Kunsten å kritisere

Takke meg til Iain Spears kjappe kriminalbøker fremfor de mer pretensiøse ‘Et skilt ved korsveien’ og ‘Scipios drøm’. Den siste fikk skandaløst gode anmeldelser i norske aviser.

Gleden min var derfor stor når den siste boken til forfatteren, ‘The Portrait‘, klarte seg med 200 sider. Historien om en kunstner som av en mystisk grunn trekker seg tilbake til en øde øy i havgapet er ingen kriminalroman. Konfrontasjonen med en tidligere kritiker og venn fungerer likevel som en underholdende psykologisk thriller.

Formen har ett litt sjenerende anstrøk av å være hakket for pretensiøs: Alt fortelles som en monolog til den besøkende. I starten kan denne ‘du vet…’ stilen være litt irriterende. For å være psykologisk troverdig tar hovedpersonen seg god tid for å komme til saken. Ganske snart ble jeg likevel fanget inn i gåten om hva som hadde forårsaket tilbaketrekningen fra London.

Kombinasjonen av spennende karakterer og idéer tenner alltid min interesse. Konflikten mellom kunstnere og kritikere er et opplagt tema, men mekanismen kan godt kjennes igjen fra andre sammenhenger:

Ta en hvilken som helst betydelig kunstner og understrek en svakhet, virkelig eller oppkonstruert. Bygg deg selv opp ved å nedvurdere andre som er bedre enn deg selv. Kritikerens triks. Så hva var det jeg sa igjen? Manet ville vært en stor kunstner hvis han bare kunne kontrollere streken. Rembrandts manglende skulpturering gjør at han aldri kan regnes som et virkelig geni. Raphael’s svakhet er at han manglet en Venezianers forståelse av farge. Noe lignende sludder.

Og til min overraskelse så jeg at folk nikket, uten mot til å si det opplagte, at jeg snakket tull. Ikke fordi de var enig med meg heller, men fordi jeg snakket med slik overbevisning. Jeg fikk lov til å vrøvle i vei, ble til og med oppmuntret til å gjøre det.

Den engelske pocketugaven er ypperlig. Brettet inn i coveret er bilder av alle maleriene det blir snakket om. Iain Pears er kunsthistoriker og sørger bestandig for at leseren sitter igjen litt smartere.

Sannsynligvis vil forfatteren forbanne meg for det, men jeg lengter tilbake til serien med kunsthistorie-mysterier jeg oppdaget på reise i Italia etter å ha lest ‘Et skilt ved korsveien’ (kunne noen se å få oversatt disse til norsk?).

‘The Portrait’ blir aldri mer enn passe engasjerende og velskrevet etter en litt tung start.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: