Føling med fremtiden i dødsonen

Dead Zone‘ var den første Stephen King-boken jeg leste. På norsk hadde den riktignok fått en ny, mer fantasifull tittel. Tror det var ‘Mørkets krefter’, uten at det spilte noen rolle. Historien om mannen som havner i koma og våkner opp 6 år senere til en verden han ikke kjenner igjen med synske evner, tente en nerdete tenåring i Skien til å lese flere bøker av grøssermesteren.

De som sier at David Cronenbergs A History of Violence er merkelig mainstream til han å være, burde ta en titt på hans Dead Zone fra 1983. Akkurat som Lovecraft er Stephen Kings monstre materialistiske. Drømmer og spøkelser opptrer, men busemannen er oftest veldig konkret og fysisk. Her tror jeg forfatteren og regissøren traff hverandre.

Martin Sheen spiller en langt skumlere presidentkandidat enn Bartlett, og Christoffer Walken spiller en tydelig plaget synsk Johnny Smith. Etter en seriemorder og noen andre utfordringer blir hovedkonflikten et klassisk moralsk dilemma: Kan man drepe en presidentkandidat for å sette i gang tredje verdenskrig flere år inn i fremtiden?

TV-serien har nå klart seg gjennom fire sesonger ved å stille lignende spørsmål til seerne. Johnny Smith oppdager at mer informasjon ikke nødvendigvis gjør det lettere å ta en avgjørelse om hva som må gjøres. En handling bringer med seg uforutsette konsekvenser og selv når man ser alle utgangene er det ikke gitt hva som er riktig.

Ved å utforske hvordan dødsonen virker og aldri gjøre løsningene opplagte, unngår man ‘ukens mord’-syndromet som for eksempel Medium går i. Utfordringen behøver ikke være en forbrytelse eller hindre tredje verdenskrig. Det kan være vel så dramatisk å finne ut hvordan helten kan forhindre at en venn dør av en hjertefeil eller finne gamlekjæresten til en krigsveteran.

Produsentparet bak serien, Michael og Shawn Piller, har den beste sluttlogoen siden Joss Whedons gurglende mutant.
«Nei.»
«Jo.»
«Nei.»
«Jo.»
» Du har husarrest»
Ja, de er far og sønn. Dessverre døde Michael Piller nylig, men sønnen fører skuta videre.

I dokumentarene på DVDene understreker produsentene at stikkordene for serien er horror, humor og heart. Ærlig talt synes jeg ikke de to første er mer enn sånn passe bra ivaretatt. Noen av synene er drømmeaktig skumle, men jeg ville heller kalle serien spennende. Humoren er der som forsiktig krydder.

Hjerte-biten lykkes best. Rundt Johnny Smith er det en stabil gruppe med venner som gir historiene mening. Skuespillerne gir karakterene dybde, med Anthony Michael Hall (nerden fra Breakfast Club og andre ungdomsfilmer fra 80-tallet) i sentrum. Gjesteopptredener fra andre mer eller mindre kjente fjes er også effektivt brukt.

‘Dead Zone’ har ikke samme dedikerte fan-skare som mange andre science fiction-show, noe som gjøre det lett å overse den. Ingen norske kanaler har vist den enda, selv om den har gått svært bra på en mindre kabel TV-kanal i USA. Etter min mening er det en av de mest undervurderte og stabilt gode seriene som går for tiden.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: