sin optimisme. Ingen kanon-liste ville heller være fullstendig uten koreografi av Busby Berkeley. Helt tydelig laget som en kur mot de harde 30-årene.
  10. West Side Story (1961)
    En pløsete helt senker nesten filmen, men musikk, koreografi og andre medvirkende er bra nok til å veie opp. Og så er det Stephen Sondheims første forsøk som tekstforfatter.

Grease, The Sound of music og My fair lady har en del temmelig irriterende svakheter som gjør at de faller utenfor listen min. Kiss Me Kate krever et gjensyn for å avgjøre om den fortjener en plass i kanonen.

Andre forslag eller synspunkter på hva som bør med?

Tillegg 14.02.:
Nils J. Nesse minner meg i kommentarene på All That Jazz (1979), en favoritt som ved et uhell ble glemt. Dermed lar jeg meg påvirke av sharkbaits politisk korrekte innsigelser mot Gigi, hiver ut den og plasserer All That Jazz på femte plass på listen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: