Archive for februar 22, 2006

Reisefeber

I morgen drar jeg på en noe over to ukers ferie til Beijing, Xiamen og Shanghai, med en 3 dagers mellomlanding i London på tilbaketuren. Underveis blir det forhåpentligvis tid til litt blogging, men tilgangen til internett er vanskelig å forutsi. Hvis jeg blir borte en stund, så har Kina skylden.

Legg igjen en kommentar

På knivseggen mellom bra og irriterende

Mange yngre filmentusiaster kan vanskelig tenke seg en tid, ti til femten år tilbake i tid, hvor årets Woody Allen var et av de store høydepunktene. De siste premierenes hans har egnet seg best til å skremme bort nye seere fra å undersøke tidligere verk i klassiker-hyllen.

Rykter om at Match Point er en opptur for nostalgiske fans av Woody Allen er sant og feil:

  • Sant, fordi dette på alle måter er en svært godt laget film. Manus, regi og personinstruktør av skuespillerne er skarpere og mer interessant enn på lenge.
  • Feil, fordi filmen har store svakheter og mange vil savne kjente temaer, for eksempel humoren.

Karakterene blir alt for mye kunstige brikker i et idé-drama. Tidligere har jeg alltid forstått hvor hovedpersonene til Allen kommer fra.

Hovedpersonen viser aldri på lerretet at han er sjarmerende og smart på en måte som sannsynliggjør det som skjer. Scarlett Johansson går fra sexy femme fatale til hysterisk kvinnfolk med minimal forklaring. Og sex-scenene mellom dem var det eneste som fikk meg til å le, uten at det nødvendigvis var meningen.

Starten av filmen ga meg store forhåpninger, men luften gikk fort ut av ballongen. Noen interessante sekvenser mot slutten hjalp ikke. Joda, det er mye veldig bra her, men minst like mye veldig irriterende.

Klassikerne Manhattan og Crimes og Misdemeanor fungerte som oppvarming for meg. Her kretser Woody Allen rundt sine mer typiske besettelser: Smart, sosialt utilpass person som er disillusjonert, forhold til purunge jenter og utroskap. Det siste får vi også i ‘Match Point’.

‘Manhattan’ har tonnevis av New York-stemning og gir en deilig, melankolsk følelse. Likevel sitter jeg igjen med følelsen at dette er en litt overvurdert film. ‘Crimes and dismeanor’ er derimot en fantastisk balanse av komedie og tragedie som rager over fjorårets Melinda & Melinda. Jeg tror det seiler opp til å bli min favoritt fra Allen.

Alle tre filmene gjorde at jeg bet meg merke i en særegenhet jeg ikke har lagt merke til før: Woody Allen bruker soundtracket på en veldig ren og effektiv måte med henholdsvis klassisk opera, Gershwin og Schubert.

Legg igjen en kommentar

Vellykket oversikt over asiatisk pop-kultur

Nå har jeg gått rundt noen måneder og tenkt at et magasin om manga og anime hadde vært gøy å lese. Masse informasjon finnes på internett, men et godt redigert månedelig blad gir bedre oversikt. Og så er det mulig å lese på t-banen.

Plutselig en dag i forrig uke oppdaget jeg Neo i hyllene på Narvesen, et blad som dekker nettopp disse temaene og asiatisk film generelt. Akkurat hva jeg så etter!

Tidligere har jeg forkastet noen kandidater fordi preget av reklame og overfladiske handlingsreferater har vært overveldende. Neo er redigerer effektivt og kritisk. Noen fan-favoritter får gjennomgå, som Yu-Gi-Oh! og Seraphic Feather, mens nye, lovende stemmer blir trukket frem.

Artiklene gir oversikt over større temaer. I det siste nummeret får romantikk i japansk tegnefilm en grundig gjennomgang. I tillegg til kunnskapsrike kritikker, kommentarer og omtaler, gir Neo ofte innsikt i japansk kultur og levemåte. Disse innslagene gir større grunnlag for forståelse av handlingen i anime og manga. Til og med artikkelen om ‘Memoirs of a Geisha’, en film som virker laget av et kulturelt handikappet team, er forholdsvis interessant.

Er kvaliteten på mars-nummeret representativ blir dette et fast innslag på den månedelige magasin-menyen min.

Legg igjen en kommentar

%d bloggere like this: